Om Store stenhytta:

Vi finner den øst i langdalen som går sørover fra strøket mellom ”Den pene løkka” og vannverksdammen til Fuglevik. Øst for stien ser vi en veldig flyttblokk som står på skrå mot bergveggen. Mellom fjellsiden og steinen er det et temmelig stort rom (10 m2), vi kan nesten kalle det for en hule, og på utsiden er det en heller av omtrent samme størrelse.

Dette stedet har gjennom generasjoner vært den faste samlingsplassen for gutter som ville leve som indianere en dag eller to. Her har bålene flammet og mangt et måltid er satt til livs under steintaket. Ingen av oss som har vært med på dette, ante vel at folk hadde sittet her på samme vis for tusener av år siden. Så nær virkeligheten var vi uten å vite om det, men vår fantasi var stor nok likevel!

Begge rommene under steinen er utgravd, og det viste seg at folk hadde holdt til her i steinalderen. Merkelig nok var det imidlertid at bare den ytre helleren var blitt benyttet. Her var det et temmelig tykt kulturlag av brannjord som inneholdt redskap både av flint og bergart. Av flint bør nevnes et par kniver. Den ene er meget forseggjort med tilhogget rygg og egg. Pilspisser var det tre av.

Videre ble funnet skrapere, flekker og blokker. Av bergart var det en primitiv øks, bryner, slagstein og et par skiferplater med sagspor. Dessuten ble det fremgravd et halvt tusen avfallsbiter fra flinthoggingen og tre skiferstumper. Hist og her i jorden lå det også rester fra måltidene. Det dreier seg om små brente benstykker, etter alt å dømme av fugl.

Fra: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

Når det gjelder dateringen kan vi i dette tilfelle ikke støtte oss stort til høyden over havet (39 meter). Her er det jo selve helleren som er valgt til boplass, og da har den vært det viktigste enten stranden lå 5 eller 15 meter lavere. Etter flint og skiferfunnene å dømme er det imidlertid ingen tvil om at de er fra samme tid som hovedmengden av strandboplassene. Og selv om helleren da lå 15 meter over havet, var avstanden til stranden likevel ikke mer enn 100 m.

Når man besøker ”Den store stenhytta”, så synes det merkelig at det ikke er det innerste, hulelignende rommet som er blitt brukt. Riktignok lå det en håndfull flint her inne, men ikke antydning til spor etter en beboelse. Grunnen er kanskje den at det ikke er fritt for vannsig langs fjellveggen, men det er likevel ikke stort mer enn det kan dryppe fra taket i helleren. Årsaken ligger trolig i det at man bevisst har valgt det andre rommet fordi det ligger mot vest og gir bedre skygge.

Det er nemlig alminnelig at hulene som har vært bebodd i slutten av steinalderen, ligger fra solen. Dette er et så fast trekk at det faktisk ser ut som om man har foretrukket skyggefulle steder. Med den kjennskap som vi har til sommervarmen den gang, er denne forklaringen kanskje ikke så urimelig som den kan høres. Også i vår tid kan det være godt å komme innunder en svalende bergvegg en sommerdag, og når vi vet at den gjennomsnittlige sommertemperaturen i slutten av steinalderen var en aning høyere enn i dag, så blir vi til syvende og sist sittende igjen med et bilde av en behagelig, kjølende sommerboplass! Det finnes slike hellerfunn både ved Holte og lengre sør på Kråkerøy, men av mindre format.

5 fotos fra stenhytta: Roger Kjellvik.

Kilde:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.