Sagn 1 fra Eidet under Femdal:

Til Femdalgårdene på Kråkerøy hører en eldgammel husmannsplass som heter Eidet. Langt ute i ødemarka ligger den, og sjelden eller aldri drar det fremmedfolk forbi. Det er nå heller ikke å undres over, for noe hyggelig oppholdssted skal plassen ikke være. Gjennom alle år har det gått ord om at både tuss og troll skulle holde til huse der ute, og sikkert er det, at i gamle dager hendte det ting på Eidet som ikke var til å forklare for noe menneske.

Da de svenske soldatene kom til Eidet i krigens tid, var gamlemor alene hjemme og tok i mot dem. Karfolkene på plassen hadde alle som en stukket seg vekk i traktene omkring, og ikke på noen måte var det råd å finne dem – enda svenskene både spurte og grov og lette. Gamlemor sa saktens ikke for mye hun heller. Så falt det seg sånn at svenskene fant det passende å grave ned sine døde attmed husene, og det skulle nå ikke bli bare moro for plassfolkene.

 Likene hadde ikke ligget lenge i jorda, før det tok til å bli så underlig urolig på plassen at det mest ikke var værende sted lenger for alminnelige folk. Stadig var det spøkeri på ferde, og hver eneste morgen lå soldat-benranglene og gliste oppe på torva selv om de var gravd aldri så dypt ned kvelden før.

 Til slutt ble det så rent ille at det ikke var annen råd enn å skikke bud etter presten. Da han kom og fikk kastet vigd jord over gravtuftene, ble det bedre med en gang, og knoklene ble fra den dagen liggende der de rettelig hørte hjemme.

Sagn fra Kråkerøyboka 1957.
Foto: Roger Kjellvik

Sagn 2 fra Eidet under Femdal:

I boka Sagn fra Østfold står dette om Rasmus på Eidet.

Mot ormebitt:
Når en ble bitt av orm, var det om å gjøre å hente en mann som kunne gjøre ved for ormebitt. Det var ikke mange i hver bygd som kunne det, og de som fantes, var livende redde for å lære det bort til hvem som helst. Alle visste nok at de leste ”aner”, men det var ikke nettopp noen lett sak å få vite de rette ordene. Likevel hadde en gammel Kråkerøymann engang fått høre en sånn bønn av en bygdedoktor, som ble budsendt for å gjøre ved for ormebitt på en ku:

Bjug, Bjug, du som ligger under bjørkerot;
hvorfor stakk du opp i Jesu fot
når jeg så deg ei,
men nå skal du få din bane av meg
med disse tre Guds ord:
Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Amen.

Men det aller merkeligste ved Rasmus, var at han var ”Syen”, og på den måten fikk han vite både det ene og det andre. En mørk høstnatt med storm og uvær våknet kona ved at kallen lå og gråt og bar seg ille i søvne. Hun syntes rimelig nok det var lite hyggelig og vekket ham og spurte hva som var i veien, men Rasmus bare ristet på hodet uten å gi svar.

Dagen etter – som var en lørdag – dro kona nordover øya og opp til byen. Der fikk hun høre at en skute var gått under i skjærene utenfor. Dette fortalte hun kallen da hun senere kom hjem, men Rasmus bare nikket og sa, at det visste nok han bedre enn noen annen. Og så fikk hun høre hvordan han om natta hadde sett en av sjøfolkene ligge i sjøen utenfor og drive omkring i en livbøye. Og ikke var det råd å få hjulpet ham. Da var det saktens han hadde grått…

Historie fra boka Sagn fra Østfold.
Kart fra Gård og grunn på Kråkerøy.