Om Bjølstad:

Bjølstad har gårdsnummer 422. Gården tilhørte fra senmiddelalderen av Tune kirke. I 1726 ble gården solgt av kirken, og senere gikk den gjennom flere hender til den i 1831 ble solgt til Lars Sørensen fra Enhus, hvis etterkommere deretter har sittet med gården helt til våre dager. Bjølstad har alltid utgjort bare ett gårdsbruk.

B.nr. 1.
Ved sin beliggenhet med grenser mot Vesterelven og med «Forstaden», nå Fredrikstad sentrum, på den andre siden, ble Bjølstads strandarealer tidlig oppstykket til tomter for både boliger og bedrifter som f.eks. Glommens mek. Verksted, Fredrikstad Motorfabrikk og R.M. Sølands fabrikker.

Gårdsdriften ble i etterkrigstiden mer og mer begrenset etter hvert som boligtomter la beslag på en vesentlig del av de tidligere dyrkede arealer, og i 1984 ble gårdstunet med våningshus og driftsbygninger fradelt og solgt til fremmede, mens utmark og bortfestede boligtomter fortsatt forble i Sørensen-familiens eie. I 1887 overdro skipper Westye Otto Sørensen g.nr. 422 b.nr. 1 og g.nr.440 b.nr. 4 til sønnen Magnus Sofus Sørensen, som senere ble Kråkerøys første ordfører.

Av den gamle strandbebyggelsen kan nevnes at den såkalte Widdingstua, som var bygd i 1799 og som lå i grenseområdet mot nabogården Smertus strandområde, i 1981 ble flyttet til Isegran, og der gjenoppført som et i dag velkjent innslag i den feltstasjon som Universitetets Oldsakssamling har der på øya.

Bjølstad grenser i vest mot Åsgård, i syd mot Rød (b.nr.6), i sydøst og øst mot Smertu (b.nr.4) og i nordøst og nord altså mot Glommas vestre løp gjennom Fredrikstad. Fra 1892 og fram til 1979 ble Bjølstad forpaktet først av svenskfødte Wilhelm Gustavsen og deretter av sønnen Karsten Gustavsen. Forpakterboligen lå ved Bjølstadveien ikke langt fra selve gårdstunet.

Fra 1835 ble Bjølstads eier samtidig også eier av nabogården øvre Smertu, også kalt Rød-Smertu (b.nr.4). Dette hang sammen med at Lars Sørensen da inngikk ekteskap med Sophie Rive som var enke etter den tidligere eier av øvre Smertu, fanejunker Hans Cornelius Rive. Etter den tid ble de to eiendommene gjennom alle år drevet som ett felles gårdsbruk så lenge det var drivverdige arealer tilbake. Det er samme eiere av begge eiendommer fremdeles i dag.

Navneformer:
Biøllestadt 1574-77. Biølstad 1592, 1700. Antakelig av oldnorsk Bjalfastadir eller Bjolfastadir etter mannsnavnet Bjalfi ellr Bjolfr.


Husdyrhold:
I 1657, 2 Hester, 8 kyr, 3 sauer og 12 svin. I 1865, 2 hester, 11 kyr, 6 sauer og 1 svin.


Areal i 1939:
Åker 57 mål, eng 43 mål, have 0,3 mål. Til sammen 100,3 mål.

Bjølstad gammel bebyggelse. Foto fra: Glemminge og Kråkerøy herreder 1814-1914.

Bebyggelsen på 1930-tallet med driftsbygningen til venstre og vognskjulet bak til høyre. Foto: Asta Nielsen.

Folk:

Amund Bjølstad nevnes i 1592. Håvard (Hauordt) forekommer fra 1604-1620. Ulf nevnes fra 1621 til om lag 1630. Han var i 1628 skysskaffer. Tore fikk feste på gården i 1632 og nevnes deretter fremover til 1662. I en rettssak i 1653 kalles han en gammel mann, så han har vel vært født en gang i annen halvdel av 1500-tallet.

Didrik Toresen, foregåendes sønn og født ca 1631, overtok bruket etter sin far og satt senere med gården til rundt 1710. Didrik eide i 1661 også en part i Strålsund. Jens Holm fikk 3/3-1718 bygselseddel på gården av stiftskriver Schøyendalh på kirkens vegne og overtok bruket etter at gården i noen tid hadde ligget øde.

