Kråkerøy fikk være selvstendig kommune i 86 år, og slik foregikk herredsdelingen mellom Glemmen og Kråkerøy:

På et herredsstyremøte i Glemmen i februar 1904 ble det fra Kråkerøys 10 representanter fremlagt et andragende til regjeringen om å få utskilt Kråkerøy med Kjøkøen som eget herred og sogn. Det het i denne søknaden at den var uttrykk for et så å si enstemmig og lenge nært ønske hos beboerne på Kråkerøy. En slik deling ville passe med de geografiske forhold.

Utdrag av kunngjøring i Fredriksstad Tilskuer 6. februar 1904.

Kråkerøy var skilt fra det øvrige Glemmen både ved Glomma og Fredrikstad by, og utgjorde et isolert distrikt som bare ved en roferge hadde forbindelse med fastlandet. Spesielt i vintertid kunne forbindelsen bli besværlig på grunn av ishindringer. På Kråkerøy fantes ingen kommunale innretninger unntatt skolene, og heller ikke kirke eller kapell. Alle herredets embetsmenn og bestillingsmenn bodde utenfor Kråkerøy.

Beboerne på øya mente at de betalte en uforholdsmessig stor del av skole- og fattigutgiftene, og de syntes også at de ofte ble tilsidesatt av de kommunale myndighetene. Dessuten var Glemmen og Kråkerøy herred altfor stort på grunn av den store folkemengden, så ordføreren fikk for meget arbeide. I herredsstyret ble behandlingen av saken utsatt for at de 18 Glemmen-representantene kunne få overveiet saken. Disse nedsatte en komite som utarbeidet en motforestilling mot Kråkerøys søknad.

I motsetning til Kråkerøy-representantene hevdet de at Glemmen og Kråkerøy hørte naturlig og historisk sammen. Glemmen og Kråkerøy herred var så lite av utstrekning, bare 48,6 km2, så det ikke kunne bli tale om lange avstander. På Kråkerøy bodde en knapp fjerdedel av befolkningen i herredet. De fleste av dem bodde på nordre del av øya, og disse hadde like lett adgang til kirke, lensmann, kommunelokale o. a. som store deler av den øvrige befolkningen i Glemmen.

Overfarten over Glomma var lettvint, og det var meget sjelden ishindringer. Angående skoleutgiftene hevdet Glemmen-representantene at Kråkerøys utgifter svarte omtrent til øyas andel av befolkningen og derfor ikke kunne ansees som uforholdsmessige. Hva fattigbudsjettet angikk måtte man ta i betraktning at en av herredets største skatteytere, Fredrikstad Mekaniske Verksted, lå på Kråkerøy, mens de fleste av verkstedets arbeidere bodde i Fredrikstad eller Glemmen.

Ved en deling ville Kråkerøy få alle fordelene av denne store skatteyteren, mens byrdene ville falle på Glemmen. Ulik fordeling av fattigutgiftene var for øvrig ikke noe usedvanlig i et herred. Glemmen-representantene var enig i at den store folkemengden gjorde ordførerens arbeide besværlig, men derfor hadde man også bevilget temmelig meget til sekretærhjelp. De mente at folkerikdom i seg selv ikke var noen grunn til deling, når ikke avstand eller motstridende interesser vanskeliggjorde samarbeidet, men det var ikke tilfelle her.

En utskilling av Kråkerøy ville dessuten ikke hjelpe stort, da Glemmen fortsatt ville være det folkerikeste herredet i fylket. At Kråkerøy var blitt tilsidesatt, kunne de ikke innse. Kråkerøy hadde fått det dyreste veianlegget, det var nylig blitt oppført 2 skolehus, og kjøpt en gård til begravelsesplass. Men Glemmen-representantenes viktigste innvendinger mot delingen var av økonomisk art. De mente at en deling ville medføre en sterk stigning i skatteprosenten i Glemmen, og dette kunne i framtiden bli skjebnesvangert for bygdas økonomi.

