Hvitting-Lars:

Han hadde valgt en lun plass for det vesle huset sitt han Lars. Høye fjell tok av for syd og vestenvind, og en lavere ås tok verste brodden av nordensnoen. Mot øst var det visstnok åpent ned mot det smale sundet, men heldigvis blåser det sjelden fra den kant, sa Lars. En liten potetåker og noen gamle plommetrær som sjelden bar noe, utgjorde hele jordbruket. En gang — da Maren levde, hadde de hatt ku i Sandviken, men gamle Lars var nå alene på tyvende året.

Hans eneste gutt var gått tilsjøs og hadde, ikke latt høre fra seg på mange år, — havet har vel tatt ham som så mange andre, sa Lars. Å hvor ensom og alene gamle Lars var, han levde lissom i en verden for seg sjøl. Ikke leste han aviser, og sjelden snakket han med naboene, et par ganger i uken kom han roende med en bakk hvitting eller småtorsk og ba naboen ta dem med til byen, han hadde jo motor må tru. Lars rakk aldri lenger enn til den gamle eken som bare tjære og gamle blikkbokser holdt sammen så den fløt. Fisketurene ble da heller ikke lengre enn på flaket innenfor øyene hvor det forresten var god hvittingplass, og Lars var oftest heldig. Derav navnet Hvitting-Lars. Stor fortjeneste ble det ikke av noen snes hvitting i uken, men Lars trengte heller ikke mye, et par brød, litt kaffe og sukker, og litt rugmel til vassgrøt, var alt han behøvde, ja og så litt tobakk naturligvis.

Naboen besørget disse innkjøp, selv var Lars aldri så langt som til byen. Men Lars hadde også vært ung og sprek engang. Han farte tilsjøs som ungkar, men straks han giftet seg bygde han den vesle stuen og slo seg på fiske, og så brøt han opp den kloven som går fra sundet opp mellom fjellknausene. Han var gammel da han giftet seg han Lars, henimot førti, og lenge var han heller ikke gift, konen døde da gutten var seks år. Flere hadde de ikke. Da Maren var under jord ble Lars så rar og tuslete, garn og bakkeline ble hengende på loftet og råtne, han hadde jo ingen hjelp lenger. Så ble det med snøret ut på flaket, — han ble Hvitting-Lars. Gutten stelte han med selv, det ble ikke rart med skolegangen, men det var heller ikke så nøye i den tid. Jeg kjente Lars godt det siste han levde. Jeg vet også hvordan han døde, og det var noe usedvanlig vakkert ved hans død. Han kom i mine tanker i kveld, og jeg fikk lyst til å skrive litt om hans siste dager.

Siste året Lars levde hadde han svært for å slå seg igjennom. Hadde ikke naboene omtrent dagstøtt tatt hånd om ham vinterstid, så var han vel blitt rent forkommen. Hans gode humør holdt på å komme tilkort da isen i nesten to måneder stengte sjøen, ikke var den gående og ikke roende, og den gamle eken tålte jo knapt åpent vann. Men den gamle stuen ville Lars ikke forlate. Ikke før de bar ham ut, brukte han å si, og så gikk da den vinteren også, og om våren så man atter den gamle på hvittingflaket.

Utover sommeren fikk Lars besøk. Det var hans forsvunne sønn som kom rent uforvarende, og han var heller ikke alene. Kone og en liten lyslokket jentonge på tre år fulgte ham, de kom utover med motorbåtskyss. Lars hadde vondt for å tro at det var Andreas, gutten hans, som ennå levde og var kommet hjem igjen, han spurte etter en føflekk som Andreas hadde på leggen og da han fikk se den, ble han lissom mere sikker.

Og at du er gift og har e lita tulla au, sa han, jaja herregud. Foreldrene førte den vesle hen til bestefaren, hun lenet seg til hans kne og så ham fortrolig opp i det skjeggede ansiktet. — Stakkars banne mitt —stakkars banne mitt, jaja herregud — herregud — Lars strøk sin knoklede arbeidsslitne hånd gjennom de gule lokker, varsomt, å så varsomt. At du venta så lenge med å komma, når du var i live, — det kom så sårt. Jeg hadde kanskje ente kommet nå heller, hadde de ente vært for hennes skyld — Andreas så på kona si. Han trodde du var dø bestefar, men jeg hadde ingen ro på meg før jeg i alle fall fikk se hjemmet til Andreas, og så om du var i live ... — Ja, ja, herregud.

De to hadde med seg litt god mat som ble stelt i stand, og de slo seg til i noen dager. Det var som om Lars likte den små jentongen best, han puslet med henne hele dagen, og kunne lissom ikke slippe henne, Andreas hadde flakket vidt omkring i de år han farte tilsjøs. Sitt fattige hjem hadde han rent glemt, kanskje med vilje, i sin ferden fra land til land, og da han tilslutt kom til Norge igjen, så var det på en annen kant, til Risør. Her hadde han giftet seg, og i noen år etterpå fart om sommeren og gått hjemme om vinteren, som sjøfolk flest den gang. Nå hadde han arbeid ved et båtbyggeri som ble drevet på en liten holme utenfor byen. Hans kone hadde ofte spurt ham ut om familien, men han hadde hver gang slått det vekk. Far er sikkert død, mente han, og annen slekt kjenner jeg ikke. Så hadde hun da fått ham til å reise med seg over fjorden for å få ro for tanke.

