Om Rikard - en bestevenn:

En fortelling Alfred Jensen skrev for Smaalenenes Social-Demokrat 8/2-1934. En trist historie, men allikevel proppet med gode minner fra skjærgården og hvordan guttelivet kunne fortone seg for 100 år siden. Alfred løp fra Ø'gårdsstua til Femdalssund hver søndag hvor to venner møttes.

Fra Ødegården løp Alfred til sin venn Rikard hver søndag.

"Rikard og jeg var like gamle og vi traff hverandre for første gang den dag vi begge begynte skolen. Vi bodde på hver vår side av øya og hadde ca. 3 kilometer med delvis skog og fjell mellem våre hjem, så det var ikke å undres på at vi aldri hadde sett hverandre før. Men når vi så traff hverandre den høstdag utenfor det vesle skolehuset, som bestod av bare et værelse, så var også vårt vennskap beseglet for alltid, og varte uten mislyd til døden brøt vår forbindelse. Rikard døde da han var midt i tyveårene.

De år som fulgte var vi stadig sammen såsant vi hadde anledning, men anledning hadde vi bare hver søndag, og så, de timer vi to gange i uken tilbrakte på skolen. De øvrige dage i uken måtte vi som regel være med på sjøen, helt fra vi kunne greie å håndtere et snøre. Det var som oftest mig som besøkte Rikard, — fra tidlig om våren til sent om høsten sprang jeg søndagsmorgen over fjellet og ut til sunnet eller kilen der Rikard bodde, og nesten bestandig stod han utenfor og ventet på mig.

Det var et merkelig hjem. I alle de år jeg vanket der hørte jeg aldri et uhøflig ord bli vekslet hverken mellem foreldrene, eller disse og barna. Det var fire barn, hvorav en gutt eldre enn Rikard, og to piker der begge var yngre. Helt fra små av fikk guttene lov til å ligge ute i sunnet med seilsnekken for å øve sig op i å seile, og de måtte også være med på makrelbåten i garnfisket og på settfisket om høsten.

Jeg har tenkt på det siden at faren vilde gjøre dem sjødyktige så tidlig som mulig, da han selv var sykelig og også døde i en ung alder. De eldste guttene måtte da ta fatt alene, og det var godt de hadde lærdom. Merkelig var det også at disse gutter fikk lov å reise på sjøen med gevær på egen hånd, helt fra 9-10 års alderen. Dette er bevis på hvor godt faren stolte på sine gutter, for han var selv en meget forsiktig mann. Det var især Rikard han stolte på, det var til ham han gav sine instrukser når vi stod ferdig til å legge ut, enda broren, Edvin, jo var halvannet år eldre.

Disse sjøturer har altid siden stått for mig som rene eventyrferder, — hvad de jo også i virkeligheten var for oss den gang, og især da for mig som bare var vant til å plaske i Østerelvens brakkvann, hvor der sent og tidlig ferdes folk. Rikards hjem var den gang eneste boplass ved sunnet, og når jeg ved 4-5-tiden om søndags morgen kom springende gjennem skogen og fikk øie på det ensomme hus, med måke og terner svevende langs stranden nedenfor, så gikk der en iling av glede gjennem mig - eventyret var alt begynt.

Våre sjøturer begynte som regel i eggetiden om våren, det vil si omkring pinse, og disse turer var nesten like morsomme som jaktturene om høsten. Når vi en tidlig og vakker vårmorgen rodde ut sunnet i den 17 fot lange seilsnekke, så var dyre- og fuglelivet i sin høieste potens. I skogen inne på Kaholmen sloss kråker og skjærer om de få tørre pinner, der for dem var det uundverlige materiale til deres respektive familiehjem. Ekorner jaget efter hverandre ofte trefire stykker i vilt renn fra tre til tre i ivrig trette om en eller annen lubben smågran som passet akkurat til å gjemme redet i. De er ikke selskapelige disse små vakre karer, aller minst i yngletiden, de vil ha en vid plass for sig selv rundt om redet — formodentlig til jakt-terreng.

