Fiske og fiskehandlere på Kråkerøy:

Dette fortelles i 1957 og som vi vet, i 2017 er det ikke mye igjen av denne næringsveien her.

I løpet av 1800-tallet ble yrkene mer spesialisert enn de hadde vært tidligere. Nå ble det etterhånden slik at vi fikk en egen yrkesgruppe av fiskere, folk som for det meste ikke hadde annen beskjeftigelse enn nettopp å ligge på sjøen og drive fangst, mens det tidligere hadde vært slik at hver mann i bygda, enten han nå var bonde, husmann eller strandsitter, hadde fisket til eget husbehov og kanskje også litt for salg til naboene eller byfolk.

Utsyn fra Arisholmen utover i Kråkerøyskjærgården. Originalbildet i Amaldus Nielsens Malerisamling. Foto: Svein Andersen/Sidsel de Jong, OKK.

Nå ble altså fisket utskilt som en egen selvstendig næringsvei. Dette skjedde fra midten av århundret og utover. I folketellingen av 1801 nevnes betegnende nok ingen fisker, mens det i 1865 nevnes en rekke av dem, nemlig Ole Mathisen Huth (43 år, f. i Onsøy), Johan Haakensen Strålsundplass (37 år), Auden Corneliussen Randholmen (48 år), Rasmus Eriksen Eidet (54 år), Nils Mathisen Sandbukten (43 år) og Johan Jensen ødegården (35 år). Av disse kalles enkelte tillike husmenn.

Fangstmåtene ble også mer spesialisert og utviklet i løpet av 1800-tallet. Forsåvidt gjennomgikk yrket også en indre utvikling og spesialisering. Vadfisket ble drevet ved nattetid. De reiste ut i skumringen og kom tilbake når dagen grydde. De gamle hadde sine faste trekk hvor vadet kom i land uten å sette seg fast og bli ødelagt. Hvert slikt sted hadde sitt særegne navn. Etter hvert som nye trekk kom til, fikk også de sine navn, ofte ut fra navnet på de fiskerne som først oppdaget dem, eller navnet kunne henspille på særegne fangster de hadde gjort der. Hva de fikk i vadet i Skinnfellbukta en gang i tiden ligger jo nokså klart i dagen.

Det vanlige gamle grunnvadet var omkring 35 favner langt og om lag 3-4 favner i «brystet». Taugene var gjerne 40-50 meter lange, og vadet ble alltid trukket fra land. De var gjerne to eller tre mann om dette arbeidet. Som tiden gikk, ble vadene større. Man fikk 4 manns og 6 manns vad med lang kalv eller samlepose, som ytterst var meget finmasket, slik at en kunne fange fisk av enhver størrelse, like ned til brisling og simpe. Så sant ikke isen var altfor slem, kunne en drive fiske med vadbruk året igjennom. Om våren og utover sommeren var det ørret, abbor, sik og all slags annen ferskvannsfisk som utgjorde storparten av fangsten. Om høsten til henimot jul lå de derimot ute etter lekesild, brisling, torsk og flyndre.

Av brisling kunne et enkelt vadlag få opp til en to, tre hundre skjepper på en natt. Brislingen gikk i slutten av forrige århundre vanligvis til Sverige, hvor den ble krydret og saltet og så i tønnevis sendt tilbake hitover for salg. Av lekesild kunne en også få bra fangster, men oftest ble denne fanget i garn. En særegen sildeart var den såkalte stensild eller «jernsvenske». Av den kunne en få store mengder i vadet, men den var så mager og benfull at selv fattigfolk vraket den, så sant de kunne få annet å spise.

Den forsvant helt i slutten av forrige århundre, og siden har det ikke vært tegn til den på våre kanter. Fra 1870 og fremover foregikk det en veldig utvikling på vadfiskets område, idet man etterhånden gikk over til store landnot- og snurpenotbruk. Eksport til utlandet kom i gang både av saltet og iset fisk, og fiskerne ble i stand til å koste på seg større og bedre redskaper og farkoster. Byfolk dannet aksjeselskaper som ga fiskerne utstyr på avbetaling mot å få overta all fangsten.

