Om Sandvika:

I 1870-årene ble husene på husmannsplassen Sand under Enhus revet og flyttet lenger ut mot sjøen hit til Sandvika. Her fikk svenske August Lindelöv (f. 1832), husmannsfeste i 1881. Han er stamfar for Lindelöv-slekten på Kråkerøy. Den stammer fra Vestergötland. August Lindelöv var tømmermann. Han ble gift i 1873 med Johanne Fredrikke Selvin (f. 1845) fra Krokstad i Bohuslän. De bodde ved sitt giftermål på Femdal. Han døde i 1904.

Om tilværelsen i den gamle husmannsstua i Sandvika som var hennes barndomshjem først på 1900-tallet forteller Jenny Strømnes, (f. 1896) i boken «Vestfold og Østfold i nær fortid: «Mine foreldre var svenske. De var fra Dalsland og kom til Skjeberg omkring 1890. De hadde tre barn. Her bodde de i seks år. Da de flyttet til Kråkerøy, hadde de fem barn. De leide en lita husmannsstue i Sandviken under Enhus, og her ble tre barn til født. Jeg i 1896, en bror i 1898, men han ble bare tre måneder gammel, og så ei søster i 1899.

Det hørte litt jord til plassen, og så hadde vi ei ku og noen høner. Stua var svært enkel. Det var to små rom og kjøkken, og det var ingen komfyr, Vi kokte på brannjern i grua og i gryter og kjeler som hadde ben. Ei tallerkenrekke, et skap og en kjøkkenbenk var hele utstyret. Møblene i stua var enkle og hjemmelaget. Det var morfar som var mester for dem. På den ene langveggen stod ei bred seng som kunne trekkes ut fra siden. Der lå far, mor og den nest yngste. Det var også to sofabenker som kunne trekkes ut og som gav plass for tre barn i hver.

Ved siden av senga stod vogga som den yngste lå i. Madrassene var sydd av strie og fylt med halm. Oppå lå et vevd teppe. Over oss hadde vi stikkteppe eller en saueskinnsfell. Av utstyr ellers var det kommode, ei stor kiste, pidestall, stueklokke, vingebord som også kunne slås ut, og fem - seks solide stoler.

Uthuset lå et stykke fra stua, og der var fjøs, låve, vedskjul og do. Vann ble hentet fra ei ile, og det var vi barn som hadde ansvar for at vann og ved var i hus før det ble mørkt. Den første tiden arbeidet far på gården, men det gav lite av seg. Da de så omkring 1900 begynte med stenindustri på Langøya, fikk far og de to brødrene mine arbeid der, og vi flyttet dit.

Jenny Strømnes forteller også om hva barna i husmanns og stenhuggermiljøene i Enhus og Langøytraktene hadde å utstyre seg med når det gjaldt påkledningen i årene først på 1900-tallet: «Med mat gikk det ganske bra, men med klærne var det verre. Når mor ble borte, var det ingen til å se etter dem. Hun både spant, vevde og sydde både til oss og andre. Mor hadde så mye tykt langt hår, og det hun gredde av seg, tok hun vare på og spant det sammen med ull og strikket hårvotter til en fisker. De var ikke så kalde om de ble våte, ble det sagt.

Men naboene var snille og hjelpsomme, og det hendte vi fikk et plagg som en hadde vokst fra. Mellom de barna vi var nære naboer med, var det ikke stor forskjell på klærne. Vi gikk barbent om sommeren og med tretøfler om vinteren. Men på skolen var det annerledes. De barna som bodde ved ferjestedet og nærmere byen, var nok penere kledd enn vi fra utkantene.» Det er nok barna fra strøket nærmere ferjestedet på Bjølstad hun her sammenligner med, for også barna derfra gikk den gang på Rød skole.

Et gammelt bilde av stua med tilhørende jordlapp. Foto fra: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

Husmannstua i Sandvika har også en krigshistorie og spilte en stor rolle under 2. Verdenskrig.
I heftet Milorg gruppe 6/5 og Snekkelosene - Kråkerøy under okkupasjonen 1940-1945 av Kjell Tindlund beskrives noe av dette:

Hemmelig våpenlager i Sandvika.
Kråkerøy-gruppa trengte et hemmelig lagringssted for sitt utstyr. Her viste Robert Pettersen stor oppfinnsomhet og en frekkhet uten like. Han oppsøkte ordføreren som var innsatt av de nye makthaverne. Ordføreren var egentlig en harmløs kar og når Robert Pettersen oppsøkte ham og beklaget sin bosituasjon og lurte på om han kunne får leie den gamle husmannsplassen som lå øde til ute ved sjøen i Sandvika. Ordføreren ble imponert over denne ungdommen som ønsket å leve der ute i ensomhet i pakt med naturen og ga Robert nøklene til husmannstua.

