Om Geologi - bergarter på Kråkerøy og fremmede stenblokker:

Det er en meget ensartet berggrunn på Kråkerøy. Hele bygda ligger jo som nevnt innenfor det store granittområdet rundt Glomma-munningen. Etter geologisk tidsregning er denne østfoldgranitten fra jordens urtid, eller uttrykt med tall over 800 millioner år. Denne dateringen er gjort på grunnlag av målinger av radioaktive mineraler i granitten. Granittens gråhvite bruddflate med mørke og rødlige pletter, den har vi vel alle sett.

Pegmatittgang i granitten på Lille Råholmen. Foto 2016: Roger Kjellvik.

Disse fargespettene forteller oss om bergartens sammensetning. Den består i hovedsaken av tre hovedmineraler, den melkehvite kvarts, rødlig feltspat og lys eller svart glimmer (kråkesølv). En egen type fins i strøket fra Buskautangen og sørover mot Bommen. Her forekommer såkalt ”svart granitt”, av folk feilaktig kalt ”labrador”. Det er egentlig en gabbro, den mørke fargen i bruddet skyldes bare et rikt innhold av mørke mineraler. I motsetning til vanlig granitt mangler denne bergarten et regelmessig kløv, og det koster derfor mye arbeid å ta den ut i pene blokker.

Vi kjenner ennå ikke i detaljer hvorledes granitten er blitt til. Etter sin krystallinske oppbygning å dømme, synes den å ha ligget i dypet som store smeltemasser, som etter hvert har størknet langt nede i jordskorpen og beholdt sin masseformige sammensetning. Men nyere undersøkelser over hvordan en sånn smelte krystalliserer, viser imidlertid at en bergart som granitt ikke bare kan skyldes størkning. Det er derfor trolig at den er et resultat av kompliserte prosesser, som vi ennå ikke har sikker viten om. Hvordan det enn er med dette, så er det i alle fall granittens mangeformige struktur som gjør at den er så godt egnet til teknisk bruk. Det er jo noe som vi kjenner godt til fra Kråkerøy, – som er en av de fremste bygdene når det gjelder Østfolds granittindustri.

Det finnes flere lokale varianter av granitt innenfor bygda. Noen er grovkrystallinske, som f. eks. i strøket ved Putten på Kjøkøya, andre er mer finkornede. Dette har vi eksempler på fra Alshus, der slik granitt går i en nordvestlig gang gjennom en mer grovere type. Det samme kan vi iaktta i den store fjellskjæringen straks innenfor bryggen ved Glombo. Her er gangen dog ganske liten. Utpreget finkornet granitt er også kjent utover Langøya. Ved Fuglevik finnes godt ”vinterfjell”, d.v.s. at det klyver lett om vinteren.

Når granitten er så ettertraktet i stenindustrien så skyldes det dens masseformige oppbygning og at den lett lar seg klyve etter bestemte retninger. Og begrep som ”kløven” og ”busten” (av det tyske ”bersten”, briste) er alminnelig kjent i bygda også utenfor stenhoggernes rekker. Kløven ligger vanligvis horisontalt eller svakt hellende til en av sidene. Loddrett på denne ”bunnkløven” står så ”busten”, og undertiden også en tredje retning som kalles ”Villkløv”. Disse egenskapene til granitten synes vesentlig å henge sammen med orienteringen til mineralene. Kløvet må ikke forveksles med de mange ”sletter” og ”stikk” som gjennomsetter bergarten.

Stenbruddet syd for Goen. Rette og fine blokker med god "kløv og bust" Foto 2017: Roger Kjellvik.

Granitten har også en annen verdifull egenskap sett fra et industrielt synspunkt, nemlig det som kalles ”benkning”. Dette er et begrep for bergartens naturlige oppdeling i store og små blokker etter sletter og sprekker. Det er noe som vi kan se i alle stenbruddene eller langs de nakne lesidene til åsene. Som regel ligger benkningen noenlunde parallelt med overflaten. Se f. eks. på den tydelige oppdelingen av åsen nord for det hvite sjømerket ved Sjøbergbukten neste gang du kjører forbi. Det er langs disse ”bunnslettene”, som stenhoggerne kaller dem, at granitten tas ut av bruddet. Og det er den som er årsaken til de store ”trappetrinnene” i stenbruddene.

Flere steder på Kråkerøy, Kjøkøya og holmene, kan vi se at granitten inneslutter partier av gneis. De opptrer ofte sammen, og størrelsen på disse flakene varierer vanligvis fra 0,5 til 5-6 m2. De fleste av dem ligger ved stranden vest på Langøya. Vi kan se dem tydelig fra sjøen sør for Tankodden. Der grensen mellom gneisen og granitten ikke går langs sprekker, er den ofte vanskelig å følge, fordi den kan være temmelig utflytende.

