"Svarteboka på Holme"

I gamle dager var det flere på Kråkerøy som hadde svartebok og som kunne mer enn sitt kristelige Fadervår. En av disse het Ola og bodde på en av gårdene lenger ute. Han kunne først og fremst mane fram styggen sjøl i veikryssene, og få ham til å gjøre hva han ville. Døde folk manet han også fram, og en gang kunne de nede ved veien se ei kjerring som alt hadde ligget under torva i mange herrens år.

Men Ola kunne flere kunster. Han hadde evnen til å binde folk. Det fortelles at han en gang kom kjørende fra byen med en brennevinsdunk bak på vognen. Han hadde vel saktens vært hos Dunke-Jon og fått den. Da han hadde kjørt en stund, ble han både trett og sulten og tok derfor inn på en av gårdene langs veien. Hest og vogn lot han stå utenfor ved grinda.

Som han satt inne og pratet med gårdens folk, kom en guttunge inn og fortalte at det var folk ute og fingret med brennevinsdunken. ”Nå”, svarte Ola og ble rolig sittende som før. Da han endelig kom ut i veien for å fortsette hjemover, sto tyven og vred seg med hendene på dunken. Han var ikke god til å få dem løs, og skrek og åjet seg ille da Ola kom. Men løs kom han ikke før Ola sjøl ville det.

Historie fra boka Sagn fra Østfold.
Foto fra Digitalt museum.

"Da Klavedalen var på Holte"

Oppe i Skjebergdalen bodde det i forrige århundre en bonde som var viden kjent under navnet Klavedalen. Han gikk for å være trollkyndig, gjorde ved for vri og annen sykdom, og ble stadig budsendt fra bygdene rundt om. En gang hendte det at han var ute på en av Holte gårdene for å se på et av dyrene der. Nettopp på den tiden var gårdens folk i skogen og hugg vinterved. Og Klavedalen bød seg til å hjelpe. Men han ville ingen folk ha med seg, helt alene måtte han være…

En av folkene listet seg likevel etter opp gjennom fjellet, og best som det var, fikk han høre et leven og et bråk av en annen verden. Det skar og det hugg på alle kanter, og stadig hørtes braket av stammer som falt. Men det rare var at det ikke var en levende sjel å se. Bare Klavedalen selv stod der og tok det hele med ro. Men nok vinterved fikk de i hvert fall på Holte det året.

Sagn fra Kråkerøyboka 1957.
Flyfoto fra Fjellanger/Widerøe.