Om oppvekst i husmanns- og stenhuggermiljøet på Kråkerøy – Jenny Strømnes forteller:

Mine foreldre var svenske. De var fra Dalsland og kom til Skjeberg omkring 1890. De hadde tre barn. Her bodde de i seks år. Da de flyttet til Kråkerøy, hadde de fem barn. De leide ei lita husmannsstue, Sandviken under Enhus, og her ble tre barn til født. Jeg i 1896, en bror i 1898, men han ble bare tre måneder gammel, og så ei søster i 1899.

Det hørte litt jord til plassen, og vi hadde ei ku og noen høner. Stua var svært enkel. Det var to små rom og kjøkken, og der var ingen komfyr. Vi kokte på brannjern i grua og i gryter og kjeler som hadde ben. Ei tallerkenrekke, et skap og en kjøkkenbenk var hele utstyret. Møblene i stua var enkle og hjemmelaget. Det var morfar som var mester for dem.

Husmannsplassen i Sandvika hvor Jenny startet sitt liv i 1896. Bilder fra: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957 og 1993.

På den ene langveggen stod ei bred seng som kunne trekkes ut fra siden. Der lå far, mor og den nest yngste. Det var også to sofabenker som kunne trekkes ut og som gav plass for tre barn i hver. Ved siden av senga stod vogga som den yngste lå i. Madrassene var sydd av strie og fylt med halm. Oppå lå et vevd teppe. Over oss hadde vi stikkteppe eller en saueskinnsfell.

Av utstyr ellers var det kommode, ei stor kiste, pidestall, stueklokke, vingebord, som også kunne slås ut, og fem-seks solide stoler. Uthuset lå et stykke fra stua, og der var fjøs, låve, vedskjul og do. Vann ble hentet fra ei ile, og det var vi barn som hadde ansvar for at vann og ved var i hus før det ble mørkt. Den første tiden arbeidet far på gården, men det gav lite av seg.

Da de så omkring 1900 begynte med stenindustri på Langøya, fikk far og de to brødrene mine arbeid der, og vi flyttet dit. Det var også tre familier fra Dalsland som hadde slått seg ned her, og det ble et godt og hyggelig miljø. For oss ble dette en stor hjelp da mor døde i 1903, og far satt igjen med åtte barn i alderen fra tyve og ned til åtte dager; og den eldste var gutt. Med gode naboers støtte gikk det tross alt ganske bra. Vi måtte tidlig ta ansvar for hus og småsøsken.

Så snart ei søster var konfirmert, måtte hun ta seg tjeneste og den eldste ta over hjemme. Jeg var knapt 14 år da jeg bakte brød i den store ovnen som tok tolv brød. Vi satte opp surdeigen om kvelden. Om morgenen tilsatte vi for fem øre i gjær, salt, lunket vann og rugmel til passe fast deig. Så skulle den heve ca. en time, knas opp igjen og få en ny hev. Imens var det fyrt opp i ovnen. Når brødet var bakt, skulle det grisles. Vi hadde ei tilskjært fjøl - grisla - som tok tre brød.

Nå ble varmen delt til to sider og vi la brødet på grisla og skjøv den inn i ovnen. Var det frisk varme varte det ikke lenge før brødet hadde fått en lys skorpe, og da var det å trekke grisla ut, snu brødet, vaske over med vann og skjære snitt i det. Så inn i ovnen til ny stek. Når grislinga var over, ble glørne raket utover igjen, og varmen fikk brenne ut. Nå skulle ovnen feies ren for aske. Til det brukte vi ei lang raje med kløft i den ene enden. Her var det satt inn en kile så den sprikte. I den satte vi inn friske furukvister som vi bandt fast. Det var litt av en kunst å binde «sopa» så den holdt til vi var ferdige. Og nå hadde vi brød ei uke.

Alle barna måtte hjelpe til hjemme, vaske opp, bære vann og ved og gå ærend, men de fleste måtte nok ta arbeid utenom også. Guttene i fjellet, de boret kilehull. Og jentene passet barn eller luket på gårdene eller gjette. Det var godt å tjene litt attåt. De fikk kanskje 50 øre dagen på egen kost. Pengene ble brukt til strikkegarn og skolebøker. Vi hadde jo ikke fritt materiell, og det var ofte vanskelig å få ei tegnebok som kostet 25 øre eller litt stoff til håndarbeid.

- Fem måltider om dagen.
Det var fem måltider om dagen: morgen, frokost, middag, eftasverd og kveld. Melk var det lite av. Det var nok noen plasser hvor de hadde et par kuer, men de kunne ikke hjelpe så mange. Fikk vi kjøpt et par liter i uka, måtte vi være fornøyd, og de ble mest brukt til velling og hvit saus. Det var kaffe som ble drikke til brødmaten. Noen brente hvete, rug eller erter, men de fleste tilsatte sikori til kjøpekaffen.