Langs fjæren på to sider av sundet fløi spover og strandsniper, søkende efter en passe sprekk eller kløft hvor de kunne være sikre for sine egg, og tjelden stod på sine røde ben på de minste skjær og nikket til oss med ”rompa”. Nu er alt dette forsvunnet, kun en enkelt kråke eller skjære holder ennu stand. Så det ut til vind gikk turen bare ut i Kråkerøyholmene, eller kanskje så langt som ut til Grundskjærene og holmene deromkring. Det høres kanskje ut som en løgn når jeg nu forteller at det den gang ikke var vanskelig å finne sjøfuglegg på holmene rundt Kråkerøy, men det er likevel sant at vi kunne finne både måkeegg, ande-egg, og til og med ærfuglegg derute.

En gang fant vi til og med et Fagergåsrede med 11 egg i ute på store Råholmen. Det var både ålekråke og ærfugl inne på «Lera» den gang, og det hendte ikke sjelden at æra vraltet en båtlengde op på en holme til en liten gressflekk og la sine tre store grønne egg. Kom vi da på dem vilde de nødig avgårde, og ihvertfall ikke før de hadde sprøitet en infernalsk luktende vædske over eggene. Lukten var så stram at en kunne vemmes for å ta dem, og så måtte vi til med vannpøs og gressdotter for å få dem rene. Det var jo lønn som fortjent, — men vi tenkte ikke så langt den gang at det var galt å røve rederne.

Bilde fra artikkelen

Var været riktig pent så gikk turen til Søsterøiene, og det hendte at vi rodde så langt som til Akerøya og Vesle. Det var den gang sjelden å se en farkost ute i skjærgården om søndagen. De såkaldte søndagsfiskere reiste sjelden lengere enn ut i elven hvor der var fisk nok til deres behov, og forresten så gjaldt turene den gang ikke så mye fiske, som det å kunne riktig slå sig løs med fyll og leven, så de var en sann landeplage for de som bodde langs elven. Om søndagen lå derfor Lera og skjærgården øde og forlatt undtagen kanskje for en enkelt jagt eller galeas som kunne komme rækende.

Det var derfor for oss å komme ut i en fremmed og øde verden når vi om søndagen var ute på tur. Allerhelst om vi kunne komme så langt som ut til Søster, da var vi riktig inne i eventyret. Vi streifet rundt på de stenete strender og sanket vrakrester og pene runde stener og alt skulde vi ha med oss hjem. Vi var som i en fremmed verden hvor alt hadde sin egen verdi og vi blev aldri ferdig med å lete efter rart. Kom vi der ut i eggetiden kunde det sandelig også være noe for smågutter å opleve, især hvis der ikke hadde vært folk nylig før oss.

Jeg husker således en annendag pinse som vi kom der ut i strålende vær og sanket en fiskebakk full av mange slags egg, der iblandt en hel del store skåreegg og 9 Fagergåsegg. Vi var alene der og hadde taug med som vi firte oss ned i. Akk ja, det var den gang. Da yrte det av fugl overalt rundt øierne. Nu er det så å si slutt på alt fugleliv derute, kun en og annen måke hekker vel der ennu på et og annet sted hvor ingen kan komme til.

Ja Søsterøierne det var eventyret. Hver gang skulde vi se «kirken» og gå og fortape oss i det vulkanske konglomerat med sine huler og tuneller. Med ærefrykt betraktet vi hullet som skulde munne ut borte i «Onsen» etsteds. En katt som engang var sluppet inn, hadde kommet frem derborte. Ennu, så lenge efter, kan jeg i minnet fra den gang få noe av den samme selsomme betatthet, når jeg kommer i land på de merkelige øier.

Turen gikk gjennom Femdal b.nr. 7 og videre utover.

