Om Enhus:

Enhus har gårdsnummer 425. Gården er fra gammelt av bygdas betydeligste eiendom og var i senmiddelalderen klostergods, men ble ved reformasjonstiden residens for lagmannen i Fredrikstad og kom i lagstolens eie. I den tiden ble gården drevet av leilendinger eller festebønder. Disse synes å ha sittet jevnt godt i det, og festet gikk ofte fra far til sønn. De eide selv noe jord i andre gårder på øya og rundt om, og var nær knyttet til øyas odelsbønder.

1756 ble gården solgt ved offentlig auksjon og var nå i noen få år i den rike byborger Søren Klæboes eie, inntil den i 1760 ble solgt til Auden Ellingsen Smertu, som igjen solgte i fra lille Enhus til Hans Gjestsen, en tidligere fester på gården. I deres etterslekt har eiendommene senere gått i arv. Især slekten på store Enhus var gjennom lange tider, både på 1700 og 1800-tallet, regnet for å være av de førende i bygda, både i kulturelt og økonomisk henseende.

Om Enhus finnes opplysninger allerede i diplomer fra senmiddelalderen. I 1420 ser vi omtalt "Oudonastodh widhar Inhusa i Krakerøy", hvilket er utlagt som Auduns båtstø ved Enhus. I det såkalte Akershusregisteret over middelalderske dokumenter, er referert et gavebrev " paa Indhusse i Thunne skiprede paa Krockerøenn, giffuet thill Erich Thorsen, paa 34 kong Erichs aar (1422-23)".

Videre er nevnt et gavebrev på "Indhusen, j marckeboell j Krockerøenn y Thone sogen y Borgesyssell, giffuet wnder Hoffuidtøenn, anno 1435", og videre et liknende gavebrev på "Inhusse 5 heffselleboell som ligger y Krogerøen i Thune skipsrede, och om Sottestadt, guffuet thill hustru Aase, paa 17 kong Erichs aar. Endelig nevnes gavebrev på Sotestad på Toten og "Indhus paa Kraakerøen, liggende til hovedøen anno 1435". Enhus er altså skjenket som sjelegave og har helt eller delvis tilhørt klostergodset i katolsk tid. Da klostergodset etter reformasjonen gikk over til kronen, er gården så blitt utlagt til lagmannsresidens.

B. nr. 1.
På 1660-tallet ble Enhus delt mellom to brukere. De var brødre. Enhus nordre, som i nyere tid har hatt betegnelsen b.nr.3, utgjorde en fjerdedel av hele eiendommen. I daglig tale har de to brukene oftest blitt kalt henholdsvis Lille-Enhus (nordre) og Store-Enhus (søndre). B.nr.1, den største av gårdene, består av to parseller. På den ene av parsellene ligger gårdsbebyggelsen og mesteparten av den dyrkede jorden.

Den grenser i vest mot nabobruket Enhus b.nr.3, i syd mot sjøen, i øst mot Allerød b.nr.1, øst for Sandvika, videre i øst mot Holte b.nr.1 og 3, i nord mot Fuglevik b.nr.1 og Rød b.nr. 6 og endelig i vest mot Rød b.nr.8 og igjen mot nabobruket Enhus b.nr.3. Den andre parsellen omfatter tre fjerdeparter av Langøya og har i vest grense mot Vesterelvens utløp i fjorden (Lera), videre mot Enhuskilen til badestedet deretter mot den del av Langøya som har hørt under Enhus b.nr.3 fra badeplassen over til jordet ved Langøyveien og videre langs Langøyveien fram til søndre Rødsbukt og endelig i nord langs grensen mot Rød b.nr.1 fram til Vesterelven.

I 1944 ble gårdens andel i Langøya - som i våre dager er landfast med det øvrige Kråkerøy og ikke lenger annet enn en halvøy - skilt ut fra Enhus b.nr.1 og fikk egen betegnelse b.nr.19, som i dag har Fredrikstad kommune som eier. Viktigste grunn var å stoppe et større regulert område til fritidsbebyggelse. I dette området har kommunen (Kråkerøy) regulert et mindre område til erstatningstomter for hytteeiere som av en eller annen grunn mister sin eksisterende hyttetomt.

