En julehilsen:

"Ved kaien i Pensacola lå for mange år siden en norsk fullrigger og lastet logwood for England. I kahytten sitter kapteinen og begge styrmenn ved et glass toddy, de snakker om gamle Norge, for det er juleaften og da går en sjømanns tanker bestandig hjem. — Jeg begynner å bli lei sjøen, sier styrmannen som er ut i årene, disse evinnelige langreiser tærer på humøret, og når vi kommer hjem til Europa så går jeg fra hvis Høvding igjen skal ut på langfart!

Pensacola havn, Florida i illustrasjon fra 1885.

— Du kan nesten ha rett, styrmann, sier den yngre kaptein, en blir jo aldeles rotløs og fremmed selv i sitt eget hjem, slenger en dit engang imellom så kjenner en ikke sine egne barn. Minstegutten min som jeg aldri har sett vil bli på femte året før jeg får se ham — om alt går godt da, la han til. — Du kan risikere å bli satt på dør av ditt eget avkom da, sa styrmannen og lo.

Nei da er det bedre å være ungkar og spellemann som annenstyrmann der, da er det jo likegyldig hvor en er bare det er litt luft i luka. — Å, en ungkar kan vel også ha noe å lenges etter, svarte annenstyrmann, og især ikveld som det er julekveld. - Åja, ensteds må jo alle de velsigna brevene komme fra, de er nå ikke alle sammen fra far og mor. Styrmannen lo. —Men skål da karer, toddyen blir kald.

De satt nå hver i sine tanker en stund til kapteinen plutselig brøt stillheten: — Undres på hva han er for en den matrosen vi fikk i Zoerabaya, ikke fikk han brev i New York, og heller ikke her, og han går jo med et ansikt som han skulle ha myrdet sin egen mor. — Å Harald! Han er all right, det er den flinkeste gutt vi har hatt ombord i Høvding. Styrmannen bekreftet sine ord med neven i bordet. — Ja flink, det ser jeg også at han er, men det ligner ikke en ung rask gutt å gå på det viset som han gjør; en ser jo aldri et smil på hans ansikt, og ikke drikker han noe større heller. Har han ikke sagt noe til deg, annenstyrmann? Jeg synes dere er så fine venner.

— Nei, han nevner aldri noe om seg selv, svarte annenstyrmann men jeg tror han er smålenning, fra Fredriksstad eller deromkring, og guttene forut sier at de tror han har eksamen, de har sett noen papirer. Ja, at det ligger noe under det skal dere nok få se, sa kapteinen idet han ringte på stuerten. — Vi får få litt mer vann, stuert.

Nå åssen går det forut? Har de spist og har de noe å drikke? - Åja, stemningen er høy, og døm har mye igjen på de flaskene døm fikk i efta. — All right, men skulle det rake opp så kan du gi dem mer, det er ikke jul mer enn en gang om året. Stuerten hadde rett. Stemningen var høy i ruffen.. Sang og skrål lød gjennom de åpne dører og ut i den stille lumre tropenatt. Juledags kveld skulle det være stor fest i sjømannskirken og mannskapene på de mange norske skuter i Pensacolas havn dro iland i flokk og følge iført sin beste stas, hvilket i mange tilfeller ikke ville si så meget.

Ombord på Høvding var det også storvask så såpeskummet fløt utover dekk, man slapp å varme vann, for til og med drikkevannet på underdekkstankene var mer enn lunkent. Munnlæret gikk, og mest om de ventede julegaver, helst med brev i, det skulle være kommet en masse pakker denne gang med mange rare adresser.

t.v. Sjøfolk rundt 1900. t.h. Fartøy utstyrt med baugluker for skibning av bjelker. Illustrasjoner fra nett.

En av dere blir ombord som vakt, de andre kan gå iland! Styrmannen var kommet forover i full puss, — Hvem skal bli ombord? Flere spurte på en gang. — Det får dere bli enig om selv. — Jeg blir ombord! sa Harald, jeg bryr meg ikke om å gå på festen likevel. Du er meg en raring, sa styrmannen leende, men de andre brøt ut i jubel — Hurra for Harald, det skal du ha igjen! Vi skal få mange pakker til deg!

Harald gikk frem og tilbake på dekket. Frem og tilbake. Tankene arbeidet slik som bestandig når han var alene. Det var en slags taus samtale med seg selv. Inne fra byen lød musikk, larm og leven. Fra lastetomtene lød latter og hvin fra gatepiker som var ute på fangst, men Harald bare hørte det som i drømme. — Du er en tosk — sa tankene — som ikke kan gå iland og slå deg løs som de andre.

Jenter med åpne armer i snesevis, og livets vann med glemsel. Fest! Hva skal jeg på fest å gjøre? Stå og ergre meg over de andres jåleri. Annenstyrmann var lur inatt, men meg lurte'n ikke. Han tenkte vel å få noe å bære akterut. Hva skiller det noen å jeg er for en? Jul! Javisst er det jul ja, det var jul for tre år siden også, og den har jeg grunn til å minnes.

Da Harald hadde gått frem og tilbake i to stive timer satte han seg på en spire med ryggen mot skansekledningen. Det var noe som hadde tatt ham som et klem for brystet; han hadde kommet til at tenke på sin gamle mor. Hun satt vel nå som alltid om vinterkveldene ved det vesle bordet i kjøkkenet og holdt på med et eller annet — ja, det er jo julekveld og da sitter hun vel med salmeboken og nynner de gamle salmer, mens katten maler i skorstenskroken. — —

Hun er vel alene som bestandig siden Anna — datteren — giftet seg og reiste fra øyen, faren var død da Harald var liten. Stakkars gamle mor med de grå hår og de giktbrøtne hender, hva tenker du om meg som ikke har skrevet på snart to år, kanskje du ikke engang lever. Gudskjelov at han sendte de femti dollar fra New York, det var det eneste fornuftige han hadde gjort siden han reiste hjemmefra.