Til brødmåltidene var det smør - margarin - sirup, sukker og kanskje litt mysost. Det hendte nok at det ble kokt havre- eller rugmelsgrøt til kvelds, men det var sjelden. Derimot ble oppstekte poteter mye brukt som tillegg. Til middag var det stekt flesk med «duppe», lungemos og røkt pølse stekt i skiver med en brun saus til. De hadde mel i fettet som pølsene var stekt i og spedde med vann. Poteter og saus kunne vi spise så mye vi ville, men pølsebitene ble delt.

Så var det klippfisk eller fersk fisk som vi hadde fisket selv eller kjøpt. Det var en gammel mann som hette Per. Han hadde leid et rom hos en nabo, og det hendte han kom inn til brygga vår og ropte: «Marie, skal du ha fisk?» Han fikk vel noen øre for den. Det var så moro å være med mor og høre på når han talte fisken. Han sa: «Ti, tyve, tretti, førr, halvtress, tress, halvfjers, firs, halvfems, hundre.»

Om vinteren var salt sild også mye brukt. Vi barn la den på gloen og stekte den. Ramsalt ble den, men godt smakte det. Så kjøpte vi islandsk fårekjøtt og kokte ertesuppe. Det var gjerne søndagsmat. Grønnsaker ble bare brukt når vi en sjelden gang hadde fersk suppe. Syltetøy brukte vi aldri. Når vi en enkel gang stekte pannekaker, brukte vi sukker på dem. Det hendte det ble kjøpt en flaske husholdningssaft som ble brukt i byggsuppe og i saus til polentagrøt. Det syntes vi var veldig godt.

Husmannsfolket levde i små kår. Illustrasjoner fra Digitalt Museum.

- Det var dårligere med klær enn med mat.
Med mat gikk det ganske bra, men med klærne var det verre. Når mor ble borte, var det ingen til å se etter dem. Hun både spant, vevde og sydde både til oss og andre. Mor hadde så mye tykt langt hår, og det hun gredde av seg, tok hun vare på og spant det sammen med ull og strikket hårvotter til en fisker. De var ikke så kalde om de ble våte, ble det sagt. Men naboene var snille og hjelpsomme og det hendte vi fikk et plagg som en hadde vokst fra.

Mellom de barna vi var nære naboer med, var det ikke stor forskjell på klærne. Vi gikk barbent om sommeren, og med tretøfler om vinteren. Men på skolen var det annerledes. De barna som bodde ved ferjestedet og nærmere byen, var nok penere kledd enn vi fra utkantene. Vi gikk stort sett likt kledd sommer og vinter, men de andre var gjerne lysere kledd om sommeren. Og så hadde de fine silkebånd i håret. Bare det var en stor forskjell.

Far var flink til å passe skotøyet vårt. Han lappet både for oss og andre. Når det ble mørkt så han ikke kunne arbeide ute, kom gjerne lappeverktøyet frem. Han brukte en av sofabenkene til bord. Den var lang og hadde plass til mye rart. Det var små og store lister, voks, syl, sytråd, kniv, bek og sålelær. Det lå i ei bøtte med vann for at det skulle bli lettere å arbeide med. Det var moro å se på når han laget bekatråd og satte bust på. Dette var rene hyggekveldene, som vi gledet oss til. Vi tok skamler eller vedkubber og satte oss rundt bordet og fulgte nøye med. Og så sang vi. Far sang svenske viser om tusser og troll.

- Nye klær til konfirmasjon.
Ja, det var stas for et barn som alltid hadde slitt klær etter eldre søsken, å få nye klær. Ei nabokone var med meg og handlet. Jeg fikk nydelig svart stoff til kjole, og ei flink sydame sydde den. Skjørtet hadde dype folder, og livet var pyntet med høy halslinning av silke. Så fikk jeg halvlang jakke av svart og gråhvit farge, vevd i et fiskebensmønster. Den kostet 7 kroner.

En stor hvit stråhatt med liten brem og stor pull med blått band rundt fikk jeg også. Den kostet 4 kroner og var gave fra to naboer. Men det fineste av alt, som også var en gave, var en svart paraply med vridd blankt skaft. Den måtte jeg ha med til kirken konfirmasjonsdagen, enda det ikke var regnvær. Ellers var det vanlig at naboer ga 2 kroner til en konfirmant. De som hadde vært faddere, ble gjerne buden til middag, mens naboer og andre kom til kaffe.

