Om Isegran:

Øya Isegran ligger der hvor Glomma deler seg i Østerelva og Vesterelva ved Fredrikstad. Den er 80 dekar stor. Øya består for det meste av elveavleiringer. Fjell er det bare i øst. Her er øyas høyeste punkt. 9 m o.h. lsegran er i vest skilt fra Kråkerøy med det smale Nøkledypet. Opprinnelsen til navnet Isegran er ikke kjent og det er flere oppfatninger om dette.

Noen mener at navnet henspiller på den grunne sandbanken (”grandi”) som elveisen legger seg oppover på øyas nordre del. Professor Kåre Hoel tror at navnet går tilbake til gammelfransk - Isle grand ”Den prektige grandiose øya”. Om så er tilfelle kan navnet muligens ha oppstått i forbindelse med jarlen Alv Erlingsson som hadde borg på øya på 1200-tallet.

Isegrans møller, tårn og magasin i utsnitt av Matthias Blumenthals Fredrikstad-maleri fra 1748.

Isegran er først kjent gjennom Alv Erlingsson, også kalt Mindre Alv. Han var tremenning til Magnus Lagabøter. Ved dennes død i 1280 fikk Alv Erlingsson en storhetstid som enke-dronning Ingebjørgs yndling og redskap. Ingebjørg ønsket å prege storpolitikken etter kongens død. Til dette formål ble Alv Erlingsson, som også var baron og sysselmann til Borgesyssel, brukt. Han opererte i 1284 og 85 fra sin borg på Isegran til sjøs mot danske, tyske og fririske kjøpmannsskip og herjet på de danske kyster. Det sies også at Alv (Alf) en tid slo seg ned på Alshus (Alfshus).

For dette ble han av dronningen forfremmet til jarl - for å verge Norges rike. Daværende hertug Håkon, senere Håkon V så med gremmelse på Ingebjørgs og Alvs eventyrligheter. Da dronningen døde i 1287 gjorde Alv opprør, fanget og drepte hertugens høvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans, her på Isegran. Opprøret mislyktes. Hertug Håkon angrep derpå borgen på Isegran. Her falt 400 av Alvs menn og borgen ble ødelagt. Selv søkte Alv tilflukt i Sverige. I 1290 gjenopptok han sine herjinger i Danmark. Denne gang ble han tatt til fange ved Helsingborg, hvor han ble henrettet.

"Isegranhuset" er fra 1740-tallet, og er Fredrikstads eldste trebygning, men har en enda eldre kjerne. Her holder Universitetets arkeologiske stasjon til.

Etter at Båhuslen, Jemtland og Herjedalen ble avstått til Sverige, måtte den nye grensen, som er lik den nåværende, sikres. Blant annet ble Fredrikstad Festning anlagt. Isegran ble et av utenverkene sammen med fortene Kongsten, Akerøy og Cicignon. Senere kom Huth Fort og Slevik Skanse i tillegg. Befestningen av Isegran ble påbegynt i 1654 og videre utbygget som militært anlegg helt frem til 1807. Fortet var operativt frem til 1814 da svenske tropper inntok øya og byen. Fredrikstad Festning innbefattet Isegran, ble etter vedtak i Stortinget nedlagt som festning i 1903. Imidlertid hadde Mineforsvaret tilhold på øya fra 1890 og helt frem til slutten av 1930-årene.

1961 overtok Fredrikstad kommune eiendomsretten til Isegran. Etter denne tid er det utført betydelige restaureringsarbeider. Universitetets Arkeologiske Stasjon og senere Fredrikstad Museum har fått tilhold her. Utbyggingen av disse to institusjoner har tilført øya nye verdifulle innslag. Isegran fremstår i dag med sine festningsanlegg, parkmessig opparbeidede arealer og gamle bygninger som er tatt i bruk til kulturelle formål, som et verdifullt og attraktivt rekreasjonsområde.