Hadde han bare sendt noen ord med det samme. Han kjente det som en trøst at han hadde sluttet med den verste turingen i det sistes, han hadde holdt på å gå i hundene. Så gikk tanken igjen — som tusener ganger før — over på henne som var årsak i hans flakken omkring, i verden: Astri, datter av storbonden på øyen. De hadde så godt som vært forlovet, og det var aldri skiftet et vondt ord dem imellom før den kvelden da det raknet alt sammen.

Hadde han ikke spinket og spart til styrmannsskolen, og lest natt og dag for å få eksamen. Til hva nytte? I tre år hadde han nå fart foran masten og det ble vel heller aldri noe annet. Skulle han kanskje reise hjem og luske omkring slottet til denne storbonden for å gjøre det godt igjen? Aldri i verden, før skulle han gå til grunne her ute – – –

Det var annendag jul for tre år siden at han og Astri møttes på det avtalte sted for siste gang. Han hadde fått hyre med en jernskute som lå i Hull og skulle reise over med båten tredjedag. Straks de møttes fortalte Astri på sin åpne måte at hennes foreldre ikke likte at de var ifølge, og at hennes bror hadde sagt at hun ikke skulle kaste seg bort til den første den beste, hun som kunne få hvem hun ville.

Hun hadde tatt ham – Harald – i forsvar men dette hadde ikke gjort saken bedre. Nedstemt over denne dårlige nyhet nå da skilsmissen forestod, hadde Harald forbitret sagt at han ikke aktet å trenge dem til, han var mann for å klare seg selv, og han hadde brukt slike uttrykk om hennes foreldre at hun måtte motsi ham. Det ene ord tok det annet og de hadde gått fra hverandre uten å si farvel. Du skriver vel Harald? hadde hun ropt etter han. Skal jeg skrive først så får du vente lenge. Med sammenbitte tenner hadde han fortsatt å gå uten å se seg tilbake. At han hadde kunnet!

Mangfoldige ganger hadde han siden gjort seg selv dette spørsmål. Hun var jo uskyldig og det var jo hennes foreldre. Den første tid var han flere ganger på nippet til å skrive, men stoltheten seiret, og nå var det for sent, en så vakker jente som Astri var vel gift for lenge siden. Ja ja, noen annen ble det ikke for ham, det var han blitt klar over, han var kanskje ikke som andre som kunne glemme. Harald reiste seg og begynte igjen å gå.

Livet ombord ved en festlig anledning og sjøfolk på 1920-tallet. Illustrasjoner fra nett.

De andre var visst på vei ombord, han hørte skrål og sang, de hadde nok vært innom på veien, fylle seg skulle de gjøre støtt og lage spetakkel. Jo det var dem. Han hørte målet til finnegutten: Ottaja tolana Suomi – perkele – når han var full snakket han bestandig finsk og brisket seg med slirekniven.

Den ene etter den annen hoppet over rekken. Alle hadde pakker, flere hadde to, – kom Harald så skal du få pakker i fleng, det var en hel masse tilovers og vi fikk til våre kamerater ombord, vi hadde en hver forstår du. Harald fulgte med inn i ruffen og de slengte fem-seks pakker på kisten hans. Han tok til å åpne som de andre.

Innholdet var forskjellig, mest votter, strømper og halssjerf ledsaget av brev fra kvinner i alle aldre, som alle ville ha svar og takk formodentlig. En kunne lese det mellom linjene. Nåja, det var jo ikke så underlig, kanskje en og annen pikelill ventet seg en kjærest gjennom sin gave, trolig hendte det også.

Der hørte han noen jumpe ned på dekket. Harald gikk ut, han var jo vaktmann. Det var kapteinen og begge styrmenn, de hadde hjulpet til ved utdelingen av pakkene og blitt en stund etterpå. Kapteinen kom forover. Gokveld Harald. Si meg, heter du Harald Johansen fra --øy ved Fredriksstad? Harald stusset. Javel. — Her er en pakke med din adresse, vi fant den blant dem som ble tilovers.

Harald takket, tok pakken og gikk tilbake til ruffen. Den inneholdt et fint slips vedlagt et lite kort. Harald måtte bort til den vesle røkede lampen for å lese den små skrift. Der stod: Harald! Venter på brev, Hilsen Din Astri. — — Harald så opp, ruffen var liksom blitt fremmed. Ansiktene rundt om syntes så gule og gamle i tobakksrøken, han hørte stemmer men forstod ikke riktig hva det ble sagt. Så støtt han kunne gikk han ut døren og bort til rekken for å få noe å stø seg til, det suste en storm for ørene, sannelig holdt han på å ramle.

Den friske luft gjorde ham godt, men tankene flakket i villrede, det var noe han forsøkte å minnes fra lang tid tilbake. Jo, der kom det: han stod ved et lite juletre hvorpå brente et par lys, faren satt ved bordet og leste i en stor bok: «Se, jeg forkynner eder en stor glede.»

Jul? - Javisst var det jul nå! En stor jubel holdt på å bryte frem inne i ham — — at han hadde holdt ut i disse tre lange år? På hjemreisen undredes han mange ganger på hvordan Astri hadde fått rede på hvor han var, han visste ikke at det den jul til hver eneste havn hvor den norske sjømannsmisjon hadde sine avdelinger var sendt en pakke med samme innhold og påtegnet: Til sjømann Harald Johansen, fra -- øy pr, Fredriksstad. Men siden fikk han vite det. A. J."

Kilder:
- Smaalenenes Social-Demokrat 22/12-1928.
- Illustrasjoner fra nett