Den store høytid - artikkel fra julaften 1938 - Alfred Jensen forteller:

Når julen er årets viktigste fest så kommer det for en stor del av at den inntreffer på årets mørkeste tid, og nettopp derfor spiller også lyset en så stor rolle i festlighetene. Julen er fremfor alt barnas fest. Dette er naturlig da festen jo symboliserer et barns fødsel,– likesom juletreet med alt dets påheng jo er et utpreget barnslig arrangement. Når vi eldre tenker på vår barndoms jul, så husker vi best et grantre behengt med papirkurver fulle av nøtter og annen knask, eller godtemenner og godtehester med neseblod på, hengende i snelletråd dinglende under grenene.

Ja og så de røde og grønne lysene da, som var så pene å se på, og så vriene å få surret fast med hyssing i rett stilling. Med siklende munn gikk vi rundt og kikket på stasen, og misunte av et godt hjerte de aller yngste som kunne tillate seg å naske en smultring eller en godtehest uten å få en ørefik. For oss smågutter var det toppen om vi kunne få en liten pistol og en eske kruttlapper og kanskje en blikktrumpet.

Og så var det ribben naturligvis, som vi fikk bare denne ene gang om året. Når mor satte den på spidd i stekepannen stimlet vi til og nøt den gode lukten, og en kamerat av meg diktet endog et lite vers om ribben og risengrynsgrøten:

”Jeg er så gla hver julekveld 
for da blir grøten kokt. 
Da steker mor en ribbenstek 
og jeg får slik god lokt.”

Nåja, onger er onger, og det var ikke galt ment, og når de fleste husfedre den gang leste juleevangeliet og epistelen av huspostillen så var det ikke tvil i vår sjel. Men ellers var vel det religiøse islett for de fleste en seremoni man måtte igjennom – da som nå, og det var de rent ”timelige” foranstaltninger og nytelser som opptok sinn og tid. I gamle dager var julebrennevinet kanskje den viktigste faktor i festlighetene. Var en familie aldri så fattig, den måtte dog ha en dram- og en fattigmann å by naboen når denne kom på julebesøk. Man skulle ikke ”bære julen ut” som det het.

Nåvel, de gamle juleskikker er jo tildels vedlikeholdt ennå. Man kan simpelthen ikke unnvære ribbenstek og julebrennevin, juleflesk, julenek og juletre, og hva det nå heter alt sammen. – Og skulle noen glemme det så vil reklamen nok sørge for en påminnelse. Stort sett kan vi vel takke reklamen for at de fleste juleskikker ennå er i behold. Og det er jo slett ikke noe galt i det. Alt som vedkommer julen står jo i det godes tegn, og selv utenom det rent religiøse har julen en egen evne til å glatte ut meget av den hverdagslige kjegl, og gjøre folk mer humane og elskverdige.

Selv den hardest knyttede hånd kan åpne seg i julen, og det må være et stenhjerte som kan se nøden og ikke hjelpe når juleklokkene ringer. Julen kan også utrette mirakler – som for eksempel den gang under verdenskrigen da en ung tysk gutt ropte fra skyttergraven over til engelskmennene: ”Skyt ikke, det er julekveld” hvorpå han satte seg opp på jordvollen og spilte julesangene på et trekkspill. Som på et gitt tegn myldret det opp av skyttergravene tyske og engelske unggutter og de møttes i ”nomansland”, byttet sigaretter og julegaver og snakket sammen som venner.

Vi skal derfor glede oss så lenge vi kan feire julen, selv om mange av dens gamle skikker kan synes naive og barnslige. De bidrar i hvert fall til å sette oss i en god og fordragelig stemning, og er det noe som verden nå trenger mer enn noe annet så er det et lite håp om forsoning og fred på jorden. A. J.

Kilde:
- Smaalenenes Social-Demokrat 24.12.1938 / Alfred Jensen
- Illustrasjoner fra Digitalt Museum.