"Kua som ble tatt opp i berget til huldra"

I Trolldalen hadde de engang en rødkollet ku som var så flink til å melke. Og så var den så vakker og, denne kua. Det var en Bjelleku, og ute på spissene av hvert horn hadde den to blanke, fine messingkuler. Folkene på gården var alltid så livende redde for at det skulle hende denne kua noe.

Det var så mye styggmakt i fjellene og jorden rundt om. Så en dag som kuene hadde vært ute på beite, kom de hjem uten bjellekua. Og alt det folk lette og lokket, borte var den likevel. Siden hendte det, at noen kom til å høre ei ku raute oppe i det bratte fjellet ved Klevabakken, og da en gikk forbi der, kunne en se en rødkollet ku stå midt oppe i de bratteste avsatsene, der det var vanskelig nok å komme til for folk. Hvordan kua hadde tatt veien dit, var ikke lett å forstå.

Det måtte nok være huldra som hadde tatt den, og da nyttet det ikke å forsøke å få den ned igjen. Og så ble den stående der. En tid senere fant de kua liggende like nedenunder bratta. Den hadde nok falt ned og slått seg i hjel. Men de fine messingkulene var borte. Dem hadde huldra beholdt…

"Trollskap i riggen"

Det hendte litt av hvert på sjøen i gamle dager. Det ble fortalt at om bord i en gammel skute var det en mann høyt oppe i riggen som dag og natt skrek: ”Jeg holder, jeg holder”. Mannskapet var vel vant til dette, og brydde seg ikke synderlig om det. Men så var det kommet en ny styrmann om bord som både var hissig og uredd.

Da mannen i riggen hadde skreket både lenge og vel, ble styrmannen lei det, og svarte ham igjen: ”Ja, kan du ikke holde, så la gå da”. Det skulle han nok ikke ha sagt, for med det samme rauset hele riggen over bord og ble liggende i sjøen og daske…

Sagn fra Kråkerøyboka 1957.