Kråkerøy-ordførere fra venstre: Magnus Sophus Sørensen 1908-1917, Jul K. Pettersen 1917-1918, Oscar Paul Pettersen 1918-1919 og 1926-1928, Gregers Schübeler 1920-1924. Bilder fra Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

Kiærs og Wieses bruk var de viktigste industrianlegg i Glemmen. Dersom disse bedriftene gikk til innskrenkninger på grunn av det pålegg i toll på høvellast som hadde vært på tale i England, ville dette føre til økonomisk krise. Og det var lite sannsynlig at bygda ville få nye industrielle anlegg, da all strandrett var opptatt. Kråkerøy hadde foruten sagbruk også Fredrikstad Mekaniske Verksted og Fredrikstad Armaturfabrik, og der var dessuten mulighet for nye anlegg. Mens Kråkerøy hadde en fjerdedel av befolkningen, hadde øya en tredjedel av herredets samlede formue, inntekt og skatt av industrielle bedrifter.

Glemmen og Kråkerøy hørte sammen og utfylte hverandre. Samlet utgjorde de amtets mektigste kommune, men en deling ville bety en svekkelse av den økonomiske bæreevne. Delingen ville føre til at det måtte opprettes en rekke nye kommunale institusjoner, og ville øke utgiftene for kommune og stat. Dessuten var det bare et tidsspørsmål når Fredrikstads grenser måtte utvides. En herredsdeling ville foregripe begivenhetenes gang.

Glemmen-representantene frarådet derfor bestemt en slik deling. Da saken ble behandlet i herredsstyremøte 24. februar, ble det vedtatt med Glemmen-representantenes stemmer mot Kråkerøys at herredsstyret ikke ville anbefale søknaden. Før saken skulle tas opp på amtstinget, ble den forelagt forskjellige embetsmenn til uttalelse. Sogneprest Koren sa at i alle de 35 år han hadde vært prest i distriktet, hadde befolkningen på Kråkerøy klaget over at øya ble tilsidesatt av de kommunale myndigheter. Sognepresten kunne ikke uttale seg om berettigelsen av disse klagene, men han mente at den eneste naturlige måten å dele Glemmen på, var å skille ut Kråkerøy.

Han trodde forslaget ville vekke motstand fra Glemmen, men ville allikevel anbefale det, da det var uttrykk for et naturlig og berettiget ønske hos hele befolkningen på Kråkerøy. Fogden anbefalte også søknaden. Amtmannen uttalte at sognepresten som hadde særdeles nøye kjennskap til forholdene på stedet, hadde anbefalt søknaden, og han sluttet seg til denne anbefalingen. Han nevnte dessuten at etter folketellingen i 1900 var Glemmen og Kråkerøy det folkerikeste herred i landet nest etter Østre og Vestre Aker, og som prestegjeld det aller største, da Østre og Vestre Aker utgjorde 2 prestegjeld.

Under amtsforhandlingene ble nevnt at de færreste på Kråkerøy hadde hest, men måtte gå på dårlig bygdevei. De fleste fra Søndre Kråkerøy og fra Kjøkøen brukte derfor robåt, og strømforholdene gjorde dette meget besværlig. Som eksempel på tilsidesettelse ble det sagt at Kråkerøy i lengre tid hadde ønsket særskilt politi, men hadde måttet renonsere på dette av hensyn til andre distrikter i herredet hvor man fant dette mere påkrevet.

t.v. Kråkerøys tradisjonsrike kommunelokale med velkjent fasade mot Kråkerøyveien. Bygningen er påbygd innover i terrenget i betydelig grad, men dens ansikt utad har gjennom alle år vært det samme. Foto: Fredriksstad Blad.

t.h. Fra avdukingen av bysten av Kråkerøys første ordfører, M.S. Sørensen, som ble reist ved kommunelokalet i 1958. Til venstre: Ordfører Henry Brattberg. Til høyre: Fylkesmann Karl Hess Larsen. Bysten er et verk av billedhoggeren W.S. Dahl. Foto: Bjørnulf.

På amtstinget ble Kråkerøys søknad anbefalt med 14 mot 10 stemmer. Senere på året ble saken forelagt skolestyret og fattigstyret som begge frarådet delingen. På herredsstyremøte i oktober ble det fremsatt forslag om at herredsstyret skulle fastholde sine tidligere uttalelser og bestemt fraråde deling. Angående amtstingets beslutning ble det fremhevet at ikke alle sakens dokumenter forelå trykt for amtstinget, så dette neppe kunne ha den fulle oversikt over sakens betydning, og dessuten hørte Glemmens representant på amtstinget til det mindretallet som hadde søkt om deling.

