Om boplassen ved Rødsmyra:

Boplassene som er funnet her, forteller at vår tro på landskapets fine betingelser må være riktig. For på begge sider av sørmunningen til «Rødsmyrsundet» ligger det boplasser fra steinalderen så å si i hver eneste dal. La oss først besøke den mest kjente av dem, nemlig boplassen med hustuftene i skog og fjellpartiet syd for Rødmsyra skole. Vi ser at dette er en typisk tverrdal. I nord er den begrenset av en 6-7 meter høy, loddrett leside, og mot sør går den over i lavere, isslipte svaberg. Hele dalbunnen er ikke mer enn 30 meter bred. Passpunktet ligger 120 meter fra bunnen av Rødsmyra og 29 meter over havet. På denne lengden faller den 18 meter, så dalen skråner ikke så rent lite. Det meste av fallet ligger imidlertid nedenfor selve boplassområdet.


Hustuftene på boplassen vest for samledammen i Rødsmyra var meget godt bevart. Den steinlagte flaten er sikkert bygd for å holde gulvet tørt. Taket har ligget fra fjellet og fram til en stolpe-rekke langs kanten av brolegningen. Hullene etter disse stokkene er fremdeles i behold. Inngangen til høyre. Til venstre den minste tuften, «uthuset». Dette er de to lavest-liggende tuftene. Foto fra: Strandhugg i Østfold.

For dem som har øyne for den slags, kan det fortelles at man passerer 5 små strandhakk ved å gå dalen opp langs nordveggen. Et som ligger 17,50 meter over havet, er forresten temmelig markert. Holder vi oss nær sørsiden, er strandhakkene utydeligere, men vi fornemmer noe av den gamle ”møllabakken” i den største stigningen. Med det samme vi har passert den, står vi ved de to nederste tuftene. Her hviler vi litt og ser oss omkring. Det er en vakker liten dal. I bakken er det grus og sand som er dekket av gress. Langs nordveggen står nå frodig bjerk, lengre ute ranke furutrær, men den gang boplassen var i hevd, lå stedet såpass nær den aller ytterste kystlinjen at det neppe stod skog helt ut i stranden. I sør ser vi at åsen stikker fram mot Rødsmyra som et lite nes, det har ligget som en molo for den vesle havnen nedenfor husene.

Her er skinnkanoene trukket på land. Ute i sundet svømmer det ærfugl, på svabergene ligger det sel. Det var slike bilder som fikk Erling Johansen til å foreta en prøvegraving her i 1944. Like under en liten bratt fjellvegg ved det sørvestre hjørnet av dalen, ble spaden stukket i jorden, og alt ved det første varsomme taket kom det flint for dagen. Det som terrenget og naturen hadde fortalt, var riktig! Senere ble det gravd her i flere år, og det er funnet en mengde redskap av flint og sten, foruten tusenvis av avfallstykker, flere hundre deler av knuste lerkar og mye annet. Alt dette er nå i Universitetets Oldsaksamling (Historisk Museum), der en modell av stedet og en del av tingene er utstilt.

To av tuftene ble funnet i umiddelbar tilknytning til den vesle fjellveggen som lokket til den første prøvegravingen. Denne brolagte flaten av knyttnevestor sten er gulvet i huset. Litt innenfor kanten er det noen svarte, runde flekker, her stod stolpene som bar taket. Vi ser at de har vært støttet av en ekstra steinfôring.

Da det ikke var stolpehull i den delen av gulvet som er nærmest bergveggen, er det tydelig at den ene enden av taket har hvilt på fjellet. Det har vel da hatt et skrått fall ut mot de ytterste stolpene.

Selve grunnplanet forteller at inngangen har vært vendt fra bukten. Vi ser det også av plasseringen av stolpene, som så å si tegner opp et "bislag". Terskelen, om vi kan kalle steinrekken ved inngangen så, var lagt fint og nøyaktig opp.
Foto fra: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

15 meter lenger opp i dalgangen ligger det tredje huset. Dette har et mer "moderne" grunnplan (5,80 x 2,30 m innvendig). Det består av et nesten rektangulært hovedrom med en firesidig utvidelse i det lavestliggende hjørnet. Det er forresten murene i dette partiet som er sterkest bygd.

Steinene ligger her til dels i to skift, og de største er nesten på et mannsløft. Inngangen er markert med en stor granitthelle. Runde steinkranser i murene forteller hvor stolpene har stått. Vi må vel tenke oss selve huskonstruksjonen således at det har stått en høyere stolperekke i inngangssiden, og en lavere bak, eller omvendt, slik at de iallefall har båret et pulttak.

Hvordan det enn har vært, så er det ingen tvil om veggene. Det er nemlig funnet en mengde brente leirkliningsstykker med avtrykk etter kvister og strå, så det er tydelig at huset har hatt leirtettede flettverksvegger mellom stolpene. Hvordan kan nå leiren ha holdt på veggformen så lenge? Jo, av den enkle grunn at huset er brent ned, og leirkliningen ble derved, skal vi si teglsten. Disse stykkene lå innover hele gulvflaten, så vi kan se at takstolpene har presset veggene innover da huset raste sammen.
Foto fra: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

Er man bare varsom nok, er det mulig å få fram de merkeligste ting av jorda med tålmodighet, kost og skje! Sånn kan det som engang var brann og ulykke, bli til verdifulle kilder for landets historie. Det er også en annen liten ting vi kan rekonstruere. Den vesle runde steinlegningen som vi ser i den nærmeste gavlen på bildet, har opprinnelig vært et frittliggende ildsted. Da huset ble bygd, var det naturlig at ildstedet fikk gjøre nytte for seg som stolpestøtte. Og ennå sees sporene etter stolpen dypt ned mellom de skjørbrente steinene. Folk har således trolig bodd her en tid før de bygde hus, for ildstedet var aldeles overfylt av kull og brannjord.

Funnene av flint og stein fra disse tuftene er stort sett av samme karakter, men det er en viktig unntagelse, nemlig at det nesten ikke fins redskap av skifer i det øvre huset, og det kan tyde på at det er eldre enn de to andre, der det er funnet mange skiferting. Skifer kom nemlig sent i bruk som redskapsmateriale, og det kan derfor tenkes at det øvre huset er bygd ved en høyere strandlinje. Nå er riktignok ikke høydeforskjellen mellom husene mer enn 3 meter. (Den store steinen i brolegningen ligger 24,50 m. o. h.) så det behøver ikke å ha vært noen veldig lang tid mellom byggingen av dem. Det er likevel mulig at det øverste huset var overgrodd alt da folk holdt til nede ved de andre, ellers ville de vel ha plukket opp den flinten som lå inne i det. Alt dette er ting som vi vel aldri vil få sikker rede på, det eneste vi kan holde fast ved, er at det synes å være ulik alder mellom det øvre og de to andre husene.

Egne fotos fra plassen i 2017:

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Strandhugg i Østfold.