Jul i skjærgården:

Det var vinteren 1916 - 1917 da havisen støtte inn mot sør- og østlandskysten og reiste seg i skrugarder som et veritabelt ishavsfelt. Uke etter uke slet det og snødde fra nordost og kulda gikk etterhvert ned i 25 grader, hvor den omtrent holdt seg konstant i lengere tid. Da var det at en medynksfull sjel skrev en artikkel i Fredriksstad Blad om de stakkars mennesker ute i skjærgården som da var blokert av snø og is så de var utestengt fra den øvrige verden.

"Tasse-Nils" i døra til sin jord/tømmerhytte i sjøkanten ved Bjørnevågtangen. Foto: Digitalt Museum.

Artikkelen var velskrevet og åndet av virkelig sympati, sprunget ut fra forfatterens eget velvære i hans komfortable leilighet i byen, og en skulle således tro at den ble vel mottatt av ”de der ute”. Men nei, de ble tvert i mot fornærmet og svarte i avisa at gatemenneskene kunne beholde sin medynk for seg selv, da det var langt mer synd på dem. - Kom her ut og se for et eventyrland vi bor i! Is-skruingen ligger som eventyrslott og den hvite snøen gjemmer alt som grått og stygt er. Her er fred og ro og ingen basiller, mat har vi i kjelleren og ved i skjulet, og ingen har det bedre enn oss.

Selvfølgelig hadde begge parter rett. Det hele kommer an på vane og innstilling. For bymannen i hans moderne bolig, hvor alt så å si går automatisk, og varene blir lagt på kjøkkenbenken, må det være noe nær forferdelig å tenke seg en tilværelse ytterst i skjærgården om vinteren. Ofte er det lang og, ufremkommelig vei til kjøpmannen - ja kanskje til nærmeste nabo - og med en meter snø på land og sjøen blokkert av is skulle livet der ute synes å være noe av en straff. Men ikke så for dem som er født og oppvokset der ute. Tvert i mot kan de ta en slik tørning med humør og kose seg ved en god varm kakkelovn på en måte som mangen byboer ville misunne dem.

Av gammel erfaring har de gjerne forsynt seg med det nødvendigste for vinteren, og skal de et ærend i butikken, så er det god mosjon og så mye bedre å komme hjem igjen. Og vannet, som i byen fosser ut av springen ved et lite vri på kranen, blir til en guds gave når en skal måke seg fram i dyp snø 30-40 meter for å få tak i det. Det er nemlig slik med oss mennesker at det som koster oss møye, setter vi mest pris på, og nyter best.

Og det kan være koselig i en slik fiskerstue ute i havkjeften - forutsatt selvfølgelig at ikke nøden er innen vegge. Hva enten det er snø og is som setter stengsel, eller det er storm og uvær som holder folk innendørs, så blir den enkle, men rene og koselige stue et lunt og godt hjem for familien som vet å sette tilbørlig pris på dets goder. Intet sted blir julen til en slik fest som ute i skjærgården. Der blir ennå de gamle tradisjoner holdt i ære, og ingen møye er spart for å gjøre høytia så festlig som mulig. Det er som om jula spesielt hører til landsbygda og hjemmene ute mot havet.

Vi ser da også at motivet til de mange tusener av julefortellinger som regel er tatt fra disse steder. Tenker vi oss en jul ytterst på Hvaler for eksempel for 60 år siden, da folk var henvist til å ro helt opp til Fredrikstad eller Halden for å handle, så forstår vi nok at forsyninger måtte skaffes til veie en god stund i forveien. Og da alle voksne mannfolk fra 60-årene og nedover farte til sjøs om sommeren og kom hjem utover høsten, så måtte fortjenesten strekke til også om vinteren med litt fiske ved siden av.

t.v. Johan "Poseholmen" Håkonsen ved sin fiskerbolig ute i skjærgården. Foto: Fam. Aaby. t.h. Plassen til Johan i fugleperspektiv. Foto: Widerøe.

Det ble da kjøpt en melsekk eller to, litt kaffe og sukker og en del poteter, og dermed hadde en det vesentligste. Nesten hver familie hadde en gris å slakte så de var forsynt i den veien de verste vintermåneder, og ved sørget kvinnfolket for om sommeren. De kunne da se vinteren noenlunde sorgfritt i møte, og selv om de var innestengt av snø og is, var det ikke verst likevel. Selvfølgelig kunne det være åpent vann om jul også den gang, og alle måtte da til byen etter litt ekstra.

En stolte som regel på ”kakelinna” som kom med sønnavær, men det kunne da også bli storm så de ble liggende værfast ovenfor på selveste julaften. Jeg husker således som smågutt at 5 kvinner fra Hvaler måtte søke havn i Futerødbukta og kom opp til oss gjennomvåte av sjøskvett. De fikk skiftet på seg noe tørt og lå på gulvet til neste dag, da stormen løyet, så de kom seg hjem.

Heldigvis var det lille julaften stormen kom, så de fikk da julekvelden hjemme. Det var forresten ikke sjelden at Hvalerfolk måtte søke nødhavn på Kråkerøy høst og vintertid dengang. Folk var vant til å ta slikt med ro - både de ute og hjemme - og det smakte så mye bedre å komme hjem etter en slik tur.

Ja, det var primitive forhold dengang sammenlignet med nåtia, men folk var kanskje vel så tilfredse. Det var jo så å si like vilkår iallfall hva framkomstmidler angikk. Det var enten ro eller seilbåter, eller også å traske et par mil på isen med en kjelke på slep. Et liv i hardt slit for utkommet, men det herdet både kropp og sjel og skapte hardføre slekter som satte spor etter seg både på sjø og land. A.J.

Kilder:
- Alfred Jensen i Smaalenenes Social-Demokrat 1939.12.29.