Den 18.januar 1726 solgte kirke-eieren Jens Werenskiold Bjøstad til en mann ved navn Ellef Olsen, men Jens Holm protesterte og mente at han som bruker var den nærmeste til å få kjøpe den. Prisen var 200 daler, og det ville han gi. Det endte med rettssak og forholdet kom helt overhoffretten. Også senere i 1700-årene sies Bjølstad å være i Werenskioldenes eie. Selve bebyggelsen ble etterhvert i Holms eie, men jorden vedble han å feste. I 1747 kalles han "besidder af Bjølstad", mens kaptein Werenskiold benevnes eier.

Søren Hansen (1698-1751) nevnes som bruker på "sin påboende" gård Bjølstad i 1744 og senere, og forholdet mellom han og foran nevnte Jens Holm er noe uklart. Før ham nevnes også en Ole Olsen Bjølstad (død 1741) som også synes å ha brukt gården. Det er i det hele vanskelig å få rede på bruker-navnene på Bjølstad i annen halvdel av 1700-årenene og i begynnelsen av det påfølgende århundret.

I 1807 bodde sorenskriver Niels Semb på Bjølstad sammen med sin kone og sine barn. I 1823 fikk C. og A. Semb auksjonsskjøte på gården for 799 riksdaler etter at auksjon var begjært av Det Ankerske Fideicomiss. Deretter fikk i 1831 Lars Sørensen skjøte, også denne gang etter auksjon, og nå var prisen kommet opp i 1500 daler.

Bjølstad i gamle kart. Henholdsvis 1760 og 1790.
Kilde: Kartverket.

Lars Sørensen (1798-1883) var fra lille Enhus. Han var styrmann og reder og en driftig kar. Gården drev han selv, uten forpakter eller bestyrer. Hans andre kone, Sophie Rive, var enke etter fanejunker Rive på Rød-Smertu, og Lars Sørensen kom på denne måte også i besittelse av denne gården, slik at han heretter drev både Bjølstad og det ene av Smertu-brukene. Senere har de to gårdene fulgt samme eier helt til i dag. Lars hadde ingen egne barn, men derimot en pleiedatter, Jeanette (1827-1911), gift med Westye O. Sørensen.

Westye Otto Sørensen (1823-1903), foregåendes svigersønn var født på Gan i Fet på Romerike. Han fikk skjøte av sin svigerfar for 6000 daler og overtok dermed Bjølstad. Han var også reder og skipsfører og hadde gjerne en dyktig gårdsdreng til å bestyre gården for seg. I 1865 het gårdsdrengen Peter Iversen. Han var da 36 år og fra Borge.

     

Kunngjøringer i Fredriksstad Tilskuer 1875. (Trykkfeil i årstall, første kunngjøring)

Magnus Sophus Sørensen (1861-1929), sønn av Westye, fikk skjøte på Bjølstad samt Smertu b.nr. 4. av sin far for kr. 83.000,- i 1887. Han var en fremtredende mann i bygda, deltok mye i det politiske liv og var i en rekke år ordfører. Til å begynne med drev han selv gården, men i de senere år lot han den forpakte bort. Magnus ble i 1886 gift med Marie Bolette Olsen (1866-1956). Bjølstad eies nå av deres arviger.

Fra 1892 og fram til 1979 ble Bjølstad først forpaktet av svenskfødte Wilhelm Gustavsen og deretter av sønn Karsten Gustavsen. Forpakterboligen lå ved Bjølstadveien ikke langt fra selve gårdstunet.

Westye Otto Sørensen.
-
Foto fra Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

Magnus Sophus Sørensen.
Foto fra: Glemminge og
Kråkerøy herreder 1814-1914.

Forpakter, svenskfødte agronom
Wilhelm Gustavsen.
Foto: Asta Nielsen

Eldre stedsnavn ved Bjølstad:

Harasletta - En liten sandslette nord på Bjølstadfjellet, brukt for trening av harehunder, og senere brukt som fotball og lekeplass, nå bebygget.

Lilleguttbrygga - Straks syd for båthuset. Her lå slepebåten Lillegutt, som eides av familien Sørensen. I dag småbåthavn.

Dælabærje - Den del av Bjølstadfjellet som vender ut mot Forstaden og Kråkerøybrua. Navn etter boplassen Dal.