Jeg har aldri truffet et menneske som av natur var så lik mig selv som Rikard. Vi stemte overens i alt, men mest i det at vi begge var lidenskapelige naturelskere og kunne fortape oss i stemninger så vi glemte alt annet. Andre lo av oss og kaldte oss ærteriset. Sist i september begynte gjerne silla å komme under land, og med den hval og fugl av alle slags. Det var ikke sjelden å se Lera ligge hvitprikket av alke som ustanselig dykket og kom op med sill i nebbet, mens måkestim slo ned overalt utover.

Av og til når makrel og sei jaget silden sammen op i vannskorpen dannet der sig såkalte «såter» av sill hvori fuglen frådset så lenge den orket å sluke. Alken kom strømmende til fra alle kanter for å være med i gjestebudet. Kunne vi da være heldig å komme bort i en slik såte, så var det å fyre løs skudd i skudd for fuglen sanset ikke, bare slukte sill så lenge den orket.

Men det var nu det at vi rodde den gang, eller seilte om det var såpas vind, og det tok tid å komme sig hen til en «kværning». Og så hadde vi baret et munnladningsgevær, så det tok tid å få bøssen ladd. Endda kunne vi ha, 20-30 alker og en del store måker når vi rodde hjem om kvelden. Og så var vi jo bare guttunger. Voksne folk i en lettrodd eke eller langbåt kunne dengang gjøre rikelig storjakt. Fugl manglet ikke.

Engang imellem, om sommeren, tar jeg motorsnekken og kjører en tur utenom øia og inn i sundet til Rikards hjem. Jeg forsøker å drømme mig tilbake til barndomsdagene og våre eventyrturer, men det lykkes dårlig. Huset ligger derinne i bunnen av kilen som før, og det salte sjøvann leker i tare og tang langs fjæren, som dengang, men på hver odde og i hver bukt utover står sommerhytter, i alle farver og modeller.

Flagg og vimpler vaier fra stengerne, og festglade mennesker i alle aldre vimser om på fjellknattene, soler sig i badedrakt, eller plasker i sjøer, under skrik og skrål. Motorbåter putrer ut og inn, og hver ledig plett er optatt av glade borgere på sjøtur. Den store stillhet og det brokete liv av vingede skarer som for oss dengang var eventyret, er for alltid forsvunnet. - - Nuvel, dette er godt og vel. Den nu opvoksende slekt er innstillet på disse nye forhold og synes det er herligt, hvad det selvfølgelig også er.

I Femdalsund hadde de to venner sin "base" rundt 1881.

Vi gamle kan ennu finne oss en ensom plett langt ute mot havet hvis vi føler trang til å gjenoplive gamle minner, og vi er vel heller ikke mere mosgrodde enn at vi efter en slik tur kan fryde os, over det kollektive skjærgårdsliv. Men en ting gjør ondt: At det yrende fugleliv er forsvunnet fra skjærgården og aldri mer vil vende tilbake. Hurtiggående motorbåter med nyeste bakladningsgeværer sørger for å legge alt øde så der snart bare blir en og annen alkeflokk å treffe ute i fjordgapet, og kanskje en enkelt ensom måke som er lur nok til å undgå det drepende bly.

Om ikke lenge vil vel også dette være slutt, og de siste alker vil bli skudt op langs Sørlandskysten etsteds. Og efterhvert vil minnet om den gamle eventyrtid ute i skjærgården dø hen sammen med oss som i vår barndom har oplevd den, og der vil ingen bli til å kjenne savnet. Sikkert er det, at de dage Rikard og jeg tilbragte sammen ute i skjærgården dengang, alltid siden har stått for mig som noen av de beste minner i mitt liv, og da han døde savnet jeg ham som ingen annen av mine barndomsvenner. Derfor disse linjer til hans ære."

A. J.

Kilder:
- Smaalenenes Social-Demokrat 8/2-1934.
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Nasjonalbiblioteket.
- Fotos: Roger Kjellvik