En barnesko - rørende julehistorie fra starten av 1900-tallet:

Da gamle Anders Uthavn hadde spist julegrøten og tent pipen ble han sittende i dype tanker. For første gang i sitt lange liv var han alene julaften. Konen var død utpå høsten og det var ikke blitt til noe med hushjelpen som han hadde lovet datteren å skaffe seg før hun reiste over fjorden etter begravelsen. Det var som om han ikke kunne få seg til å ta noen fremmed inn i sitt lille hjem som hadde vært hans ett og alt fra han for over femti år siden flyttet inn sammen med Anne. Den ene uken var gått etter den annen og Anders ble gående og sture for seg selv.

Det gikk så vidt at han nødig så noen av naboene hos seg – han som før, mens Anne levde, kunne være munter og overgiven i godt lag, var nå blitt menneskesky og sturen, og hadde mistet all energi. Ettersom det nærmet seg jul var det blitt verre og verre med ham. Den hjelpende hånd som naboene forsøkte å rekke ham ble avvist, og de tilbud han fikk om å spise hos dem julaften avslo han med nei takk. Selv hadde han ikke gjort noen foranstaltninger til helgen. Han kjøpte bare en halv kilo risengryn til grøt, ellers ble det kaffe og brød som vanlig.

– Som Anders satt og stirret med pipen i munnen gikk alle hans tanker til Anne og de dager hun stillferdig puslet omkring i stue og kjøkken. Han satt og lyttet etter den vante raslen fra kopper og kar når hun vasket opp, stillheten var nesten det verste av alt. Rent ubevisst søkte hans sløve blikk hen mot den store dragkisten, hvor Anne, foruten det rene klestøyet, oppbevarte alt det som hun hadde for seg selv – akkurat som han hadde sitt i skatollet.

Ingen av dem hadde noen gang sett etter hva den annen tok vare på, de to møbler var tabu når det gjaldt noen annen, og den skuffen i dragkisten som Anne bestandig holdt låst var ennå ikke åpnet siden hun døde. Datteren hadde nok klunket på det etter begravelsen, men da sa Anders nei. – Du får komme igjen sia, så får vi se, hadde han sagt. Og Anne var død så plutselig at de ikke fikk ordne noen ting seg imellom, hun fikk hjerneslag og det var forbi samme døgnet — — —

Som Anders satt og stirret på dragkisten fikk han en merkelig lyst til å åpne den låste skuffen. Han visste godt hvor nøkkelen lå, titt og ofte hadde han sett Anne ta den opp av den gule treesken som stod på hyllen ovenfor. Rent mekanisk reiste han seg og stavret bort mot kisten og fikk skuffen ut. – Herregud, herregud. – Hver liten uanselig ting lå innbundet og ordnet, slik som bare Anne kunne ordne det. I en eske lå brevene som han hadde skrevet til henne mens de var forlovet, og de første år etter bryllupet da han var til sjøs. I en annen lå godluktende såpestykker, fått på handelen hos kjøpmannen, og ellers var det noen bøker og andre småting som bare kvinner kan finne på å gjemme. Anders hadde en følelse av helligbrøde da han med varsomme hender tok opp den ene ting etter den annen og la dem opp på dragkisten.

Hver enkelt ting snakket til ham om Anne, og det var som han først nå forstod hva hun hadde vært i hans liv. Innerst i et hjørne i skuffen lå en liten pakke med silkepapir omkring, og ombundet med en rød hendel. Hva mon nå dette var? undret Anders, og løste hendelen – Herregud, herregud. – Pakken inneholdt et par bitte små barnesko, som bar spor av slit. Anders grep den ene og vaklet bort til lenestolen. Som han satt der og betraktet den vesle skoen, strømmet tårene nedover de furete kinner og forsvant i skjegget – de første tårer i hans liv siden barneårene, og han var nå over de sytti.