- Barnefødslene var en stor begivenhet, selv om det var lang og besværlig vei til jordmor.
En barnefødsel var en stor begivenhet, og spennende kunne det være. Når jordmor skulle hentes, var det å fare sjøveien. Det var å ro, og det tok innpå to timer før de rakk tilbake, og det var nok mange som kom til verden uten annen hjelp enn ei nabokone. Først omkring 1914 var det noen unggutter som fikk motor i snekkene sine, og de gjorde turen på halve tiden. Det var et stort fremskritt.

Når barnet var kommet, var det stor glede. Da kom naboene med barselgrøt. Det var fløtegrøt med mye fett. Men snart ble det slutt med det, og de kjøpte ei gave isteden. En liten kjole eller sokker var kjærkomment. Både gutter og jenter brukte kjoler det første. Barnet måtte bli døpt så snart som mulig, og det måtte ikke komme ut innen det var døpt. Spebarnstøyet skulle heller ikke henge ute etter at sola var gått ned. Da kunne barnet få «svekk», og de måtte reise til ei klok kone med det; hun «støpte» over det, som de sa.

- Julen var årets høydepunkt.
Julen var den høytid vi gledet oss mest til. Det var en egen spenning med den, som meldte seg tidlig. Som regel sluttet arbeidet i fjellet når det ble mørkt. Men til jul ville de gjerne tjene litt mere, og da tente de lyktene og gikk på arbeid igjen etter eftasverd klokka 4. Jeg gikk ofte ut i kveldsstilla og hørte på knitringen fra de små hyttene hvor lyktene brente. Det ga en egen trygghet i ensomheten.

Vi barn tok tidlig til med å lage juletrepynt. Det ble flettet kurver og klipt lengder av glanspapir. Det ble vasket og skurt. Alt måtte være rent til jul. Gardinene ble tatt ned, vasket, stivet og strøket. Det fikk gå om vinduene stod der nakne, bare de siste dagene. Så var det å bake. Det måtte minst være tre slag. Hvetekake, vørterkake og julekake. Når julekakene skulle stekes, ble de lagt i stekepanner. Tre stykker fikk klare seg. Så var det å gå til et par naboer og låne deres panne. Neste gang kom de til oss.

Julaften måtte alt være ferdig til kirkeklokkene ringte helgen inn. Tidlig på formiddagen ble ei stor trebalje satt inn på kjøkkenet og fylt med lunkent vann, og vi badet etter tur og byttet på oss rene klær. Så pyntet vi juletreet og kokte grøten ferdig. Vi hadde en rar skikk som jeg aldri har hørt om andre steder. Når klokkene begynte å ringe, lukket en opp døra og ropte: «Jula, jula kom inn!» Det var en stor ære å be jula inn, og vi stod alltid på sprang for å komme først.

Vi hadde ikke gaver, men vi spiste med hvit hjemmevevd duk på bordet. Den var sydd av lin som hadde vokst på mors barndomshjem, og alt var tilvirket av henne. Den ble bare brukt ved høytider, og den er ennå i familien. Så sang vi bordverset, «Vår disk og duk er alt beredt», og spiste hver vår tallerken risgrøt med smørøye, sukker og kanel. Det var hver jul. Vi hadde aldri risgrøt ellers. Så sang vi takkeverset, og far leste juleevangeliet. Og nå kom det vi hadde gledet oss mest til. Vi ryddet av bordet, og alle julelysene ble tent, og vi slo ring rundt treet og sang alle julesangene våre.

Stenhuggere på Langøya omkring 1902. Bakerst fra venstre: Karl Johansen, Sigvart Larsen, Johan Jonassen og Karl Gustavsen. Annen rekke fra venstre: Julius Johansen, Jens Johansen, Karl Andersen, Andreas Nilsen, Johan Larsen, Johannes Olsen, Emil Johansen, Jacob Karlstad, Bernh. Karlstad, Lars Svendsen og Aug. Andersen. Sittende fra venstre: Johan Andersen, ”Jonne-Petter”, Oscar Johannessen, August Andersen, Adolf Magnussen, Anders Johansen og Anders Petter. To smågutter foran: Erling Andersen og Hjalmar Hansen. Bilde fra: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

- Lærer som både røkte langpipe og spilte fele.
Skolen vår var visstnok tredelt. Det var ei lita gul stue med et klasserom. Læreren vår hette Pedersen. Det trodde jeg alle lærere hette, og når vi skulle leke skole sa jeg bestandig: Fritt for å være Pedersen. Han hadde langt hvitt skjegg og gikk ofte mellom pultene og røkte langpipe, og pratet av og til med seg selv. Det siste året fikk vi en ung lærer som spilte fele, og det syntes vi var gildt. Kvinnelig lærer hadde vi bare i håndarbeid, som ble holdt de to siste ukene før sommerferien.