Christiansborg - Naboeiendommen til Bjølstad gård.

Ekelund / Skaftenborg - Plasser rett syd for Kråkerøybrua der Glommens mek. Verksted senere hadde sitt kontor.

Bjølstaddalen - I dag Vennelystveien.

Svenskedammene / Svenskemyra - 2 dammer utgravd av svenske soldater i 1814. Mellom Solåsen og Påskestien hvor det i dag ligger bolighus.

Annet om Bjølstad:

Historier fortalt av Ragnar Gustavsen (barnebarn av forpakter Wilhelm) til Nils Erik Østerud for mange år siden hører hjemme her:

- Om to glade lakser og kompiser: "Sterkeskipperen" og gamle Richvoldsen. De hadde vært ute på vift en kveld og på hjemturen skulle de innom Bjølstad for å skjenke gamle Gustavsen en dram. Dette var trolig i 1937 eller 38. Wilhelm Gustavsen var da omkring 70 år. Under dette besøket fant Rikvoldsen på at de skulle gå inn og hilse på kvinnen i huset. Drammen hadde vel gjort dem litt overmodige alle tre...

Det fortelles at husholdersken på Bjølstad, Tante Ingeborg, var en myndig dame som ikke slapp inn hvem som helst i det Wilhelmske hjem. Men de to kom seg inn, og for riktig å sette støkk i Ingeborg så hun skulle la dem i fred, beit "Sterkeskipperen" seg fast i hjørnet på spisebordet og løftet det med vannrett plate etter munnen! Og et solid spisebord var det tillike, sier historien.

-

- Om å kjøre møkk: En av drengene på Bjølstad fikk i oppdrag å kjøre møkk på jordet, men han var litt makelig anlagt. Så han fikk lånt seg en gammel lastebil og lastet den opp med kumøkk og satte kursen for jordet. Nå hadde det regnet litt og marka var nok litt oppbløtt. Så for å komme ordentlig ut på jordet tok han dugelig fart på vegen før han svingte ut på jordet.

Her gikk det bra en stund, men så gikk forhjulene gjennom og det ble bråstopp. Det vil si riktig bråstopp (!) på bilen. Kumøkka fortsatte fremover og uten førerhytte på bilen kunne det gå bare en veg. Førerplassen ble oppfylt av kumøkk så den stakkars drengen satt med møkk under armhulene. Han valgte nok et annet transportmiddel neste gang han skulle kjøre møkk…

Moralen til siste historie over: Ikke kjør møkk med denne. Illustrasjon fra nett

-

- Om tante Ingeborg: Tante Ingeborg ja, alle husker henne. Et myndig kvinnemenneske som styrte forpakterboligen med jernhånd. Når barna eller barnebarna kom inn sprang hun omkring med avispapir og la på gulvet så det ikke skulle bli skittent. Og Ragnar husker at han skulle bli med Wilhelm inn og spise en dag de hadde vært ute og jobbet. Da Ingeborg fikk se at Ragnar var med sa hun bare - "HØH - har du han der med deg". Ingeborg likte ikke barn, og fikk ingen barn selv. Hun kom til Bjølstad i 1903 som husholderske etter at Wilhelms hustru døde i barselseng.

-

- Om Gustav - gårdsgutt: Ragnar Gustavsen kan fortelle om Gustav, drengen på gården og en mangfoldig og allestedsnærværende person. Gustav var litt drikkfeldig og av og til kunne de finne ham ved båthuset nedenfor gården. Her lå han og sov, skjeggete og blå i ansiktet. Han var ikke noe vakkert syn. Men en driftig og til dels pertentlig kar var Gustav allikevel, mellom "kulene". Han bodde i drengestua på Bjølstad. Gustav var brorsønn av Wilhelm, muligens sønn av Malkus.

Dette fikk ingen vite før til begravelsen til Wilhelm. Da fikk Ragnar fortalt om slektskapet mellom Gustav og Wilhelm. Men Gustav kunne også være sønn av Wilhelm. For Wilhelms brorsønn, fortalte engang jeg besøkte ham i Sverige at det på gården Dikareboden i Sverige, der Wilhelm vokste opp, var ei særs vakker tjenestetaus. Etter at Wilhelm nærmet seg voksenalderen ble tausa borte. Hun var, etter sigende, ”bantung” (gravid). Og noen år senere dukket Gustav opp på Bjølstad som dreng hos Wilhelm. ”Onde tunger” hevdet det var Wilhelm som gjorde bot for å ha satt barn på tjenestetausa i Sverige.

