En tur etter sjøfugl-egg:

Når jeg som smågutt stod på toppen av Breifjell og så utover mot Søsterøyene, så var disse det eventyrland hvorom fantasien kunne danne seg de mest umulige historier. Som de lå der, svarte og ilskne langt ute i fjorden vakte de hos oss småfolk en viss gru som dog ikke hindret en sterk lengsel om engang å komme dit ut og se disse på nært hold.

Synet av øyene vakte først og fremst tanken på forlis og ilanddrevne vrak og lik, som nok ofte hendte den gang. Jeg husker således at to store skuter strandet der ute en enkelt høstnatt. Men det som mest satte vår fantasi i sving var alle de historier som ble oss gutter fortalt av eldre fiskere om disse øyer som engang skulle ha vært «ildsprutende».

De mange merkelige vulkanske formasjoner og de mange dype kløfter og huler, gjorde vel at enkelte av fiskerne selv trodde på historiene, opplysningen var jo den tid ikke så stor. Øyene er jo også av vulkansk opprinnelse. Det fortaltes at en mann fra Hvaler hadde sett et stort sjøuhyre gå i land på søndre Søster, og marsjere over øyen. Den lignet en flodhest og den stanset midt oppe på toppen og «rautet» inn mot land. Så gikk den utover og stupte seg i sjøen.

En annen historie var at det gikk en tunnel fra søndre Søster til land, en mann hadde sluppet en katt dit inn og den kom i land i Onsøy. Det er riktignok en hule i bratte fjellveggen, men hvor dyp den er vet vel ingen. Disse og andre historier, og det at fiskerne hadde så mange rare stener med hjem der utefra gjorde, at vi smågutter bestandig gikk med et hemmelig ønske om engang å komme i land på Søster.

Vi hadde også hørt at det skulle være masser av jordbær og sjøfugl-egg der ute, og især det siste var en stor fristelse. Men det var ikke så lettvint å komme til Søster for en 40 år siden, som nå hvor det er motor i hver farkost, den gang hadde man i alminnelighet en 17 fots seilsnekke eller bare en simpel eke å reise på sjøen med. Enkelte storfiskere hadde jo en dekksbåt, men de var få.

Jeg hadde i 12 -årsalderen et par jevngamle kamerater på andre siden av vår øy og vi snakket ofte om å reise til Søster. Den ene av dem hadde engang vært med far sin der ute etter sjøfugl-egg, og det han fortalte satte oss andre i fyr og flamme. Eggetiden var snart inne om våren og tampen brente, men det kunne ikke nytte å forsøke å låne farkost for så lang reise for oss rollinger, det er vel knapt ennå noen 11-12-åringer som reiser til Søster alene trots motor og større farkost. Men til Søster maatte vi.

Vi blev da enig om at mine kamerater skulle be om å få farens snekke ut til holmene rett utenfor, det slang jo et rede av og til der også, og hvis været var pent, så skulle vi våge turen tilhavs. En vakker maimorgen ved femtiden stakk jeg da avsted hjemmefra med et par smørrebrød i lommen, og en halvtime etter kastet vi los i Femdalsund, og la ivei utover. Det var et rent ønskevær.

Råholmsflaket lå speilblank og måke og terner var alt i fult arbeid med frokosten under iltre skrik når de gikk hverandre i næringen med å stupe etter småsilden som nippet i vannskorpen. Utenfor Råholmene var det en grå av nordenvind og vi satte seilet. Nå gikk det fort utover, idet vi hjalp til med hver vår åre. Spenningen steg etter hvert som vi kom ut i åpen sjø, vi var kanskje litt usikre, men Rikard sa at det ble solgangsvær og han var jo den mest befarne.

Etter hvert passerte vi Grindskjærene som lå gule i solskinn, og Halvor hvis to svarte fjellknauser ble nesten vasket over av den lange dønning. Da vi så fikk se kosten på Skorstenen, begynte det lovede land å tre mer tydelig frem og de to av oss som aldri hadde vært så langt, kunne ikke få våre øyne derifra. Omsider etter 2 timers roing – vinden løyet av igjen – la vi til land ved et av de små flåberg midt på søndre Søster, og våre føtter betrådte hellig jord, eller rettere fjell.

De vulkansk sammensatte fjellformasjoner og den store mengde rullesten av alle kulører var som et eventyr for oss, men først og fremst gjaldt det egg, og vi la på sprang tvers over øyen til vest- og sydkanten, da Rikard sa at der var flest reder. Det hadde nok vært eggletere før om dagene for vi så straks en hel del tomme reder, men snart lød det begeistret: her er ett – her er to – osv., og da vi hadde gått rundt halve øyen så måtte vi bære våre luer ganske forsiktig, for ikke å klisse de dyrebare varer.

Det var Rinke-egg store som kyllingegg, og så var det alminnelige måkeegg omtrent som en hønes. Vi fant også enkelte Havskåreegg store blaagrønne, minst som gåseegg. Vi gikk nå opp på øyens høydepunkt for å hvile oss, og se hjemover. Du store verden for et utsyn. Hele havet lå foran oss, det var ikke et vindpust men store regelmessige rullinger beveget seg innover og brøtes med sus og brak mot de forrevne fjellknauser på øyens ytterside.