Da de skulle reise ville de ha Lars med. Det gikk ikke an å være der alene, sa de, han kunne jo dø uten at noen visste om det. Lars svarte ikke stort det første de nevnte det for ham, men da det led mot avreisen så stabbet han en dag alene opp gjennom kløften, og kom seg opp på fjelltoppen hvor han så mang en gang i storm og stille hadde stått og sett utover fjorden. Det var nå lenge siden sist han var der, den bratte stien var for tung, men i dag måtte han opp. Lars ble sittende lenge, lenge, hans gamle øyne så ennå godt på lang avstand og blikket gikk frem og tilbake over øyrekken, og han mumlet navnene på de mange båer og skjær. Da Lars kom ned igjen hadde de lett etter ham. Han var rent utkjørt, men i godt humør, han hadde tatt en bestemmelse. Jeg kan nok ente bli med dere vestover, sa han, det er aldeles umulig.

Åssen skulle det gå med æra å ongane som passer opp hver gang jeg sitter ve stranna å renskær fesk, om jeg reiste? De kom te å sulte alle sammen. Å måka å terna som kjenner meg alle sammen, å linerla som har rede på take? Ho velle ente bygge når som hytta blei ståanes øde. — nei de går aldri i live an. Å så tenke på at jeg aldri mere skulle få stå oppe på utkikken å se Søsterøyene ligge i blikka å sol, som ida, å se Torbjønnskjær, å seil, å farkåstær — nei det går aldri an. Så hadde jeg så smått tenkt at den gamle eka mi teslutt skulle frakte meg inn på kjerregårn. Ho fraktæ kista hennes Maren au — nei båna mine, jeg kan nok ente reise med vestover. Da Lars hadde holdt sin lange tale falt han likesom sammen, de hjalp han hen på senga hvor han snart døset hen.

Anders og kona tok jentongen og gikk ut for at han skulle få ro, de snakket seg imellom om at det nok ville bli hardt å få gamlingen til å flytte, men alene her kunne han jo ikke bli lenger. Da Anders en times tid senere skulle titte inn til faren var han død. Den anstrengende tur opp i fjellet hadde vært for meget for hans svake hjerte. Så fikk han da sitt siste ønske oppfylt, noen dager senere ble hans båre forsiktig satt ned på toftene i den gamle eken, og en motorsnekke slepte den inn sundet og la til ned for den vesle dalen hvor gråstenskirken oppe under fjellet i mange år hadde stått vakt over Marens grav. En vakker slutt på et fattig og nøysomt liv, hvis største rikdom hadde vært kjærlighet til hjemmet og naturen.

 Klio! – klio!, - måker og terner kom på sin morgenvisitt inn gjennom sundet, speidende fløy de som vanlig inn over bryggen hvor den gamle eken lå halvfylt av vand. De snudde og kom igjen gang på gang, men intet tegn til gamle Lars. Kra-a-al æremor kom seilende rundt odden med hele familien, la hue på skakke og kikket etter en gamling med renskefjel på knærne. Åja, han var vel ute på fIaket etter hvittingen, de fikk stikke innom senere, mat måtte ungene ha, det måtte forsøkes annetsteds. Dag etter dag kom de igjen, skrikende og speidende, men intet tegn til gammel’n eller til det som fiskerensk skulle være. Ikke engang den kjente gode lukt av rekvedrøk fra den gamle halvt nedfalte pipe var å fornemme, alt var stilt og øde. Smått om senn vennet de seg av med turen innom, et skrik og en speiden når de passerte, det var alt.

Den gamle hytten sto øde i mange år. Vinduene ble slått inn, og alt som kunne brekkes løs med hender ble brent som kaffeved av søndagsfiskere. Uthusene gikk samme vei, tilslutt var det bare noen stokker på en del rullesten, og enkelte forkrøplede plommetrær som vitnet om at her hadde engang bodd folk. Stargresset vokste stridt over den vesle jordflekk, hist og her stakk kanskje en halvvill pinselilje eller en ringrose opp, et minne om at også her hadde engang kjærlige hender stelt.

Så en sommerdag for syv—åtte år siden, kom det et par unge folk til stedet. De var ute og så etter byggetomt. Undrende så de på de gamle rester, og syntes at alt var vidunderlig. Det er som har det lagt og ventet på oss, lo den unge kone lykkelig. Muren ble reist nettopp på den gamle tomt, og nå står det en vakker hvitmalt stue hvor den gamle hytte lå. Potetriset blomstrer atter over den vesle jordflekken, og unge frukttrær stikker opp hist og her.

Hvor vakkert! roper byfolk som om sommeren kjører forbi i motorbåt — og så kan ingen få bygd innpå, det stedet skulle vi hatt. Og pass bare på når du passerer det vesle skjæret midt i sundet, kast et blikk inn på huset og haven, og de lekende unger ved stranden. Jeg er sikker på at også du vil tenke i ditt stille sinn: Hvor vakkert! A. J.

Kilder:
- Smaalenenes Social-Demokrat 05.09.1929 / Alfred Jensen.
- Illustrasjonsbilder fra Hvaler: Digitalt museum.