Om sommeren begynte skolen klokka åtte og om vinteren halv ni. Det var langt å gå og ingen vei, så vi vasset både i sne og vann mange ganger. Ofte var vi gjennomvåte når vi kom til skolen. Lærerfolka var snille og lånte oss gjerne strømper å bytte med, men for det meste satt vi nok våte. Så rart det var, så det nesten ut som vi tålte det, vi var ikke mer syke enn de andre elevene. Vi vente oss kanskje til det.

Den første tiden brukte vi tavle og griffel, men det var ikke lenge før vi begynte med bok og blyant. De viktigste fagene var kristendomskunnskap, regning og norsk. De fleste kunne lese når de kom på skolen. Etter hvert ble det jo også litt historie, geografi, tegning og sang. Satt vi urolig, måtte vi stå i skammekroken, og leste vi ikke ordentlig på leksene, måtte vi sitte igjen. Vi lærte leksene utenat, og når vi ble hørt, ramset vi dem opp.

- Tjeneste på en gård etter endt skolegang.
En kveld jeg kom hjem, satt en stor myndig dame med gullbriller i stuen og snakket med far. Hun spurte om jeg ville ha plass hos henne, og det sa jeg ja til. Jeg fikk to kroner i festepenger, og avtalen ble at jeg skulle få ti kroner i måneden og fri hver tredje søndag etter fjøstid, men jeg måtte være inne klokka 10 om kvelden.

Det var hos et ektepar i 60-åra. Han hadde vært skipper og ført flere seilskuter. De hadde to sønner. Den yngste var sjømann, og den eldste var hjemme. Det var snille folk. Vi spiste ved samme bord, og det var veldig god mat. Om høsten fisket de makrell som de saltet i trebutter. De skjøt også mye alke. Den hang frossen langt utover vinteren. Når vi skulle bruke dem, ble de ribbet for den fine dunen, som ble brukt i puter og dyner. Så ble de flådd. Det var bare brystet som ble spist.

Det ble lagt i eddikvann et døgn for å få bort transmaken. Skinn og avfall ble samlet i ei gryte og tatt med i smia og kokt ut. Det ble tranolje som ble brukt til å smøre sjøstøvlene med. Det var lærstøvler som gikk høyt over knærne. Så hadde vi en stor gris som ble slaktet til jul. Flesket ble tørrsaltet i ei stor trebalje på bua. Det ble laget lungemos, klubb og pølser. Det var en stri sjau å gjøre tarmene rene. Vi la dem i rennende vann, vrengte dem og gned dem i sagflis.

Gullende rene måtte de være. Levra brukte vi aldri. Når dette var unnagjort, var det ikke så mye vi trengte å kjøpe. Det var kaffe, sikori, sirup, sukker og gjær. Melk, poteter og brødmel hadde de jo også selv. Melken ble slått opp i store fat om kvelden. Den stod på et stort bord i melkekjelleren, og under bordet var det frisk ener og granbar. Den skulle ta bort kjellerlukten. Om morgenen ble melken skummet og fløten slått opp i et lite spann.

Så var det to spann med melk, ett med nysilt - morgenmelken - og så den skummede. De leverte alt i en dagligvareforretning. Men så kjøpte de separator, og det sparte mye tid og arbeid. Til jul ble det også alltid kjøpt en brunost. Den ble bare brukt ved sjeldne anledninger. Da ble det også bakt sandkaker, goro og fattigmann.

Sånt kom bare frem en enkelt gang, så de varte hele året. Hadde det blitt servert kaker en frisøndag når jeg var borte, var det alltid satt av til meg også. Slikt gjorde godt. Fruen kunne nok være streng, men et varmhjertet menneske var hun. Især måtte jeg passe tiden og være inne til avtalt tid om kvelden. Jeg husker en gang jeg kom inn klokka 11. Da ble det ei riktig huskestue. Da var jeg oppriktig redd. Jeg kom meg fort i seng, og trakk dyna over hodet for ikke å høre mere. «Du har ingen mor, derfor må jeg ta hand om deg,» sa hun.

Da jeg hadde vært der i ett år, fikk jeg pålegg til 12 kroner i måneden. Jeg fikk aldri lønnen utbetalt på dagen. Nei, den stod inne til det ble en sum. Da sa hun en dag: Nå får vi ta oss en bytur. Så ble stødige gamle Tor spent for vogna, og vi dro av sted. Hun hadde pengene, men jeg fikk ta ut farge og stoff som jeg ville. Jeg fikk rød fløyel til kjole og hvit blondekrave til pynt, og sko med lakket tåhette som kostet 12 kroner. Så fin hadde jeg aldri vært.

Kilder:
- Vestfold og Østfold i nær fortid 1985.