Ikke engang ved Annes begravelse hadde han felt en tåre. – Ja, ja, herregud – så hadde hun gått og tenkt på vesle Anders i alle år siden han døde, mens han hadde glemt ham for lenge siden. Han hadde nok sett henne av og til sitte med ryggen mot ham og pusle med sakene i skuffen, og det hendte han hadde hørt et hikst så han holdt på å spørre om noe var i veien. Men han skjøv det fra seg hver gang. Han kunne jo ikke tenke at hun satt der og sørget over et par barnesko, og dessuten hadde han det ikke med å spørre, Anders, han passet sine saker og lot andre passe sine og dermed basta.

Det var kanskje dette med skoen som gikk mest inn på ham nå, som han satt der med skoen i den slitne neve. Han forstod nå at det hadde vært kaldt omkring ham i hjemmet, enda så mye han gjorde av Anne, og at dette først skulle gå opp for ham nå da det var for sent var nesten ikke til å holde ut. Anne hadde sørget forferdelig over guttens død. Det tok knekken på henne for år fremover, og han hadde mang en gang ergret seg over det. – Det som er dødt, er dødt, hadde han sagt, og en får tenke på den som lever.

At dette var dårlig trøst for et sårt hjerte, forstod han nå. Ikke for det, han hadde selv sørget over vesle Anders og gått sturen i flere uker, men det var helst fordi at alle de håp han hadde satt til gutten med en gang var brustne. Han hadde ikke drømt om annet enn at gutten skulle vokse seg stor og sterk og bli hans hjelp i farkosten. Han hadde så smått begynt å legge tilside til en skøyte engang i fremtiden, og tatt storfisket på forskudd. Og så var det med en gang slutt på alt sammen, da vesle Anders fikk lungebetennelse og døde bare tre år gammel.

Så var han blitt sur og gretten og hadde ergret seg over Annes forsøk på å ta alt fra et høyere forsyn – som om det var noe forsyn i slikt. – Stakkars Anne, så hadde hun hatt også dette å bære på. Han hadde nok glemt gutten ja, men skuffelsen og ergrelsen hang i. Det var nå det at Anne fikk en svær påkjenning ved den barselsengen, så doktoren sa at det ble nok ikke flere – det var vel helst dette at det var satt en strek en gang for alle, som gnaget ham mest i den tiden. Den eneste datteren hadde han merkelig nok ikke brydd seg større om, men nå var det ham en stor trøst at Anne hadde henne i den vanskelige tiden, – Anders grep dette som et halmstrå i sin store vånde. Ettersom Anders gikk videre og videre i sin selverkjennelse ble han mer og mer hjelpeløs.

Jul? – Jovisst var det jul, han hadde jo alt spist julegrøten. Herregud, for en jul! Hans forvirrede blikk søkte den gamle huspostill som far hans hadde lest i hver julekveld. Han husket tydelig hvor morsomt det var å sitte som smågutt og høre på juleevangeliet, det var så trygt når faren satt slik og leste og alle de andre voksne satt andektig og hørte på. Enn om han forsøker å lese litt i den gamle boken, han kunne nok trenge det gudbedre. Det var nok på tide å få gjort opp med Vårherre, for tok han ikke feil så hadde han ikke lenge igjen, han heller.

Han var blitt så kald og nummen i føttene på det siste, og rett som han gikk holdt han på å miste pusten. Godt at han visste hvor han hadde Anne hen, og hun ville nok legge et godt ord inn for ham, det var han sikker på. Som Anders satt i lenestolen og duppet, falt det en merkelig ro over ham. Han synes å høre farens stemme langt borte fra lese det vante budskap fra postillen. Se jeg forkynner eder en stor glede. — — 

Da naboene ut på juledagen kom over for å se til ham fant de ham sittende død i lenestolen med en liten barnesko i hånden. – Det var godt den gamle kroken fikk slippe, sa de seg imellom med et lettelsens sukk. A. J.

.

Kilder:
- Smaalenenes Social-Demokrat 24.12.1936 / Alfred Jensen.
- Illustrasjonsbilder: Digitalt museum.