Et dikt om Ringverven:

Et emosjonelt dikt om Ringverven av Alfred Jensen fra Ødegården på Kråkerøy. Han arbeidet selv ved Ringe Skibsverft som tømmermann - lenge før diktet ble skrevet. Alfred seilet på alle verdenshav i seilskutetiden og hans avslutning på diktet beskriver godt tiden fra seil til damp og videre til dieseldrevne skip - med kun én setning.

„RINGEVERVEN”

En gammel råtten smie og et falleferdig skur
er alt som er igjen av hele stasen,
der hvor engang stolte skuter lå og ventet på tur
for kjølhaling efter sommerseilasen.

De lå i rad og rekke med sin høie stolte rigg
og gallionsfiguren under sprydet,
selv om det bare var en gammel ussel brigg
så var den med utskjæringer prydet.

Da myldret det på verven av gamle bekatroll
med øks og sag og tjæredrev om armen,
og om enn skuten lekket som et gammelt havresold,
så blev den tett fra kjøl til lukekarmen.

Det var vel koldt på neven i vinterfrost og sno,
når Glomma gikk med isgang over ryggen,
men vi tok det med humør, og vi spøkte og lo,
når mester'n brukte kjeften innpå bryggen.

Nu høres ikke mere de rappe kylleslag,
der lød som mitraljøser ut fra flåten.
Nu pusler bare råtten i de gamle fliselag,
den arbeider ennu på den gamle måten.

Og kanskje en og annen fra den gamle festningsvoll
pusler rundt omkring ved Stenbocken om natten
og har en liten samtale med gamle Tordenskjold,
som ensom går og vokter over skatten.

– Det er så sårt å tenke på for oss som engang fikk
vår dåpsattest fra Neptun langt der ute,
at gamle dagers sjømannskap med all dens romantikk
vil forsvinne med den aller siste skute.

A. J.

Kilder og bilder:
- Smaalenenes Social-Demokrat 20. april 1935 / Alfred Jensen.
- Fotos: Fredrikstad museum og Roger Kjellvik (2017).