Om los Edvard Jensen "Riven":

Edvard Jensen var født i 1840-årene på Øgården, Kråkerøy, og som all annen ungdom på hans hjemsted tok han til sjøs så snart han var konfirmert. Han giftet seg ung og fikk seg opp et lite hus ved Kjøkøysundet i nærheten av sitt fødested, farte så om sommeren, og om høsten når han kom hjem, tok han jobb som hjelpelosgutt, men familien vokste og fortjenesten var liten, så Edvard fikk den sorg å se sitt vesle hjemsted solgt ved tvangsauksjon.

Han flyttet nå til Onsøy hvor han overtok et lite hus på Uteng i nærheten av Hankø, samtidig fikk han fast ansettelse som losgutt og var nå ”hjemme” både sommer og vinter — det vil si han tilbragte omtrent hele sin tid i losbåten, som dengang ofte lå nede ved Kristiansand, ja, endog helt ute på ”Revet”, for å kapre inngående skuter.

Under slike omstendigheter og med de dengang små losbåter var det naturligvis ikke lenge mellom hver gang en, eller at par loser ”ble” på sjøen og stillingen således ble ledig da den enes død er en annens brød, så fikk da også Edvard snart losstilling — midlertidig sammen med en annen på dennes båt. Da Edvards to eldste sønner var konfirmert, fikk han lånt sammen til en liten klinkbygget Hvalerbåt. Han malte en rød stripe og et nummer i seilet og kunne nå gå til sjøs i egen båt og med eget mannskap, og så ble ”fortjenesten i huset” - som han stolt og glad bemerket til min mor, da han straks etterpå besøkte oss. Han var jo født i nabohuset.

Skipsfarten gikk nå fremover med stormskritt og losene fikk nok å gjøre, især om høsten, da flåten etterhvert kom hjem. Det ble en sterk konkurranse mellom losene, og nå var det at Edvard ervervet seg tilnavnet ”Riven” for sin dumdristighet, grensende kapring, hvori hans unge og ærgjerrige sønner kanskje hadde like stor del som han selv. Det ble sagt de ord om ”Riven”, at han tok inn like mange skuter alene som alle de andre Onsøyloser tilsammen, og om dette enn var en overdrivelse, så var det dog en tributt til hans dyktighet - noe som hans kolleger selv var de første til å erkjenne.

Årene gikk, og så kom 1896 og den orkanaktige storm, som den 7. oktober samme år herjet langs vår kyst og la så mang en kjekk sjømann i en våt grav. Fra Kristiansand og oppover mot Færder var vindhastigheten størst, den gikk her opp i orkan og avstedkom også på denne strekning de fleste ulykker. Utenfor Hvaler forliste således et stort skip med mann og mus, og Fredriksstad-damperen ”Gangerolf” drev i land på Akerøen sammesteds, enda den med full fart gikk mot været. Alle ble dog i dette tilfelle reddet, idet en ung mann av mannskapet — sønn av kaptein Pettersen fra Fredriksstad — svømte iland med en line, hvorved det ble brakt forbindelse med trosser, så de andre kom seg i land.

Natten til 7. oktober lå de fleste loser i ”Holmen” — en havn på østsiden av Hvasser, hvor losene alminnelig holdt til i uvær. Derfra var det jo ikke lange veien ut til Færder, hvis vinden skulle løye. Hele natten blåste det en sterk storm, som utover morgenen frisknet til orkanaktig. Ingen tenkte på å stikke til sjøs i et slikt vær. Men så i grålysningen ble det rørelse ombord på den minste båt i hele havnen. Det var ”Riven” som sammen med sine to sønner holdt på å klossreve for straks etter å stikke ut mellom holmene med kurs for Store Færder.

Hvalerskøite i et foto fra Østfold fylkes billedarkiv. Fotograf ukjent.

I vindkastene lå båten aldeles flat for de små seillappene, og det var jo halsløs gjerning å tenke på åpen sjø, men ”Riven” lot det gå - han kunne alltid snu når han ble for grov. Men ingen ville si det avgjørende ord, og så kavet de seg da frem gjennom sjøsprøyt og brott, til de omsider fikk smulere vann i le av den store holmen, hvor gråstensruiner og jernrister ennå taler om den tid, da det brentes tjæreved til veiledning for sjøfarende folk.