I eldre tid gikk hovedveien fra Bjølstad til Lunde gjennom det gamle gårdstunet på Enhus, noe som var vanlig på den tiden og som den gang ofte ble sett på som attraktivt. Driftsbygningen lå på nordsiden av den gamle bygdeveien, mens våningshuset lå sør for veien. Det gamle stabburet var plassert i krysset hvor bygdeveien møtte avkjørselen inn til gården.

Enhus. Den gamle bebyggelsen. Foto fra: Glemminge og Kråkerøy herreder 1814-1914.

Til erstatning for det gamle våningshuset ble nytt bygget i 1906 og ny driftsbygning i 1905. Det nye våningshuset ble ødelagt ved brann i 1985 og er senere ikke gjenoppført. Det er oppført ny bolig med to boenheter et stykke bortenfor det gamle gårdstunet.

Gårdens størrelse gjorde at den i tidligere tider hadde både husmenn og tjenestefolk og det var derfor behov for flere tjenesteboliger. En eldre sveitserbolig av tømmer har to leiligheter. Gammel er også den såkalte ”Kåken”. Ytterligere et eldre tømmerhus har en leilighet og en ”bungalow” ble oppført på 1950-tallet.

I skogkanten sydøst for gårdsbebyggelsen ble det i 1899 fradelt en tomt som fikk betegnelsen b.nr.4 hvor det ble bygget en hytte med navnet Ekely. Det står fortsatt en hytte der i dag. Kråkerøy Stadion og Kråkerøy ungdomsskole ligger begge på grunn fra Enhus b.nr.1.

Av husmannsplasser/strandsittere under Enhus kan nevnes Enlauget, Sand/Sandvika, Faulesund og Pålebukta. Enhuskilen badested ligger også på det som tidligere var Enhusgrunn. Samtlige ovenfor omtales en annen plass på nettstedet.

B.nr. 3.
Denne del av Enhus oppstod ved delingen på 1600-tallet og utgjør omtrent en fjerdepart av hele eiendommen. Gården kalles Nordre Enhus eller i dagligtale ofte Lille-Enhus. Også denne gården består av to større parseller. Den ene parsellen omfatter gårdstunet og den dyrkede marken i nordøst og løvtrelia i grensen mot Rød b.nr.8 i vest langs fylkesveien over til veien mot Enhuskilen og til grensen mot Enhus b.nr.1 i øst.

Den andre parsellen utgjør dette brukets andel i Langøya og har grense mot vest i Langøyveien et stykke utover til Langøyveien 83, derfra videre langs dyrket mark ved ny sti langs beitemarken under b.nr.1. På østsiden av Enhuskilen har b.nr. 3 sine grenser i vest mot kilen så langt ut som til sydspissen av Olbergtangen, derfra følges sjøen i syd mot vestre Gytilen, derfra i øst mot Enhus b.nr.1 til et punkt ved oppkjørselen til driftsbygningen på b.nr.1, derfra i nordøst langs det såkalte Hønsejordet fram til bekken syd for Årengene og siden langs bekken fram til grensen mot Rød b.nr.1 og til Langøyveien.

Våningshuset er fra 1887. Driftsbygningen, opprinnelig fra 1878, er i dag omgjort til verksted hvor det tidligere var fjøs. Låven er kombinert med redskapshus. Videre finnes korntørke. Bryggerhuset som lå sentralt på tunet hadde vedovn for baking og koking, samt slaktebu. Nord for våningshuset har det vært flere bygninger, bl.a. to vognskjul, det største kombinert med hønsehus og vedskjul. Gårdens smie var plassert lenger mot vest og utenfor selve gårdstunet av hensyn til brannfaren. Et sommerfjøs beliggende ved veien mot Enhuskilen var i bruk fram til 1950-tallet. Sommerfjøset er av eldre dato uten at nærmere alder kan angis.

Navneformer:
”Oudonastodh widhar Inhusa” 1420. ”a Inhussum" 1425. Indhuss 1593. Inndhuuss 1604. Indhuus 1723. Kanskje av oldnorsk Innhusar, men betydningen er uviss.

Husdyr:
I 1668, 5 hester, 16 kyr, 12 sauer. I 1865, 6 hester, 18 kyr, 11 sauer og 3 svin på store Enhus og 2 hester, 6 kyr 7 sauer og 1 svin på lille Enhus.

Areal i 1939:
B.nr. 1 (store Enhus) åpen åker 117 dekar, eng 240 dekar, have 5 dekar. I alt 372 dekar.
B.nr. 3 (lille Enhus) åpen åker 28,1 dekar, eng 36.9 dekar, have 0,5 dekar. I alt 65,5 dekar.