Brannen:

En artikkel om den tragiske brannen på Bjølstad i Smaalenenes Social-Demokrat 20/4-1935:

"Som de fleste av våre lesere ganske sikkert vil ha hørt i radio eller på annen måte, er påskedagene innledet med en stor uthusbrann på Kråkerøy. Det var ladebygningen, fjøs og stall tilhørende Bjølstad gård på Kråkerøy, like ved elven, og skrå overfor Fredrikstad torv. Gården tilhørte enke etter avdøde godseier, tidligere ordfører Sørensen. Heldigvis lyktes det Kråkerøy brannvesen å redde den verdifulle hovedbygning.

Det er et gammelt hus med rike tradisjoner og omtalt allerede i det 18. århundrede. For øyeblikket stod huset tomt med unntakelse av at gårdsgutten hadde sitt rom der. Enkefru Sørensen oppholdt seg i påsken hos en datter i Oslo. Det var brannvakten i Valhallatårnet i Fredrikstad som oppdaget brannen kl. 3,15 om natten og de satte seg straks i forbindelse med brannstasjonen på Smertu, Kråkerøy.

Fra Valhalla så det i mørket og tåken ut, som det brente et sted i Rødsbakken, men ved oppringning viste dette seg å være feil. Imidlertid hadde en mann ved ferjestedet, like ved ved brannstedet, kastet seg i en av Hukens biler og fikk varslet i brannsirenen og samtidig gitt brannchefen beskjed om hvor det brente. Som svar på sirenens ul gikk det bare et par minutter før brannvesenets folk var samlet på stasjonen og brannbilen med sprøyter kunne rykke ut. Allerede 4 minutter etter var man ved brannstedet og fikk den 45 hestekrefter sterke pumpe i stilling. Fra denne kan utlegges 3 slanger. Dessuten har Bjølstad-eiendommen egen brannpumpe, som er plassert nede ved elven.

Herfra ble utlagt 2 slanger, så man tilsammen kunne arbeide med hele 5 slanger. Ladebygningens tak stod da i flammer, men man rettet de fem slanger fra alle kanter inn i ilden og fikk den såpass dempet at det kunne spennes brannseil over hovedbygningens nordre endevegg. På denne måte fikk man reddet den store hovedbygning, som lå bare 4 meter fra den brennende ladebygning.

De utspente seil ble stadig overpøset med vann fra pumpen. Ladebygningen stod imidlertid ikke til å redde, og i løpet av en times tid var alt treverk nedbrent til grunnen. Akkurat når ilden oppstod er ikke så godt å si, men det skal ha passert folk forbi på veien så sent som kl. 3 om natten uten å legge merke til noe. Det verste ved denne, som ved de fleste uthusbranner, dessverre, var at det gikk ut over dyrene. Gårdsgutten våknet ikke før omtrent ved brannvesenets ankomst, og da var det for sent å redde dyrene. Og 5 hester og ikke mindre enn 21 kuer - hele besetningen - brente inne. Kuene i fjøset er imidlertid ikke brent.

Fjøset var nemlig muret, så ilden nådde ikke inn, men de er øyensynlig blitt kvalt av varmen og den inntrengende røkgass. De lå på siden i sine båser, da man endelig kunne komme inn i fjøset. Buken var svært oppblåst, hvilket tyder på kvelning ved røk og gass. Forhåpentlig har de stakkars dyr fått en forholdsvis hurtig død. Stallen hvor de 5 hester stod var imidlertid av tre, så her var dyrene helt forkullet, da man kom til. Løse hestesko og hover tyder på en fortvilet kamp for å komme løs.

Forpakteren, W. Gustavsen, som bor i eget hus et stykke fra brannstedet, mener allikevel at han merket liv i den ene av hestene da han kom tilstede. Tiltrots for at dyrene var assurert, tar hr. Gustavsen seg svært nær av det passerte. Særlig hestene var verdifulle dyr, og av en rase som han visstnok for tiden er alene om i Østfold. Han hadde selv oppdrettet dem, og med disse dyr utdør visstnok rasen i Østfold. Tapet er altså uerstattelig. Som sagt lyktes det å redde hovedbygningen og et par mindre hus, men ladebygningen er helt ødelagt.

t.v. Helt til venstre ses låven som brant. t.h. Brua på den nye låven.
Fotos: Glemminge og Kråkerøy herreder 1814-1914 og Egil Andersen / Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.

