Om Goen:

Fra eldgammel tid av er det flate landet sydøst for Strålsundkilen blitt kalt Goen. Eiendoms og bruksretten til disse beitemarkene ble tidlig omtvistet og gjort til gjenstand for en århundrelang og forbitret strid mellom gårdene Lunde og Femdal. Den 5. juni 1653 var således den vidløftige sak oppe på nytt. Retten var da samlet på ”Gaaen Øde Eng paa Krogerøen, ligendis ynder Lunde, som aff Lunde och Fembdal med Eyere om tuistedis”.

Goen kalles den gang altså ødeeng og sies uttrykkelig å ligge under Lunde. Tore Bjølstad var stevnet til prov og forteller: ”Ungferlig for en tredue Aar siden, var hand paa Fembdall och icke Mindis enten hand tog dit aff sig sielff eller aff nogen var dit vist, och haffde en ung Karen med sig som kunde lese gamle Breffue, och da hørde hand en forligelse Breff som melte att dend som boede paa Fembdall, schulle haffue haffun till hans Fæ om Vaaren till Korsmiss paa Gaaen, dog icke med hans øge eller suin, och siden høst haffun fra Korsmiss om høsten, och frembdiellis dog icke med hans øge eller suin”.

Lunde-folkene skulle til gjengjeld ha vei over Femdals eiendeler med sitt høy om sommeren. Lunde har altså hatt en utslått på Goen, mens Femdal har hatt havnerett der. For øvrig skulle Femdal stå for gjerdeholdet. Det ble også fremlagt ”en gammel probstbreff dateret gaaen anno 1506 S. Botels afften, att gaaen haffve ligen under Lunde”. Allerede den gang var det altså strid om stedet.

Videre ble også fremvist ”en gammel 12 Mænds Domb dateret Fembdall S. Marci Evangeligse Afften Anno 1531, huor forn. omtuistede pladtz gaaen, er under dømbt Lunde”. Striden holdt altså fram like til det i 1653 atter ble stadfestet at Goen skulle ligge under Lunde, men at Femdals eiere skulle ha vår og høsthavn samme sted. Og dermed ser det ut til at striden endelig ebbet ut, for vi hører ikke senere om rettssaker om stedet.

I 1666 bor Svend Pedersen, 24 år, i ”et lidet huus kaldis Goen”. På plassen kunne da holdes en ku. Det går nå lange tider før vi igjen hører om stedet, nemlig i 1718, og da er Goen blitt en vanlig husmannsplass, fremdeles under Lunde. Ole og Erik Goen nevnes begge som husmenn i 1718. Oles enke var kanskje den Mari Goen som døde 82 år gammel 1748. Jens Olsen, formodentlig Ole Goens sønn, ble visstnok neste bruker på plassen.

Han var født om lag 1699 og døde 1786. Hans kone var visstnok den Ingeborg Olsdatter Goen som nevnes som fadder i 1733 og som døde 1778. Ved skiftet etter henne besto plassens bebyggelse av ”1 Lade og et Fæhus, samt et gammelt Stuehus”, alt vurdert til 12 dalers verdi. Ingeborgs søsterbarn sies å være Ole og Jens Audenssønner og Lene og Marie Audensdøtre, alle fra Enlauget Selv hadde Jens og Ingeborg ikke barn.

Husmannsplassen Goen-ødeeng skal ha ligget på fjellet like vest for (bak) dagens garasje. Foto 2017: Roger Kjellvik.

Andreas Jensen, tidligere husmann under Enhus, overtok deretter. Han var gift med Mari Audensdatter Enlauget, en av arvingene etter Ingeborg Goen. En datter Ellen (f. 1775) kom til verden på Goen, men for øvrig synes de ikke å ha bodd lenge på plassen. De flyttet senere til Ødegården. Ole Jensen (1748 - 1814) sies å være utenbygds fra, men var kommet til sognet 20 år gammel. Han ble gift 1783 med Karen Kirstine Pedersdatter Femdal (1751 - 1825). De hadde en datter Gunhild Maria (f. 1790).

Lars Olsen (1785 - 1850) var nok heller ikke født i bygda. Han ble imidlertid gift til Goen i 1822 med Gunhild Maria Olsdatter (1790 - 1828). Etter hennes død giftet han seg så i 1829 med Marthe Olsdatter (1791 - 1857). Lars hadde mange barn, således Ole Peter (f. 1822), Karoline (1825), Ole Henrik (1827), Martin (1831 - 1870, druknet ved Kallera) og Oline (1833). Sønnen Martin Larsen ble gift i 1861 med Juliane Bertelsdatter fra Hvaler. De bodde i 1865 på Rekvin. Oline Larsdatter ble gift med Anders Jørgensen på Kjøkøya.

Ole Henrik er omtalt nedenfor. Ole Larsen (f. 1827), foregåendes sønn, overtok deretter plassen. Han var gift 1858 med Pauline Nielsdatter (f. 1832). De hadde flere barn, i 1865 således Betzy (8 år), Lauritz (4) og Ole (2). Pauline døde i 1895. Barna reiste vekk. «Ola Gon» var den siste husmann på plassen. Han var en drivende slåttekar og ernærte seg ved å ta dagarbeid på gårdene rundt om. Plassen Goen er nå forlengst borte. Våningsstua lå på berget straks vestenfor den nåværende bebyggelse på gården Goen. Stua besto bare av et eneste rom, og ved siden av jordhytta på Bjørnevågtangen var sikkert Goenstua det mest primitive beboelseshus på øya i slutten av forrige århundre.