Enhus søndre 1946. Flyfoto: Fjellanger/Widerøe.

Folk:

Grim Enhus er den oppsitter vi først møter på gården, i året 1592. Han nevnes alene, så gården var nok ennå ikke delt da. Gulbrand Enhus heter hans etterfølger. Han sees i regnskapene fra 1603 og til midten av 1640-årene. Da synes gården å være delt mellom sønnene Gjest og Ole, som heretter nevnes som leilendinger på hvert sitt bruk.

Store Enhus b.nr. 1. (søndre).
Ole Guldbrandsen må vi gå ut fra er foregåendes sønn. Han var født om lag 1586, idet han i 1664 sies å være 78 år gammel. Han kalles i 1629-1630 for husmann, men har nok i virkeligheten vært bruker på den ene av Enhus gårdene. Han nevnes fra 1647 til omkring 1660. Hans Olsen heter neste bruker. Han var tredje generasjon av samme ætt på gården. Han var født ca 1638 og nevnes fremover til 1710. Broren Lars Olsen drev den andre halvpart av gården sammen med en onkel.

Hans Olsens sønn, Ole Hansen Enhus fikk bygselsbrev av lagmann Nicolay Berg 26/11-1708. Ole ble i 1713 gift med Mari Arnesdatter Vauger fra Vesterøy. De fikk blant annet sønnen Hans som var den siste leilending på gården av den gamle slekten. Han giftet seg i 1743 med Berthe Andersdatter Rød og flyttet straks deretter til Holme.

I 1756 holdtes auksjon over Enhus, og gården gikk til den velstående grosserer Søren Klæboe i Fredrikstad. (Skjøte ble ikke utstedt før i 1759). Han bodde neppe noen gang selv på gården, så den ble nok fortsatt drevet av leilendinger. Alt i 1760 solgte han til Auden Ellingsen Smertu. Med ham kom en helt ny slekt inn på gården, som senere har eid den.

Auden Ellingsen var født på Smertu i 1726 og døde på Enhus i 1816. Det var ved skjøte av 2/1-1760 at han kjøpte ”Eenhuus med alle sine tilliggelser af huus og videre tilhørende Herligheder”. Prisen var 1040 daler, og kjøpet gjaldt hele gården, men 28/4 samme år overlot han 3 punds skyld til Hans Gjestsen Enhus. Dette ble da til lille Enhus. Auden var gift med Kari Rasmusdatter Arisholmen og de fikk blant annet sønnen Jacob som kom til å overta gården.

Jacob Audensen (1754 – 1831) fikk skjøte i 1778 på halve farsgården skyld for 500 daler. Senere fikk han også resten av gården. Han ble i 1790 gift med Ellen Torine Jacobsdatter Buvig (1772 – 1812) fra Åsgård. De hadde mange barn, men det var sønnen Hans Jacob som overtok farsgården.

Fredriksstad Tilskuer 9/2-1892.

Fredriksstad Tilskuer 20/4-1875

Fredriksstad Tilskuer 31/8-1909.

Fredriksstad Tilskuer 1/2-1896.

Hans Jacob Jacobsen (1805 – 1850) fikk skjøte av sin far på halve gården i 1829 for 1200 daler. I 1832 fikk han skjøte på hele gården. Kjøpesummen var nå 2200 daler. Faren skulle ha tilsyn og pleie så lenge han levde, og kjøpesummen skulle utbetales medarvingene innen 9 år. Hans Jacob ble gift med Siri Marie Nielsdatter Vister fra Tune. Av deres barn var det kun to som vokste opp. Jacob Theodor og Ellen Torine. Hans Jacob (Jacobsen) Enhus omkom ved vådeskudd.

Jacob Theodor Hansen, foregåendes sønn, kjøpte i 1853 av sin mor Enhus, og en del av Holte, alt for en kjøpesum av 6000 daler. Moren skulle dog ha bruksretten til sin død. Jacob Hansen giftet seg i 1855 med Eline Sophie Asbjørnsdatter Rød (1830 – 1907). De hadde seks barn. Enken Sophie Enhus og arvinger solgte i 1895 Enhus med tilhørende andel i Holte til sønnen Juel Jacobsen Enhus. (1867 – 1925).