Dette forslaget ble vedtatt av Glemmen-representantene mot Kråkerøys stemmer. Herredsstyret var blitt bedt om å uttale seg angående øket geistlig betjening i herredet eller eventuelt deling av prestegjeldet, men vedtok å utsette denne saken til spørsmålet om herredsdelingen var avgjort. Nå tok Fredrikstad kommune opp igjen spørsmålet om en utvidelse av bygrensen, og dette kom til å forsinke saken atskillig. Fredrikstad kommune bad nemlig om at delingssaken ikke måtte avgjøres før de hadde tatt stilling til en eventuell utvidelse.

Spørsmålet om en utvidelse av Fredrikstads grenser inn på Glemmens territorium hadde vært oppe tidligere. Allerede i 1873 hadde Fredrikstad formannskap bedt Glemmen formannskap velge medlemmer til en komite som kunne konferere om en byutvidelse. Finansdepartementet hadde bedt Fredrikstad formannskap ta dette spørsmålet under overveielse i anledning av lov om handels- og håndverksdrift innen en viss avstand fra bygrensen. Glemmen formannskap utnevnte medlemmer til komiteen, men protesterte bestemt mot enhver utvidelse av byen på Glemmens bekostning.

Forhandlingene førte da heller ikke til noe. Som tidligere nevnt var bystyret i 1880 i mot at Glemmen og Kråkerøy ble eget prestegjeld, fordi dette kunne være til hinder for en byutvidelse. Det ble forhandlet i Stortinget om en ny skattelov som ville redusere de skatteinntektene byen hadde av brukene i Glemmen og Kråkerøy, og dette var årsaken til at bystyret ønsket en utvidelse. Saken ble altså tatt opp igjen i forbindelse med spørsmålet om herredsdelingen, men det trakk ut med behandlingen.

Så forlangte departementet svar innen utgangen av juni 1906. En nedsatt komite foreslo en utvidelse som gjaldt nordre del av Kråkerøy og en stor del av Glemmen. Fredrikstad formannskap innstillet på nordre del av Kråkerøy og en noe mindre del av Glemmen enn den komiteen hadde foreslått, subsidiært hele Kråkerøy og delen av Glemmen. Det var også på tale å slå resten av Glemmen herred sammen med de deler av forskjellige herreder som lå på Rolvsøyen, og Fredrikstad magistrat skrev 30. juni til Glemmen herredsstyre og bad dem velge 2 menn som sammen med delegerte fra Fredrikstad, Råde, Onsøy og Tune samt Fredrikstad magistrat skulle behandle dette spørsmålet.

Kråkerøy-ordførere fra venstre: Gjermund Gjermundsen 1925-1926, Anton Davidsen 1929-1937, Aksel Haraldsen 1937-1940 og 1945-1954, Henry Hroar Brattberg fra 1954. Bilder fra Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

Da herredsstyret ”ei på sakens nåværende stadium kan innse nødvendigheten av å velge en slik komite”, besluttet de enstemmig ikke å sende noen delegerte. Justisdepartementet bad om en ny uttalelse fra herredsstyret angående delingen og byutvidelsen, og saken ble behandlet igjen i februar 1907. De 2 partene holdt fast ved sine tidligere standpunkter i delingspørsmålet. Angående byutvidelsen ville de vente med å ta standpunkt til saken forelå til behandling.

Det ble vedtatt å sende 2 medlemmer av herredsstyret inn til departementet for å forelegge saken, og mot Kråkerøys stemmer ble det valgt to Glemmen-representanter. Den endelige avgjørelsen kom først sommeren 1907. Det ble ved regjeringsresolusjon den 22. juli bestemt at Kråkerøy med Kjøkøen skulle bli eget herred og sogn fra den tid amtmannen bestemte. Denne fastsatte tidspunktet til 1. januar 1908.

Herredsstyret vedtok at felles eiendeler og gjeld skulle deles med 70 % på Glemmen og 30 % på Kråkerøy. Hvert herred beholdt sine egne skolehus og kirkegårder. Mulige stridsspørsmål skulle avgjøres ved voldgift av tre upartiske menn. Disse ble også valgt, men fikk ingen ting å gjøre da delingen foregikk uten noen strid eller uenighet. Den 14. desember hadde Glemmen og Kråkerøy sitt siste samlede herredsstyremøte og det nye Kråkerøy Herred var en realitet.

Kilder:
- Glemmen bygdebok : en bygd blir til by.
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.