Etter hva vi erfarer er det meningen straks å gå igang med rydning av tomten og gjenoppførelse av bygningen. Og eierens sønner, som har store gårder og er bosatt annetsteds i Østfold, var svært glad fordi det gamle familiehjem er reddet. Noe vannskade er det jo forøvet under slukningen, men så vidt vi forstår er skaden ikke særdeles stor. Slukningsarbeidet pågikk helt til kl. 9 torsdag morgen og etterslukningsarbeidet enda lenger. Det ulmet nemlig i tomten hele dagen, og så sent som igår kveld røk det så smått. Under slutningen utførte Kråkerøy brannvesen et meget godt arbeide, og det skyldes dette iherdige arbeide at hovedbygningen overhodet kunde reddes.

Kråkerøy har bare en fast ansatt og lønnet mann i brannvesenet, nemlig hr. brandchef Karl Martiniussen. Resten består av et såkalt brannvern, fordelt over hele øya. Dette velges for 8 år ad gangen og de valgte har plikt til å møte, men får ingen godtgjørelse. De varsles bare av brannsirenen, men er alltid hurtig på pletten. I dette tilfelle var de som sagt ved brannstasjonen i nærheten av Smertu skole i løpet av et par minutter.

Hovedbygningens ytre vegger viser seg godt svidd etter påkjenningen og de fleste vindusruter er sprengt, men ellers er bygningen uskadd. I den nedbrente uthusbygning var det betydelige mengder av høy og halm, maskiner, vogner, sleder osv., som alt strøk med. Husene var assurert for ca. 90 000 kroner. Avling og redskaper var assurert for 19 000 kroner.

Ildens oppkomst er fremdeles ukjent, men da den neppe skriver seg fra det elektriske anlegg, heller man til den oppfatning at omstreifere må ha oppholdt seg i uthusbygningen om natten og vært uforsiktig med ild. Bjølstad gård eies som nevnt av fru Marie Sørensen, enke etter godseier Sørensen, men eiendommen forpaktes av W. Gustavsen. Etter hva som senere opplyses anslår man den samlede skade ved brannen til 40 000 kroner. Den samlede assuranse på de brente eller skadede bygninger samt redskaper og avling andrar til 150 000 kroner."

I boka Gård og grunn forteller Ivar Norli om ettermælet til de døde dyr:

"Det knytter seg en litt munter - bisarr historie til det som fulgte etter den sørgelige brannen. Over påske måtte alle ku-kadavrene skaffes av veie. Kuene hadde alle lidd kvelningsdøden og var svært «oppblåste» der de lå. Man fant at det riktige måtte være å bringe kadavrene ut i åpen sjø og senke dem til bunns istedenfor å la dem begrave. Det var i alt 21 storfe. Kadavrene ble kjørt ned til bryggene og lagt om bord på en stor lastepram, der et par mann surret grov sten rundt bena på dem for å få dem til å synke. Deretter dampet slepebåten Lillegutt i vei med prammen et godt stykke ut på Lera hvor kadavrene ble lempet over bord i forvissning om at de straks ville synke.

Men den gang ei. Det viste seg at stensøkkene var for lette og at kadavrene var så gassfylte at de fløt som kork, og dertil var pålandsvinden så sterk at før slepebåten og prammen var kommet tilbake til Bjølstad, hadde indignerte folk begynt å ringe fra Onsøylandet for å rapportere at kukadavrene begynte å vise seg langs strendene. Dermed ble det en ny tur på sjøen, først for å lete opp kadavrene der de kunne ha landet og deretter for å utstyre dem med stensøkker på nytt, denne gang av dobbel vekt og med sikker effekt. Nå endte det uten ytterligere komplikasjoner ifølge Ivar Norli som var med på operasjonen og som senere fortalte historien.

Egne fotos fra Bjølstad 2016:

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
- Glemminge og Kråkerøy herreder 1814-1914.
- Nils Erik Østerud 2016 - 2017.
- Nasjonalbiblioteket.
- Smaalenenes Social-Demokrat 20/4-1935.