Gneisen består av de samme mineraler som granitten, men de ligger mer parallellordnet, slik at bergarten får et stripet utseende. Alle disse gneispartiene på Kråkerøy er nok eldre enn den omsluttende granitten. Mange steder har de karakter av blandingsbergarter – migmatitt – med et livlig, broket utseende. I et parti ved stadion er det funnet svovelkis. Ved Pyntebukta nær Møllerodden finnes det et lite flak med granatamfibolitt.

Flere plasser kan vi finne ganger av grovkrystallinsk kvarts, feltspat og glimmer. De går ofte som meterbrede soner gjennom granitten, – særlig er det mange av dem i grenseområdene mot gabbroen på Buskauen. Både her og ute på nordenden av Furuholmen er det drevet brudd på kvarts og feltspat. Ved det siste stedet er det tatt ut forholdsvis store mengder, så det er blitt en dyp sjakt i berget. Disse pegmatittgangene, som de kalles, er blitt til ved kompliserte prosesser i granittisk magma (smeltemasse).

I noen av dem fra Kråkerøy (Buskauen og Furuholmen) er det funnet sjeldne mineraler, f. eks. i den gangen som ligger akkurat sør i veikrysset ved Buskauen. Blant disse mineraler er Ortitt, som er svart med en nesten kull-lignende glans, videre Monazitt som gjerne forekommer som små krystaller inne mellom glimmerbladene. Mange steder i bygda kan vi også iaktta sprekkefyllinger av en svart, ofte litt grønlig bergart, Diabas. De går ofte snorrett gjennom landskapet. Bredden er fra er par desimeter til omkring 1 meter.

I områdene sør for Goen og Nygård kan vi følge en sånn gang en lang strekning. En annen går ut i sjøen ved østsiden av Femdalsundet, og like sør for ”Leieren” på Alshus kan vi se en smal, liten gang. Denne bergarten er yngre, for den er brutt fram i sprekkene lenge etter at granitten var dannet. I tillegg til denne oversikten bør vi vel nevne at granitt er en sur bergart med et stort innhold av kiselsyre, – at den forvitrer sent og gir lite stedegnet jordsmonn. Dette har jo også hatt sitt å si for bygdas historie. Av større betydning er likevel at granitten bygger et landskapsrelieff med kryssende dalganger.

Pegmatittgang på Store Råholmen med sekskantet kvartskrystall i midten. Foto 2016: Roger Kjellvik.

Det ble nettopp sagt at granitten gir lite forvitringsjord, men når vi likevel har store masser av forskjellige lerer, sand og grus i bygda, hvor har så de sin opprinnelse? Jo, de er så å si uten unntagelse blitt ført til Kråkerøy annet steds fra. I geologien skjelner man mellom avsetninger som er blitt til over eller i havet. Når vi vet at sjøen har stått høyere enn av toppen av Kråkerøy, så betyr dette at vi vesentlig får å gjøre med marine avsetninger, d.v.s. at de er blitt avleiret i havet.

Men hvordan er nå disse jordmassene kommet til bygda? – Svaret er med isen under istiden. Vi vet jo hvorledes breene i fjellet den dag i dag frakter med seg store mengder av den slags materiale, både fint og grovt. I det mektige isdekket under istiden har naturligvis omfanget av det medførte materialet vært mye større. Det har vært flere istider i Nord-Europa, men i Kråkerøy og så å si overalt ellers i landet, er det bare den siste vi finner spor etter.

Alle blokker, grus og sandmasser som isen og smeltevannselvene hadde tatt med seg fra nær og mer fjern, ble avsatt i havet. Det groveste materialet kom ikke så langt fra isbremmen, men finsand og lerer ble ført vidt omkring i havet før det ble bunnfelt. De løse masser har derfor gjennomgått en naturlig sortering. Der iskanten stod stille eller kanskje gjorde et lite fremstøt under en forbigående kaldere periode, hopet det seg opp kolossale mengder av istransportert materiale – morener. Det veldige Østfoldraet fra Moss til svenskegrensen er en slik voll etter isen.

På Kråkerøy er imidlertid de egentlige isrand-avsetningene ukjent, det fins heller ikke små sammenskjøvne morenevoller. Men kommer vi dypt nok ned i leren, kan vi støte på morenemateriale. Denne bunnmorenen består av en hardt sammenkittet blanding av istransporterte masser. Noen hver har vel støtt på dem, de kan minne om grov betong. De er i hvert fall temmelig harde å komme igjennom med spaden!