Færdertårnet lyste rødt og hvitt i solskinnet langt, langt på andre siden fjorden, og rundt omkring og over oss, fløy i hundrevis av fugl med skrik og skrål over sine røvede reder, uten at deres sorg rørte oss det minste. Men da vi så innover var det ikke fritt for at hjertet sank ned i buksen. Langt inne lå et blått fremmed land uten minste likhet med vår hjemmeøy. Hadde eventyrøyen reist avgårde med oss?

Men der kunne vi se de lysegule Råholmer skille seg ut foran, og der kunne jeg skimte skograbben ved siden av varden på Breifjell men så langt så langt det var dit inn. Hvaløerne lå jo mye nærmere, men de sjøvaskede svartbrune fjellrabber som vendte ut mot oss, så bare dess mere trøstesløse ut, og det kom over oss en følelse av uendelig ensomhet og melankoli. Men frisk mot, vi hadde masser å oppleve før hjemreisen, og begav oss igjen nedover mot sjøen.

Da stanset Rikard plutselig. «Å er det for noe gutter? «Hvor?». «Der borte, midt på den fjelltoppen». Vi andre kunne intet se, men Rikard påstod han hadde sett det bevege seg. Vi gikk da litt nærmere og med et fikk vi øye på en uhyre stor fugl hvis gråbrune, spettede kropp lignet fjellet i den grad at det var umulig å se den når den satt still. Vi var ikke mer enn tyve meter fra den da den rettet seg opp, bruste fjærene og to horn reiste seg opp fra hodet som var som en katts med store blanke øyne.

Da strakte den ut et par digre vinger og fløy lydløst over på en fjelltopp tett ved, den så for oss ut som et spøkelse. Plutselig som etter ordre satte vi på sprang, og stanset ikke før vi var på den siden av øyen hvor snekken lå, da følte vi oss mere sikker. «Nå vet jeg å det var», sa Rikard. «Åffernoe da?». «En steinulv», (hubro). Vi grøsset. Javisst måtte det være en steinulv, vi hadde ofte hørt den om kvelden hjemme borte i utfjellene, når den skrek sitt uhyggelige uhu - uhu - og vi hadde hørt fortelle at den var så sterk at den kunne ta et barn i klørne og fly bort med det.

Vi var nå kommet ned mot en bukt på innsiden av øyen, og fikk med engang se en farkost nede på stranden, og tre-fire voksne gutter som gikk og tittet mellom de store nedfalne fjellstykker som lå der. Nå var hele frykten for steinulven forsvunnet, og vi gikk ned til dem. De ga seg rent over for alle de egg som vi hadde og vi sa at det var mange flere på utsiden. Det var jo også sant, men vi tidde med at de lå slik at de var umulig å få fatt på.

De hadde sett en ringgås (fagergås) fly ut fra stenene hvor de lette men det var ingen egg å se. Nå fikk de travelt med å komme videre utover øyen, og vi begynte så å lete etter ringgåsredet. Rikard veltet vekk en sten som lå inn mot et stort trekantet fjellstykke og der – i en fordypning like innenfor, lå store gåseegg hvite og skinnende, og da ringgåsen har opptil tretten egg så var de sikkert friske.

Vi plasserte den dyre fangst i en trøye og begav oss forsiktig henover mot vår snekke. Da vi hadde fått eggene vel ombord så satte vi oss i singelen og spiste frokost, og da vi syntes vi hadde egg nok så tok vi til å sanke alle slags rare stener og skjell og dro ombord en hel masse. Vi fant alltid noen nye som var penere enn de andre og hvis det ikke hadde blåst opp en frisk sydvest, så hadde vi vel lastet snekken.

Da vi nå ble engstelige for at vinden kunne bli for sterk, og vi heller ikke var trygge for de store gutter som vi hadde narret, så satte vi seil og lot det stå innover. Kommet et stykke utpå fikk vi se hubroen som med sakte vingeslag seilet over til nordre Søsterø hvor den i mere ro kunne avvente natten og den herlige jakt på jordrottene hvorav det fins i tusenvis på disse øyer. Man kan se deres tuneller i det sparsomme jordsmonn som finnes i kløftene. De andre gutter hadde vel skremt den for den flyr nødig i dagslys som nesten blinder den.

Det gikk nå strykende innover for god vind og da vi passerte Råholmene hadde vi sikkert en likeså sterk følelse av å ha utført en stor bedrift, som Columbus hadde, da han kom hjem etter at ha oppdaget Amerika. Vi hadde rent glemt det ulovlige i vår ferd, til vi fikk se mine kameraters far stå på bryggen for å ta imot oss.

Kilde:
- Smaalenenes Social-Demokrat tirsdag den 7. august 1934.
- Fotos av Søndre Søster 2010 og 2018: Roger Kjellvik.