Ikke skulle han ha betaling heller etter at de ble enige om at Robert skulle foreta noen små reparasjoner av stua som var i en miserabel forfatning. Naziordføreren hadde dermed gitt Milorggruppa sitt første hemmelige lagersted for våpen, ammunisjon og sprengstoff. Robert Pettersen flyttet inn i den gamle rødmalte stua. Først ble det jobbet med å utvide den lille krypkjelleren. Dermed var gruppens våpenlager etablert.

Veien fra Trestikkmyra i Svindal til lagringsplassen på husmannsstua på Kråkerøy var en farefull ferd. Tyskerne hadde sjekkpunkter og tilfeldige storkontroller over hele fylket. Man viste aldri når de dukket opp. Det kunne ha gått galt for Erling Syversen som syklet rett inn i en tysk kontrollpost i fergestedet, med en stengun innpakket i grått papir på bagasjebrettet. Erik Gustavsen var plasser ut som sikring for å varsle Erling om kontrollposten.

Men tyskerne var smarte og hadde etablert en dobbeltkontroll som Erling syklet rett inn i. Med maskinpistolen rettet mot seg ville tyskeren se passet alle var utstyrt med under okkupasjonen. Så lurte han på hva Syversen hadde i pakken på bagasjebrettet: - ”Bare fisk, bare fisk”, sa Syversen med et smil. Tyskeren godtok dette uten videre undersøkelser og en lettet Erling Syversen kunne fortsette mot husmannstua. Etter denne episoden fant man ut at våpentransport over elven med ferjen ble for risikabel.

Veteranene fra Milorggruppa , Robert Pettersen og
Erling Syversen på visitt i det gamle våpenlagret våren 1995.
Foto fra: Milorggruppe 6/5 og Snekkelosene.

Bilde fra: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1993.
-
Foto: Bjørnulf.

Sjøtransport med våpen fra Onsøylandet over til Kråkerøy kunne også bli nervepirrende. Det fikk Ernst Edvartsen og Anker Olavesen erfare. På et av sine hemmelige transportoppdrag fikk de motorstopp like bak den tyske vaktbåten på Lera. Men de var heldige og fikk motoren raskt i gang igjen… Lasten besto av 3 brengun maskingevær og en del rifler som var gjemt i en vadbåt de hadde på slep. Dette opplegget så ganske uskyldig ut og vekket ikke den tyske vaktbåtens oppmerksomhet. Våpnene kom trygt frem og ble brakt til lageret på husmannsplassen i Sandvika godt voktet av en sikringsgruppe på land.

Gruppesjef Bernt Berntsen forteller:
”Vi hadde mange slike nervepirrende opplevelser. Det gikk oss til slutt i blodet, og frykten for tyskerne var ikke så stor lenger. Det er typisk hva en av guttene utalte da han engang kom bærende med en stor bør med våpen: ”Tyskerne er jeg ikke redd for, men skulle de fordømte kvinnfolka ha sett oss nå, hadde vi vært ferdige”.

Man gikk over til å frakte våpnene fra Onsøy til Sandvika på nattetid. Sjansene for å bli oppdaget var mindre i nattemørket. Men andre farer lurte ved våpenlagret i Sandvika. Tyskerne rykket inn på Enhuus gård med en liten trenstyrke med hester. Man følte seg nok noe beklemt over det nære naboskapet med fienden. Men samtidig ga det en viss trygghet. Tyskerne ville neppe tro at Milorgs våpenlager kunne befinne seg på ordførerens egen gård, som attpåtil hadde tyske soldater utplassert på gården.

Vil du leve videre, så glem alt du har sett!
Pettersen levde sitt eneboerliv i fred og ro på den gamle husmannsplassen, men farene lurte like om husveggen. Robert Pettersen forteller om en opprivende episode en sen kveld i husmannsstua:

”Jeg satt og pusset på et brengun maskingevær. Vinduene var fullstendig tildekket. Da hører jeg at noen sniker seg gjennom buskaset utenfor. Jeg stivnet til, overbevist om at nå fikk jeg tysk besøk.. Med stengun klar til skudd styrter jeg på dør og løper rett i en vettskremt person som er ute å leter etter sauen sin. Det var ikke tvil om at mannen forsto hva han hadde dumpet opp i der jeg sto med våpen i hånden. Jeg valgte å skremme ham med at hvis han ville leve videre måtte han glemme alt hva han hadde sett. Og det gjorde mannen”.

3 fotos fra Sandvika 2016, Roger Kjellvik.
Siste foto er fra slutten av 1970-tallet. (Undertegnede til venstre).

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1993.
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
- Milorggruppe 6/5 og Snekkelosene 2003.
Bilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1993, Bjørnulf.
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005, Kjell Andersen.
- Milorggruppe 6/5 og Snekkelosene 2003, Kjell Tindlund.