Gården eides i 1957 av Finn Christian Holmboe (født 1926), sønn av grosserer F. Normann Holmboe og hustru Aslaug (født Enhuus), datter av foran nevnte Juel Enhuus. Thomas Enhuus er i 2016 eier og bruker av Store Enhus.

Enhus i gamle kart. Henholdsvis 1760 og 1817. Kilde: Kartverket.

Lille Enhus b.nr. 3 (nordre).
Gjest Guldbrandsen het den andre av sønnene til Guldbrand Enhus. Han var født ca 1594 og ble en gammel mann, da han nevnes som bruker helt til rundt 1670. Gjest var gift med Mari Jonsdatter Lunde. Deres ene sønn Asbjørn overtok gården etter faren.

Asbjørn Gjestsen fikk i 1672 av lagmann Christer Jensen festebrev etter sine foreldre. Han brukte gården fremover til ca 1700. Asbjørns sønn Gjest Asbjørnsen (1667 – 1746) fikk festebrev i 1719 og var deretter bruker av gården til sin død. Festebrevet gjaldt 6 bismerpunds skyld, så det viser seg at i gammel tid (før 1760), var de to Enhusgårdene like store. Senere ble de som kjent delt slik at den største ble tre ganger så stor som den minste.

Hans Gjestsen, foregåendes sønn, kjøpte 3 bismerpunds skyld i Enhus av Auden Ellingsen i 1760. Han var således både den siste leilending og den første selveier på lille Enhus, som gården heretter ble hetende (i dag 2016, Nordre Enhus). Hans var gift med Eli Olsdatter (1722 – 1803) og de hadde barna Berthe, gift med Søren Jensen Elveslet, og Larine, gift med Niels Olsen Strålsund.

Enhus nordre 1963. Flyfoto: Fjellanger/Widerøe.

Søren Jensen (ca 1755 – 1809) ble den neste eier av gården. Han var inngift til lille Enhus i 1786 med Berthe Hansdatter (1763 – 1852). Søren og Berthe hadde flere barn, derav fire sønner som alle ble kjente menn i bygda og distriktet, nemlig Hans som overtok farsgården, Lars som kjøpte Bjølstad, Jens som ble skipper og dertil eier av Smertu, og Johannes som også ble skipper og bodde på Bjølstadgrunn. De hadde også datteren Ellen som ble gift med Jon Gundersen Femdal.

Hans Sørensen (1795 – 1880) fikk farsgården ved samfrendeskifte i 1823. Han giftet seg i 1833 med Berthe Andra Jensdatter Bjørnevågen (1812 – 1893). De hadde flere barn, blant annet datteren Hansine Andrine (1852 – 1922) som ble gift med Nicolay Olsen Rød.

Nicolay Olsen (1853 – 1916) var sønn av Ole Arvesen Rød. Han fikk skjøte på lille Enhus fra konens far og medarvinger for kr. 8000,- i 1886. Hans Olaus Olsen (1889 – 1924), foregåendes sønn, ble neste eier ved skjøte av 23/3-1916. Hans døde ung i 1924. Han var gift med Julie Jespersen Femdal. Gården eides i 1957 av svigersønnen Gunnar Øiseth (født 1915). Eier i 2016 er Hans Th. Øiseth.

Jacob Hansen Enhus, b.nr. 1.
-

Siri Marie Nielsdatter Enhus, b.nr. 1.
-

Hans Sørensen Enhus, b.nr. 3.
-

Nicolay Olsen Enhus, b.nr. 3.
4 foto: Kråkerøyboka 1957.

Eldre stedsnavn ved Enhus:

Korketrekkeren - En bratt kneik i Enhuslia som på vinterføre ble mye brukt både ved skiturer og til aking. Rett syd for Kråkerøy Trial Club.

Sandane - Skogområdet mellom Firs kjerke og avkjøring mot Kråkerøy ungdomsskole. (Nord for Enhusveien.)

Fjøsjordet - Ligger nord for fylkesveien og er avgrenset mot Kråkerøy Stadion av den åpne bekken og i vest mot nabogården b.nr. 3.

Havejordet - Syd for veien og strekker seg fra bekken (diket) vestover mot gårdens gamle have.

Hønsejordet - Strekker seg fra avkjørselen til gården langs veien som fører til Enhuskilen.