Isegran har alltid vært en del av Fredrikstad. Ved bygrunnleggelsen i 1567 fulgte den med gården Bruberg som skulle utgjøre grunnen for den nye byen. Rett etter man har passert broa over til Isegran sees en bauta. Den står til minne om garnisonskirkegården som ble anlagt på øya og innviet 10. august 1670 under tre skudds salutt fra skansen.

Skansen fra 1650-årene:
I forbindelse med Hannibalsfeiden (1644 - 1645) ble det bygget en provisorisk befestningsvoll rundt byen. Da det på slutten av 1650-tallet igjen brøt ut krig, ble det anlagt en liten skanse på Isegran for å kunne beskytte de to elveløpene. Skansen ble oppført rundt fjellknausen hvor tårnet står idag og besto av en voll av jord og tømmer. I tillegg reistes en vaktstue, Corps de garde, og et magasinhus.

Rester av jordskansen ble funnet da tårnet ble utgravd på begynnelsen av 1990-tallet. Utover 1660-tallet ble skansen beskrevet som falleferdig. Kommandant Speckhan kunne i 1663 meddele at vollene sank sammen og tømmeret var i ferd med å råtne. Det ble derfor utarbeidet nye planer for å etablere en mer permanent befestning på øya.

Fortet slik det sto ferdig i 1741.

Tårnet:
Fra slutten av 1670-årene var arbeider i gang med å bygge kanontårnet som erstatning for den gamle jordskansen. Det oppførtes på det høyeste punktet på øya med godt utsyn mot begge utløpene av Glomma. Arkitekten bak tårnet var generalmajor Johan Caspar de Cicignon. Arbeidene var ikke ferdig i 1681, da kommandant Rochlenge skrev at de allerede var begynt å forfalle.

I 1690 ble en ny kruttkjeller anlagt, og tårnet hadde inngangsport fra nord. Denne ble gjenmurt i 1699, slik at man etter det bare kunne komme inn i det med stige. Inne i tårnet lå en vaktstue, som ble foreslått revet på grunn av brannfaren. Utover 1700-tallet forfalt tårnet, og i en rapport fra 1713 beskrives den indre vollen og batteriene å være meget forfalne, vaktstuen likeså.

Kanontårnet fra nord. Dette sto ferdig midt på 1680-tallet.

Utvidelser av fortet:
I forbindelse med de store utvidelsesplanene for Fredrikstad festning utover 1700-tallet var også Isegran tiltenkt ytterligere verker. I 1738 begynte arbeidet med å grave ut en ny tørr grav, og året etter begynte man å mure opp det nye fortet som kom til å ligge foran kanontårnet. I 1741 sto det ferdig og i nordenden ble det anlagt et krutthvelv. Året etter, i 1742, sto hele det nye anlegget klart på Isegran.

Isegran og napoleonskrigene:
På grunn av faren for angrep fra sjøsiden etter at Danmark-Norge ble trukket med i krigen i 1807 ble det oppført et lite batteri mot utløpet av Østerelva. Dette såkalte bestrykningsbatteriet lå så lavt at kanonene kunne skyte nærmest langt vannflaten (bestryke). Den 3. august 1814, da angrepet faktisk kom herfra, var kanonene flyttet til Sandesund, og Isegran spilte ingen rolle i forsvaret av festningen.

Kruttmagasinet fra 1742.

Annet om Isegran:

Bjarne Aas' båtbyggeri.
I 1936 etablerte båtbygger Bjarne Aas seg på Isegran. Han leide en stor del av øya og benyttet flere av mineforsvarets bygninger til sin virksomhet. I hans båtbyggeri var det på det meste sysselsatt omkring 60 ansatte, og han konstruerte og bygde flere internasjonalt anerkjente båter. Blant disse ble spesielt International One Design (I0D) svært populær og utgjør fortsatt i dag en aktiv internasjonal regattaklasse.

