Jul for "50" år siden:

For 50 år siden, i 1884 (fortellingen er skrevet 1934), var julehelgen en så stor begivenhet at man så å si levet på den halve året, især da ute på landet. Allerede to—tre måneder før jul begynte man sine forberedelser på enkelte områder, f. eks. juleslaktet. Da skulle man begynne å ”gjøde” grisene så de fikk det tykkest mulige flesk, og betegnende var at man straks grisen var slaktet og opphengt, skar en rand i nakken og målte flesket. Bare flesket var ”bredt”, så var det ikke så nøye om grisen ikke var så stor. Man veiet den som regel ikke. Nå er det jo motsatt. En mager eller ”skjøtta” gris er høyest i kurs. Også andre dyr som skulle slaktes til jul måtte fetes et par eller tre måneder i forveien, og så hadde man jo julestria i full gang.

Når så desember begynte var man jo i julemåneden, og det var å ta fatt for alvor. Bakstekonene gikk omkring i husene og bakte flatbrød og lefse i høye stabler, det var et viktig arbeide, og en flink bakstekone stod høyt i grenden. Nå måtte også treskingen forseres så kornet kunne bli malt før jul. Når man så hadde bakt første gang av årets grøde, gikk man fra hus til hus og delte ut brød som skulle smakes på. Dette gjaldt både de som selv avlet korn og andre, så mang en fattig familie hadde gratis brød i lengre tid før jul.

Tidlig i desember måtte man også begynne slaktingen, da denne for det første måtte skje på nymåne, ellers ”krøp” flesket i gryten, så bare halvparten ble igjen, og så var den som regel bare en slakter i en stor grend, hvori nesten hver familie hadde gris, så han måtte begynne tidlig for å få alt unnagjort. Og alle griser skulle være slaktet til jul.

Å slakte en gris dengang var et omstendelig arbeide og et stygt dyreplageri. Dyret ble kringsatt av tre-fire sterke menn, ble bastet og bundet på tryne og føtter, lagt på slakterbenken og stukket uten å svimeslås. Det stakkars dyr kunne ligge halvtimen og illskrike før det tilslutt kreperte, og ble det feilstukket, så ikke blodet kom ut, så hendte det at dyret sparket i skoldebaljen. Jeg har selv sett det.

Slakteren — i hvert fall den vi hadde i vår grend på den nevnte tid — ville nødig ta mer enn en gris om dagen, eller høyst to, og enda begynte han med lykt om morgenen. Det var likesom mer høytid med en lykt. Først skulle han ha kaffe og så et par-tre drammer - slaktedrammer som det het — og derpå en røyk. Så begynte man så smått å forberede seg.

Nåja, jo flere dager, jo flere drammer og mer mat, kanskje dette også tellet for slakteren. Det var alltid litt dystert før man kom igang, men hadde man først fått livet av grisen så begynte munterheten og det vanket atter dram. Når grisen var partert så var det å skjære opp ”bæreflesk” til hver eneste en av de nærmeste naboer, større eller mindre stykker ettersom man ventet å få noe igjen eller kanskje hadde fått.

Det var en god skikk som hjalp mang en fattig stakkar i nøden, for også den som ingen gris hadde, fikk sitt stykke. Ja, dette var nesten for mye om gris og flesk, så det ingen plass blir igjen til andre juleskikker. Bare et par ord om f. eks. juleskytingen, som dengang var en rent alminnelig ”uskikk” og krevet mange liv og lemmer. Man skulle tro at også dette var for drammens skyld, men det var neppe tilfelle for de fleste.

Det var heller et overmål av julestemning som gav seg avløp på dette vis, og det var ikke bare ungdommen som deltok. Jeg husker hvordan vi smågutter passet på når juleskyterne kom listende fra uthusene eller andre steder hvor de kunne komme usett og skremme beboerne med sin salve. Så var det for husets mannfolk å springe ut for å fakke skytterne som tok til bens så snart salven var over.

Nå skulle de trekkes tilbake for å få dram, øl og kaker, men de fleste gikk dog frivillig. Julebrennevinet var like viktig som maten, og når det var kjøpt skulle man gå fra hus til hus og smake. Ofte måtte man hente ny forsyning. En merkelig skikk i matveien var julehå. Ellers om året var der neppe noen som kjøpte hå, men til jul gikk den som kolje og lutefisk, som ennå har holdt stillingen.

Julehelgen, som varte til trettendedag, var også ballenes tid. Ungdommen leiet seg en stor stue og samlet så mange par som stuen rommet. Brennevin, øl og mat ble kjøpt inn, og en eller annen felespiller skaffet musikk. Trekkspill bruktes også. Man holdt det gående hele natten og det gikk som regel fredelig for seg, tross de mange drikkevarer. Enhver hadde jo sin egen utvalgte med, og det var en grov fornærmelse å legge an med en annens dame. Skjedde det, så var snart knyttneven fremme.

- Åja, man stelte det til så godt man kunne dengang også, men man hadde jo ikke så mye å velge i, eller rutte med. Daglønnen var kr. 1,50 - 2,00 og hyren 30 kroner for voksne fagfolk, og familien som oftest stor. Unge gutter hadde fra 50 øre og oppover. Betenker man så at det ved mange bedrifter, f. eks. sagbruk, bare var 6 a 7 måneders drift og likedan til sjøs, så må man forundre seg over at folk i det hele tatt kunne eksistere.

De som var på forsorgen fikk 5 kroner pr. måned å leve av, og man måtte enda være temmelig utsultet før man dengang fant nåde hos denne institusjon. Naturligvis var de fleste varer dengang ikke så lite billigere, men hva levestandarden angår, dengang og nå, så kan man trygt sette den sammenligningsvis som 2 til 5.

Det var allikevel mer mening i tingene dengang enn nå, for bortsett fra de som også da visste å berike seg på andres bekostning, så var forholdene jevnt over ikke stort verre enn tiden tillot. Nå derimot, når vi ser på alle de anmodninger og bønner om hjelp og nådegaver til jul, midt i all overfloden på alle områder, så får vi et godt bilde av menneskenes mentalitet og samfunnets ordning i vår tid. A. J.

Kilder:
- Alfred Jensen i Smaalenenes Social-Demokrat 1934.12.22.
- Illustrasjonsbilder fra nett.