Årengene - Ligger nord for Enhus b.nr. 3 og grenser mot fylkesveien, Rød skole og Rød b.nr. 8.

Ekely - I skogkanten sydøst for gården ble det i 1899 fradelt en tomt som fikk betegnelsen b.nr.4 og som ble bebygd med en hytte med navnet Ekely.

Koperativen - Det store stenbruddet som er synlig innerst på Langøya.

På Langøya - Gyteskjær, Treskjær, Koffen, Moa, Klinten, Lensebukta, Pålebukta, Pynten, Faulesund, Glufsa (Store enhusholmen) og Johannesbukta.

Annet om Enhus:

Langøya.
1944 ble som nevnt gårdens eiendom på Langøya skilt fra hovedbølet b.nr.1 og gitt egen betegnelse b.nr.19. I området mellom Langøyveien og Vesterelvens utløp er det i etterkrigstiden vokst fram ikke så få industribedrifter, så som A/S Plast og Form, nå Hamax A/S, Birger 0. Berg & Sønn A/S, nå Biobe AS, Richvoldsens Bakeri, nå Gymline AS, Nigrav Verktøy AS, Plexx AS m.fl. I området ved Gyteskjær ble det tidlig etablert et oljebunkringsanlegg som ga stedet det betegnende navnet Tankodden.

En januarnatt i krigsåret 1944 ble det av engelske fly droppet miner over Langøya. De var beregnet å skulle havne i Glomma, men de snedekte markene i området gjorde det vrient for flyverne å orientere seg som de skulle, og dermed havnet fire miner på land istedenfor i sjøen. Tre av minene tok tyskerne hånd om. Den fjerde minen som viste seg å veie 775 kg. ble i 1992 funnet 3 meter nede i lera i krysset der veien til badestedet Johannesbukta tar av fra parkeringsplassen vis-a-vis Pynten. Minen var sylinderformet og ca. 60 cm. i diameter og inneholdt ca. 500 kg. TNT sprengstoff. Etter å være lokalisert ble minen tatt opp og uskadeliggjort etter sine mange år i Langøylera.

Bedehus på Langøya ble satt opp i 1902. Det var eid av Indremisjonen og her foregikk mange aktiviteter på kristent grunnlag, så som oppbyggelsesmøter, søndagsskole og sommerutflukter av foreninger fra byen eller fra andre kanter av Kråkerøy. En virksomhet som fra sist på 1800-tallet satte sitt preg på Langøya var granittindustrien som ble etablert. Fremdeles kan en flere steder her ute støte på rester av større og mindre «brott» som en gang var arbeidsplass for stedets mange stenhuggere.

Roy Frantzen forteller i heftet «Langøya - et sted på Kråkerøy,» som han utgav sammen med Svein Skahjem, at det var grosserer Molvig som i 1880-årene begynte stendriften på Langøya, særlig i nordvest oppover mot Treskjær. Antagelig rundt 1895, forteller han, kom A.P. Ljungberg i gang sydpå ved Klinten og Pålebukta. Det ble også satt opp to arbeiderbrakker for stenhuggerne, og på det meste skal granittbrottene på Langøya trolig ha sysselsatt rundt 50 mann.

Det ebbet ut i løpet av mellomkrigsårene. De tre stenhuggersmier som engang fantes på Langøya er for lengst borte. Ellers har store deler av Langøya i dag preg av mer eller mindre sammenhengende villabebyggelse, foruten at det langs Enhuskilen og ellers i de ytre strøkene også er et betydelig innslag av sommerhytter. I området nær Gyteskjær har Langøya Båtforening sin båthavn.

Når det gjelder boligbebyggelsen langs Langøyveien på Langøya, hører områdene på østre side under b.nr.3, samt dertil noen av tomtene i indre Enhuskilen. Videre hører til gårdens grunn hytteområdene nord for friområdet og fra friområdet utover langs Enhuskilens østside fram til Olbergtangen. Når det gjelder gårdens holmer Langsomholmen, Vestre Skogholmen, Kuskjær, Oterholmen og Rødholmen er disse sikret for friluftsformål ved evigvarende servitutt (i likhet med det meste av Kråkerøy-skjærgården ellers) Gårdens parsell på Langøya ble fradelt gården i 1972 og gitt eget b.nr.89 «Langøyåsen», idet området nå er regulert til boligformål.

Egne fotos fra Enhus 2016:

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
- Nasjonalbiblioteket.