Om Arisholmen:

Arisholmen har vært bebodd siden svært lang tid tilbake, antagelig helt fra sist på 1600-tallet, men kanskje også fra før den tiden. Hans Toresen bodde der tidlig på 1700-tallet. Han var los, og det samme var hans sønn Rasmus Hansen som overtok stedet etter sin far og døde på Arisholmen i 1777. Inntil da hadde oppsitterne på holmen svart avgift til bonden på Lunde, men i 1779 fikk Rasmus Hansens sønnesønn Johannes Toresen skjøte på Arisholmen og ble selveier mot en betaling av 96 daler. Også han var los, og i generasjonene etter hans død i 1832 har beboerne ofte hatt tilknytning til losyrket.

Postkort fra nettstedet Fredrikstad i tid og rom. Flyfoto: Widerøe

Om Arisholmen forteller Alfred Jensen: ”Her var det i gamle dager et kjent gjestgiversted med brennevinsrett, og på denne ensomme holme er der i tidens løp feiret mangt et bakkanal. En av Elias Kræmmers fortellinger handler om livet på Arisholmen i den tid da skutene lå på flaket her og ventet på god vind. Det var ingen taubåter i den tid, man bukserte med robåter eller forhalte ut elven til Arisholmflaket eller Lera, og de solide jernbolter med det kjente merke: en hvit ring med svart senter, står ennå utmed landet som et minne fra seilskutetiden. Kræmmeren forteller med sin vanlige tone hvordan skipperne og mannskapet festet på gjestgiveriet, og at de ikke tok det så nøye med å komme av gårde til sjøs så lenge det var noe på dunken.”

I Fredrikstad Blad 8.8.1953 forteller Alfred Jensen at det gamle vertshuset på Arisholmen var en bygning i to etasjer som antagelig ble revet sist på 1870-tallet. ”Det hadde da mistet sin brennevinsrett og var forfallent i alle måter”. Et fraktsertifikat viser at skipper Abrahamsen med «Familiens Haab» så sent som i 1876 hadde fraktet ”en tønde og et anker brendevin” til gjestgiveriet fra grosserer Kildal i Kristiania via kjøpmann Leegaard i Fredrikstad.

Et gammelt bilde fra idyllen med blikkstille vann. Her ligger fortsatt opphalingsstokkene på plass. Foto eies av Fredrikstad Museum.

Mot slutten av den tid gjestgiveriet drev sin utskjenkning skal det ha oppstått en del klammerier og mindre hyggelige situasjoner der ute, som visstnok førte til at brennevinsretten ble inndratt. Arisholmen kunne by på god ankerasje, og det var ikke underlig at det her allerede tidlig ble etablert et gjestgiveri med utskjenkning. Her kunne de små barker, brigger og galeaser ligge tett i tett når værforholdene innbød til det. Herfra var det, som Alfred Jensen sier, beleilig å stikke med strømmen til sjøs når vinden ble føyelig. I bukten nedenfor vertshuset var det en opphalingsslipp, hvis svære bunnstokker ennå var synlige før den nåværende stenkaien ble oppført.

Alfred Jensen hadde hørt at en dansk skatteoppkrever en dag sist på 1600-tallet kom til holmen. Han hadde som vanlig gjort reisen med en galeas, og de hadde uvær og storm underveis, så det ble smått med matstellet. Da dansken hadde bestilt en bedre middag og fikk høre at det ikke var ”snaps” å få til maten, ble han arg og lovte på at så snart han kom hjem, skulle dette bli rettet på. At et slikt trafikkert sted skulle være uten brennevin hørte ingensteds hjemme. En tid etter kom da også det nevnte skinnbrev med kongens segl og tillatelse til å skjenke brennevin ”til evige tider”.

Også Erling Johansen har fortalt om Arisholmen og kalt den «bygdens siste uthavn før fjordgapet.» ”Her lå en broget blanding av skuter og jakter og ventet på lagelig bør, mens mannskapene fordrev tiden i skjenkestuen ved Stuebokta på Arisholmen som ga ly for været. Men så snart vinden løyet, satte hele flåten seil og farte videre. Og det er vel dette bildet av skip som på en gang reiser ut av havnen, som har fått folket til å tro at navnet Arisholmen kommer av Avreisholmen.”