Herfra gjorde de nå slag utover mot fjorden så langt båten ville bære oppe, så snudde de innover en tørn og la så utover igjen, ivrig speidende etter en eller annen vinddriver. Stormen var så sterk, at den tok toppen av de brekkende sjøer og hvirvlet dem opp i luften som fint saltstøv, som fylte luften som tåke. Land var usynlig bare noen kabellengder av. Som de engang holder på å vende, roper en av guttene, som stod og holdt seg i masten, at han så en skuterigg ute i tykken.

”Riven” lot det stå utover, og de fikk snart øye på en ballastet bark, som lå og drev for bare riggen. Den hadde sannsynligvis ikke hatt landkjenning, da de så vidt kunne skimte land av og til fra losbåten, og det var bare et tidsspørsmål om når den ville havne etsteds nede på le land. Kommet i nærheten av barken ga ”Riven” roret til sin eldste sønn og laget seg til for å jumpe i sjøen med en line om livet — slik som han flere ganger før hadde gjort — men så grov som sjøen nå var, hadde han aldri sett den.

Med kyndig hånd manøvrerte gutten opp i le av barken, hvor de stod med linen klar, men idet båten skar oppunder, kom det et par store ”baksjøer”, som slengte den inn mot skipssiden, så masten tørnet mot rekken og knakk i dekket. Masten overbord i et slikt vær var den visse død, og ”Riven” ropte til gutten at han skulle holde av.

Samtidig gav han ved fakter og tilrop tilkjenne for dem ombord i barken, at de skulle få den unna vind og styre etter ham. Dermed tok han roret og lot det stå til oppover fjorden. Ombord på barken — hvis navn jeg nå har glemt — fikk de i en håndvending satt forstagseil og en snipp av forstumpen, den lystret ror og fulgte etter losbåten, hvis lille seilsnipp de av og til kunne se over de brytende sjøer.

Ved kanalkaien inne på Moss stod det en flokk sjømenn og fiskere, de stirret utover fjorden, som på sydsiden av Jeløyen lå i en eneste skumhvirvel, mens sjørokket pisket innover, så det sved i ansiktet. — Gud hjelpe dem som er på sjøen i dette været, sa en gammel fisker. Inatt har mang en sjømann lagt sine øyne igjen, tilføyet han stillferdig. Da får de plutselig se en skuterigg ute i tykken. Den forsvinner og kommer igjen ettersom sjørokket driver forbi, og den løfter og senker seg som den kommer nærmere og blir mer tydelig.

t.v. Skisse av Lotscapitaine Gabriel Christiansøn (ca 1820), tegnet av Kommandørkaptein T. K. Olafsen. Fra bok: Losvesenet i gamle dager rundt Oslofjorden. 
t.h. Illustrasjon fra Norsk Maritimt Museum.

De snakker seg imellom om hvem det kan være som lenser på land i slikt et vær, og blikket følger hele tiden den hivende skuterigg. Nå ser de tydelig snippen av forstumpen, av og til litt av skroget. Så får de øye på en liten brun trekant litt lenger inne, den blir vekk, kommer igjen og blir atter vekk. — Den har losbåt for baugen!, roper en i flokken. — Hvem i Herrens navn er ute i et slikt vær?

De to seilere nærmer seg hurtig, losbåten foran som et lite nøtteskall, som ser ut til å forsvinne hvert øyeblikk, men hiver seg igjen opp i sjøbråttet. At barken ikke kaster på og ankrer, mens den har litt driverom, undres man — — den har da vel aldri tenkt! — — Som på kommando styrter de bort mot broen. — Opp med broen!, roper en. Det kommer en seiler utenfor!

Det lykkedes virkelig. Med losbåten foran strøk den store bark uten uhell gjennom kanalen, svinget opp inne på havnen og droppet anker. Losbåten vendte, la til ved ledderen, som ble hivd over rekken, og de tre slitne sjøulker krabbet opp, våte til skinnet under oljehyren. Nede i kahytten ble det nevetatt, et par stive drammer ble skjenket til hver, og så ferdig med det. Los Edvard Riven og hans to sønner hadde tatt inn en skute, det var alt — at det lykkedes tja, det var den rene slumpelykke, sa folk — og dermed basta.

Redningsselskapet bekostet ny mast og øvrige reparasjoner på losbåten som en anerkjennelse av ”Riven” og hans sønners dåd, og så snart dette var i orden, var de igjen på vei mot Skagerak for å speide etter skuter. Edvard Riven er død for mange år siden. Av havns fire sønner ble de tre loser, en av dem omkom ved å falle ut fra losskøyten, de andre to er fremdeles i tjeneste — kjekke karer som gjør sin stand ære. A.J.

Kilde:
- Smaalenenes Social-Demokrat 27. februar 1930 / Alfred jensen.