Om Bukkholmen:

Bukkholmen. Her ute stod det fra om lag midten av forrige århundre et lite hus. Det ble revet igjen ved århundreskiftet, og nå er det bare en tuft tilbake. Folkene her ute var sjøfolk og fiskere som strandsittere flest. Alfred Jensen forteller at holmen ”fra først av var en slags husmannsplass under Arisholmen, idet beboerne pliktet syv dagers arbeid høst og vår”.

Ole Mikkelsen (f. 1812) het mannen som bygde stua og slo seg ned der. Han var kommet fra Onsøy i 1846 sammen med sin kone Helene Sophie Gundersdatter (f. 1814), født i Råde. De sies først å ha vært bosatt ved Strålsund, men omkring midten av århundret kom de til Bukkholmen. De hadde i 1865 pleiebarnet Andreas Nielsen (7 år). Egne barn har de neppe hatt. Ole døde i 1873. Ole Mikkelsens enke døde på Røds bruk i 1908.


Om hustuftene på Bukkholmen - og enkelte andre av de gamle holmestuene» som engang eksisterte ute i Kråkerøyholmene - har Alfred Jensen dette å fortelle: ”At folk i gamle dager slo seg ned på de avsides holmer og tanger, hadde to grunner. Først og fremst fattigdommen, og når noen den gang var fattige, så var de det til gagns. De måtte leve så å si på folks barmhjertighet, for den hjelp de fikk av det offentlige, var jevngodt med intet. Dernest var det fremkomsten. Alle strandsittere den gang måtte nemlig ferdes sjøveien”.

Han fortsetter: ”Huset på Bukkholmen som, hvis jeg ikke husker feil, ble revet for 60 år siden (d.v.s. rundt 1890, siden det siterte er skrevet i 1949), var av den vanlige Østfoldtypen, slik som gamlestua på Øgården og Femdal. Det hadde i tidens løp forskjellige eiere, blant andre bodde også folk av de kjente losslekter Julsen i Trolldalen og Bårdsen i Hvaler der. Gamle los Julsen fortalte meg engang om en 84 årig kvinne av hans slekt som en julaften gikk til byen over isen.

Vinteren kom tidlig og elva frøs til lenge før jul, så isen ble gåsterk til Møllerodden. Den gamle kvinne som da bodde alene på holmen, brukte å gå om Trolldalen når hun var ovenfor, og da mørket kom og de ikke så noe til henne, ble de redd for at en ulykke var hendt, især da det var slått inn med nordostlig vind og sterk snøfokk. De var nettopp i ferd med å dra oppover for å se etter henne da hun kom, helt utkjørt etter den lange marsjen. De ville hun skulle overnatte, men da hun hadde spist og hvilt litt, begav hun seg igjen ut i uværet. Hun ville absolutt feire julen på sin kjære holme, sa los Julsen. Ikke dårlig av en 84-åring”.

Plassen på Bukkholmen 27/6-2017. Foto: Roger Kjellvik.

Alfred Jensen fortsetter med å nevne at han husker ”godt det gamle værbitte grå huset på Bokkholmen" som i 1953, da han fortalte dette, ”for lenge siden" var revet. I hans guttedager ”bodde det en kjempekar på holmen, han gikk under navnet Martin losgutt" og utgjorde for to i båten, som det het, da han alltid var alene. Også om høsten da de andre hadde to losgutter den gang i kapringstiden, da de små båtene lå så langt ute i Nordsjøen.”

”Bokkholmen var, sier han, fra først av en slags husmannsplass under Arisholmen, idet beboerne pliktet syv dagers arbeid høst og vår. Arisholmen rådde da over alle holmene utenfor Kråkerøy til og med Randholmen som senere ble selvstendig bruk og holdt hest og kuer inntil for noen år siden. Siden ble alle småholmene fordelt på de forskjellige gårdsbruk inne på øya, men Bokkholmen og Rispen sognet fremdeles til Arisholmen til denne ble solgt under siste krig”.

Hvor han har disse opplysningene om formodede eierforhold til holmene fra, sier Alfred Jensen ingen ting om. Men om Bokkholmen har han i tillegg disse utsagn: ”Omkring midten av forrige århundre (1800-tallet) bodde det en enke med sin unge datter på Bokkholmen, og de hadde ofte besøk av en skipper fra Fredrikshald, som på gjennomreise ankret opp med galeasen sin på Arisholmen.

Resultatet av disse besøk ble at han dro av gårde med datteren, som på denne måten ble stammor til den kjente slekten Buckholm i Halden. Den engang velkjente lærer og foredragsholder "Nilsen med krykka" på Røds bruk var en halvbror av barneflokken som stammet fra eventyret på holmen. Han hadde så gode evner at Anker på Rød tok seg av ham og sendte ham på lærerskolen, og Anker var meget stolt da han fikk en fin eksamen".

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005.