Det er altså isen som har ført med seg de mange fremmede stenene og blokkene vi ser i bygda. Bergarten forteller at de er langveis fra. Noen er nok blitt losset av selve isen, andre er kommet drivende med isfjell. De siste består av bergarter som ligger utenfor de områdene som selve isdekket hadde glidd over før det nådde Kråkerøy. Vi må tenke oss at de er ført hit med isfjell fra en kalvningsfront lenger inne i Oslofjorddalen. De er drevet hit ned for strøm og vind etter at isen hadde trukket seg bort fra Kråkerøy for godt. Her har de så støtt på grunn og mistet sin last. Blant disse blokkene kjenner vi godt dem som stammer fra rombeporfyrkonglomeratet i øyene langs Østfoldkysten fra Søster til Revlingen utenfor Moss. (Det som på våre kanter vanligvis blir kalt ”Søsterfjell”.)

Rombeporfyrkonglomerat så langt øyet kan se.. Fra Struten fyr mot nordre og søndre Søster. Foto 2018: Roger Kjellvik.

Veldige blokker av dette materiale finnes på den nærmeste åsen vest for Fuglevik. Det er imidlertid ofte vanskelig å skjelne denne bergarten fra rombeporfyren i Oslotrakten. Essexittlava, kanskje fra Jeløya, ser vi noen blokker av nord for Påskestien. Oppe på den flate åsen sør for Mølleroddveien ligger det to sånne fremlinger rett ved hverandre. Det er ”Døm runde stenane”. Den ene er fra kambrosiluriske lag et eller annet sted i Oslofeltet. Vi kjenner igjen de mørke og lyse parallelle lagene av kalksten og lerskifer som vi ser i fjellskjæringer i selve Oslo. Den andre består av rombeporfyr, og har kanskje hørt hjemme ikke så langt fra den første stenen.

Ute ved den vesle badestranda ved Tangen ligger en blokk som inneholder fossiler. Den er sikkert fra et sted vest i Oslofjorden, der vi kjenner veldige lag av kambrosiluriske bergarter med fossiler, – slik som på Langøya utenfor Holmestrand. De små muslingene og den andre dyreverden som vi ser i denne blokken, har engang levd i havet. Der ble de liggende i lere som siden er blitt herdet til sten. For omkring 400 millioner år siden var det liv i disse vesnene.

Det gir store perspektiver til en stakket badestund.  Vi skal også nevne at tett ved den øverste bebyggelsen på østsiden av Påskestien ligger en blokk av granatamfibolitt. De røde granatene stikker fram i overflaten som små kuler. Og like sør for den vesle skibakken på Fuglevik – ”Kravebensbakken” – er det en veldig blokk av kvartskonglomerat. Det er sandsten med isittende små hvite rullestener av kvarts, som har nok hørt hjemme langt innenfor Østfold.

En spasertur til de store klapperstensfeltene nord på Holtevarden, på toppen av Breifjell eller ved Lunderamsa vil vise oss alle de bergartene vi har nevnt nå, foruten mange, mange andre. Men aller lettest kan vi plukke stener fra fremmede strøk ved å gå langs strendene. Der ligger de renvasket av bølgene så farger og struktur kommer tydelig fram. Litt kjennskap til bergartene kan gi snekketuren karakter av en oppdagelsesferd!

t. v. Mineralprøver fra Buskogen hos Geologisk museum. t. h. Euexenitt- krystaller fra samme sted. Fotos: Roy Kristiansen.

Bildene fra Geologisk museum finnes i heftet "Mineraler i gamle kvarts- og feltspatbrudd i Hvaler og Kråkerøy" av Roy Kristiansen. 
Artikkelen kan leses ved å klikke på bildet over.

"Den foreliggende artikkel omhandler de første oppdagelsene og omtale av de såkalte sjeldne mineralene på de granittiske pegmatittgangene eller feltspatbruddene i Kråkerøy og Hvaler omkring 1880 og fremover med spesiell vekt på geologen Waldemar C. Brøggers publikasjoner. Det er innledningsvis forsøkt å forklare litt om mineralogiske faguttrykk for å rettlede leseren. En liste over mineralene man kjenner til i Kråkerøy og Hvaler er vist tabellarisk." (Også vist under). 

Kilder:
- Kråkerøy - en østnorsk kystbygd 1957.
- Artikkel av Roy Kristiansen 2007.