På 1960-tallet måtte trebåtbyggingen i stor grad vike for bruken av glassfiber, og denne utviklingen førte til at Bjarne Aas la ned sin virksomhet i 1968. I 1973 overtok Fredrikstad Museum det gamle båtbyggeriet. Til minne om Bjarne Aas' viktige bidrag til båtbyggerindustrien og hans virksomhet på øya er det like ved Kullboden reist en byste av ham.

Hør NRK intervju av Bjarne Aas i 1959 her.

Aasterna, konstruert av Bjarne Aas. Bilde fra Wikipedia.

Møllehjulet.
Dagens møllehjul er en rekonstruert del av et større mølleanlegg som fra siste halvdel av 1600-tallet til tidlig på 1800-tallet hadde betydning for Fredrikstads sivile og militære innbyggeres underhold. Hjulet er reist av foreningen ROUND TABLE 27, Fredrikstad med velvilje og økonomisk bistand fra byens og nabokommunenes myndigheter, samt industri, handel, næringsliv og enkeltpersoner. Ved innvielsen, som ble foretatt av tidligere statsminister Einar Gerhardsen, den 4. juni 1975, ble anlegget overlevert Fredrikstad Kommune.

Møllehjulet i mars 2017.

Stamfaderen - Søren Rasmussen Munch på Isegran.
Den verdenskjente maleren Edvard Munch (1863 - 1944) har aner fra Fredrikstad, både på mors- og farssiden. Hans mor, Laura Cathrine Munch (f. Bjølstad), ble født i "Forstaden" i Fredrikstad 10. mai 1837, men selveste "stamfaderen" på farssiden kom til Fredrikstad mange år før dette. Han het Søren Rasmussen Munch og ble født i Kristiansand i 1668.

Som ganske ung vervet han seg og ble ansatt på den nybygde galeien "Prinds Christian", og ble løytnant under Tordenskiold. Munch ble noen år senere overflyttet til Isegran, og da Tordenskiold i 1716 gjorde sitt store attakk ved Dynekilen, var Munch med. Han deltok også året etter i angrepene på Gøteborg og Strømstad. Munch avanserte etter dette til "capteinløitnant" og tjente her på Isegran fram til 1721. Munch startet senere en liten trelasthandel i Fredrikstad. Han giftet seg også her, og en av hans sønner het Edvard Munch. Alle senere Edvard Munch'er i slekten ble oppkalt etter ham, - også maleren Edvard Munch (1863 - 1944).

Slaget ved dynekilen etter maleri hos Tordenskiold-museet og av Søren Rasmussen Munch etter oppslag på Isegran.

Isegran — 750 år levende maritim historie.
I dag er Isegran en levende kulturhavn og et senter for formidling av tradisjoner, historie og opplevelser. Båter blir restaurert i de samme bygningene de engang ble bygget i, og Isegrans unike historie blir videreført i en grønn oase midt i skjæringspunktet mellom by og elv. Maritime Center Fredrikstad er en stor del av dette, og de utfører alle typer av reparasjoner, restaureringsoppdrag på større seilfartøyer, seilskøyter, klassiske seil og motorbåter.

De utfører også alle typer av nybygg og kopibygging av tradisjonsbåter. Samt reparasjoner og restaurering av alle typer trebåter. Båtbyggeriet befinner seg i ”båthuset”. Her lages master og rundholdt av heltre eller laminat, stående og løpende rigg, blokker, masteringer og alt som har med klassiske trebåter å gjøre.  Det er også åpnet en skipshandel i Minemagasinet.

Kilder:
- De annalibus Isegrani, Hendt på Isegran 1287-1997, av Erling Johansen, Egil Lund, Harald Stenseth og Ola Øgar Svendsen.
- «Festningen» i Fredrikstad. Gamlebyen og festningen. (1934) C.S. Widerberg.
- Oppslag og plaketter på Isegran.
- Alle bilder der ikke annet er nevnt: 2016/2017 Roger Kjellvik.