”Den var ellers så godt kjent av selv langveisfarende sjøfolk at den for det meste bare kaltes Holmen. Om det nå var havnen eller skjenkestuen som hadde gjort den så bemerket, skal være usagt. Men at det har vært en av hovedhavnene i leden øst for Oslofjorden helt fra meget gammel tid er i hvertfall sikkert nok, noe også en primitiv hustuft på naboholmen kanskje forteller om. Etter stedets betydning som navn, er det trolig at de Asisholmene som baglerne lå ved i noen netter i 1207, nettopp er her ved Arisholmene som det første navnet kan være en feilskrivning for.”

Motiv fra Arisholmen malt av Amaldus Nielsen. Gjengitt fra postkort.

Om Arisholm-stipendiet:

Maleren Hans Saenger la frem ideen om en slik stipendieordning på et møte i Kråkerøy kulturstyre tidlig på 70-tallet. Ideen ble bifalt, og fra 1974 har det hver sommer bodd en billed-kunstner på Arisholmen som stipendiat. Bebyggelsen på Arisholmen med 10 mål tomt var kjøpt av Kråkerøy kommune og det øvrige av Oslofjordens Friluftsråd (den delen av holmen som er friområde) i 1970. Fredrikstad-maleren og Kråkerøy-kjenneren Ivar Bruu bodde i flere perioder på Arisholmen i 30-årene. Kommunen ble eier av hans samling av fotografier, skisser, blyanttegninger og malerier fra Arisholmen. Den mest kjente maleren som har bodd på Arisholmen er imidlertid Amaldus Nielsen, som oppholdt seg der flere sommere i annen halvdel av 1800-tallet.

Kråkerøy kommune har i alt utdelt 20 stipendier i årene 1974 -1993. Det 21. stipendiet for 1994 ble utdelt av storkommunen. Stipendiet innebærer gratis opphold på Arisholmen samt en justerbar pengesum, fra 1974 kr. 2000,-, i 1993 kr. 6000,-. Stipendiet lyses ut i kunstnerorganisasjonenes tidsskrifter. Deretter plukker kulturstyret etter beste skjønn ut en av søkerne. Meningen er at stipendiet skal gis til en ung kunstner som ennå ikke er "etablert", og det er ment som en stimulans for videre arbeide. Fram til kommunesammenslutningen i 1994 ble en obligatorisk utstilling av stipendiatens arbeider holdt i Galleri 12B, Fredrikstad den påfølgende vinter. Kråkerøy kommune kjøpte hvert år inn et bilde til sin kunstsamling.

Utsnitt etter maleri av Kari Ryen, den første Arisholm stipendiat i 1974. Bildet tilhører kommunen og henger i Kommunelokalet på Kråkerøy.

Tildelte Arisholm-stipendier:

1. 1974 Kari Ryen Vågå

2. 1975 Astrid Hanni Oslo

3. 1976 Magne Rudjord Fredrikstad

4. 1977 Per Christiansen Onsøy

5. 1978 Liv Ørnvall Oslo

6. 1979 Svein Finnetad Oslo

7. 1980 Ståle Blæsterdalen Rena

8. 1981 Finn Jacobsen Drammen

9. 1982 Kaja Thorne Oslo

10. 1983 Olav Herman-Hansen Bergen

11. 1984 John Søraune Trondheim

12. 1985 Neonila Ravnum Oslo

13. 1986 Ragnar Steen Drammen

14. 1987 Grethe Britt Fredriksen Trondheim

15. 1988 Jurjan Kuil Svolvær/Nederland

16. 1989 Reinhardt Søby Oslo

17. 1990 Eli Hovdenak Trondheim

18. 1991 Daniel Østvold Oslo

19. 1992 Odd Melseth Bergen

20. 1993 Vigdis Bøyding Oslo

21. 1994 Jenny Alnæs Oslo

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
- Fredrikstad Blad.