Guttedagenes handletur "te by'n" på 1940-tallet – fortalt av Harald Thoresen:

Vanlige kolonialvarer handlet vi hos Erling Gulichsen på Fuglevik. Hvis vi ikke tok med varene hjem selv, ble de som regel kjørt ut på fredag ettermiddag eller kveld. At min mor handlet hos Gulichsen kom antagelig av at hun i sin ungdom hadde hatt huspost i denne familien en kortere tid. Når det skulle handles andre varer, måtte vi til byen, det vil si Vestsiden. Den tiden da en slik bytur fant sted som det her skal berettes om var under den 2.verdenskrig og like etter. Altså på 1940-tallet.

For en Femdalgutt under 2. verdenskrig gikk byturen opp Østerelva med båt. Isegran rundes og fiskebrygga nærmet seg.

Min far var fisker og eier av vadbåten Ø-67-K som lå fortøyd i en pæle ved Alshus, nærmere Kallerabukten da det var så langgrunt i selve Alshussundet. På den tiden var det skole også på lørdager så at en slik byreise for oss barna kunne bare foregå i sommerferien. Vi bodde her hvor jeg ennå fremdeles bor, i Femdal 10. Den gang gikk det bare en kjerrevei herfra til Alshus, og vi hadde bare en damesykkel i familien. Så det var bare å ta bena fatt for å komme seg til Alshus., og der burde vi helst være ikke så lenge etter kl. 08.00. Det var ikke bestandig at mor var med, men bare far og vi barna. På Alshus gikk veien ned til Stranda der vadeka lå som vi brukte til å ro ut til vadbåten i pælen. Onkel Bernhard, fars bror som han fisket sammen med, hadde nå sluttet seg til, og etter ca. 15-20 min var vi om bord i båten.

Men det var flere av naboene som ville ha skyss, og kom roende i sine eker mot båten. Olga Kristoffersen, Ester og Aksel, Klara Tangen, Anna Nilsen og ofte noen som ferierte hos onkel Bernhard fra Oslo eller Eidsvoll. Da vi forlot pælen ved nitiden hang det ofte en 4-5 eker der og ventet mens vi var i byen. Båten var som sagt en vadbåt, en halvdekker på 29 fot med en 7 hester Sleipner motor. Ingen racerbåt, men nyttig til sitt bruk Det var som regel onkel Bernhard som førte båten da far hadde dårlig syn.

Først rundet vi Kalleraodden så nært at du kunne ha hoppet i land. Dette på grunn av den sterke strømmen i elva. Deretter fulgte vi Fuglevikbukta opp til Møllerodden hvor vi igjen gikk så nære land som mulig, og passerte Pyntebukta og Bjørneby før vi rundet Isegran og befant oss i Vesterelven. På babord kunne vi se isbryteren "Fredrikstad" og som regel et mudderapparat og båtbyggeriet til Bjarne Aas. Ved passering av Smertu fergested måtte man vise stor aktsomhet, det samme ved Bjølstad hvor kabelen til "Lørja" kunne være farlig. Ved Glomma mek. Verksted og hos "Kølanilsen" på den andre siden kunne det være mye å se på.

Målet for reisen var Fisketorvet, og da måtte man ta en god sving om Kråkerøylandet med tilbørlig hensyn til fergemann Fleischer før man kunne legge til motstrøms ved Fiskebrygga, rett ut for de gamle åpne fiskebasarene. På den tiden var det mange som brukte båten til byen og det kunne bli trangt om plassen slik at det ofte lå både tre og fire båter utenpå hverandre. Før de handlende slapp på land var man blitt enige om et ca. klokkeslett for hjemreisen. Som regel senest kl 14.00, gjerne litt tidligere.

De voksne skulle som regel gjøre ukehandelen og hadde sine favorittbutikker. Onkel Bernhard holdt seg til Thomas Hansen i Bakgata. Vi barna hadde ikke så stort behov for å handle og fartet mest rundt og så på det som var interessant i øyeblikket. Straks etter at vi var ankommet begynte Hvalerbåtene å komme. Som regel tre stykker, Hvaler, Vesterøy og Kirkøy som la til ved Blomstertorvet eller Hvalerbrygga som kaia også ble kalt. Det var moro å se hvor fint de snudde rundt i elva og gled sakte og fint inn til kaia. På fisketorget var det bestandig mye interessant å se på. Den tid var det ganske vanlig med makrellstørje, og det samlet seg bestandig mange tilskuere når en av fiskehandlerne skulle dele den opp.

Reker var populært den gang som nå, og ble som regel fortært på bryggekanten. Skallet ble mat til måkene. Jernvareforretningen til Hansen måtte besøkes, da det alltid trengtes noen deler til vedlikehold av båt og fiskeredskap. Hartvig Sørensen hadde stort sett det en fisker trengte av arbeidsklær. På Stortorget med høyvekta og alle bordene med landbruksprodukter var det alltid et yrende liv. Dagens høydepunkt var et besøk på Bentsens kafe i Hollendergata. Her var det god og billig mat som passet for fiskere og bønder. Stingls kafe var liksom litt for fin.

Like ved den store trappa hvor fergeeka til Fleischer la til, var det en stor kloakkledning som rant ut i elva. Et yndet matfat for fisken, og en populær fiskeplass for gutter. Med et enkelt snøre med dupp og reke til agn ble det fisket for det meste brasme og murt. Enkelte brasmer kunne være ganske store, men jeg tror neppe noen var villige til å spise denne fisken som levde ved og av kloakken. Mitt første møte med et vannklosett var på Fisketorget, og det måtte selvsagt prøves av oss som var oppvokst med vanlig utedass. Men far så helst at jeg skulle begrense besøket der til det absolutt helt nødvendige da det både luktet vondt og ikke var så rent der.

Omkring kl.14.00 begynte de fleste å tenke på hjemturen, og når alle som tilhørte vår båt var vel om bord med sine varer, startet hjemreisen. For oss barn hadde det vært en spennende og opplevelsesrik dag i byen. For de voksne en nødvendig og kanskje dyr opplevelse. På veien hjem passerte vi hvalerbåtene som skulle gå kl. 15.00, og nå gjaldt det å komme seg velberget til Alshus før de passerte stedet. Selv om de var forholdsvis små gjorde de ca. 10 knop og laget store bølger innover i Alshussundet. Dette kunne få alvorlige følger for varekurvene hvis man ikke passet godt på når bølgene traff eka. Tante Gunda, fars søster, hadde ofte bakt hvetekake mens vi var i byen, og en skive av den med sirup på sa vi ikke nei takk til før vi startet på kjerreveien hjem til Femdal etter en fin dag i byen.

Handel i by'n i eldre tid. Fisketorvet rundt 1900 med liv og røre.

Kilder:
- Handel og vandel på Kråkerøy 2010.
- Digitalt museum.