Av de gamle fiskerier som har vært drevet av bygdas folk, har garn- og bakkefisket vært av de viktigste. Det er især sild, makrell og flyndre som egner seg for garnfangst, men også ørret, sik, torsk og andre fiskeslag ble i tidligere tider i stor utstrekning tatt i garn. Den før omtalte lekesild kom under land tidlig på høsten. Fra Bohuslenkysten søkte den opp igjennom Sekken og videre vestover i rennene innenfor Hvaler og helt inn mot Kråkerøylandet.

I maksvær gikk silda på grunt vanne, og her ble garnene satt mellom staker, tre til fire i rekkefølge. Men kom det så sønnastorm — og det hendte jo stadig om høsten, så søkte silda igjen ut i dypere farvann og da kunne garnene somme tider gå så fulle, at de knapt var til å trekke i farkosten. Men som tiden gikk, ble det mindre og mindre av denne fete og fine sildesorten, og garnfisket ebbet ut.

Med garnfisket etter flyndre har det gått likedan. Dette, engang det fremste av alle småfiskeriene, er nå nærmest en saga blott. Før siste århundreskiftet drev hver eneste fisker på Kråkerøy med flyndregarn året rundt ved siden av annet fiske, og ofte var nettopp flyndregarnene det som kastet mest av seg. Disse garnene ble satt i de dype rennene i elveløpene og ellers hvor flyndren likte seg.

t.v. Sildesteng i skjærgården. Fiskere fra Trolldalen i virksomhet. t.h. Fiskenett i Revbakke på Kjøkøy. Fotos: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

Også kvinnfolk tok flittig del i dette fisket. Fangsten bestod mest av rødspette og skrubbeflyndre, men det slang også en og annen torsk i garnet, og kanskje litt hvitting og sandflyndre. Som regel hang det dessuten flere store krabber på lenken når garnet ble trukket. De ble kokt og solgt på brygga oppe i byen. Nå er krabben så å si helt forsvunnet fra de indre fiskefeltene her østpå. Flyndrefisket med garn kunne foregå nesten året rundt.

Når isen la seg og ble gåsterk, hugget de en lang rekke med hull i isen bortover, og med en lang stake førtes en line fra hull til hull under isen, slik at en fikk forbindelse mellom de litt større endehullene. Når så garnet skulle trekkes, halte en lenken under isen innover. Dette var i for seg et ganske spennende og underholdende fiske, men surt og kaldt kunne det ofte være i nordasnoen på isen.

Ålefisket er meget gammelt her omkring og har vært ganske innbringende for en del av bygdas fiskere. Dette drives helst med tener. Disse ble i gamle dager laget av kløvd ener som ble flettet kunstferdig sammen. Nå lages de av fin ståltrådnetting som for holdbarhetens skyld bades i kulltjære. Noen av de første som laget nettingtener skal ha vært fiskere fra Møllerodden. Et par mann kan ha opptil et par hundre slike tener sammen.

De settes på grunt vanne i lenker, til dels helt oppe i byelven. Vintertiden tilbringer ålen som bekjent i gytjen hvor den ligger som i dvale. I denne tilstand blir den ofte tatt med saks eller lyster som stikkes ned i gytjen. Dette fisket drives helst fra isen. I mai måned begynner ålen å grave seg opp. Den går da gjerne i de tomme tenene som legges ut. Om sommeren derimot må tenene agnes, gjerne med småsild. Dessuten brukes det ofte «flu», d.v.s. før tenene legges ut blir det kastet overbord en del småsild eller annen agn der hvor lenken skal ligge, slik at ålen skal trekkes til stedet og samles om åten.

I gamle dager da det var mye ål og få fiskere, kunne tenene ofte gå halvfulle, og et lag på et par mann kunne få hundre kilo eller mer på en natt. I dag får en være fornøyd om en kan få samme kvantum på en uke eller fjorten dager, men på grunn av den gode prisen, kan fisket likevel bære seg noenlunde selv om fangstene jevnt over er små. Mesteparten går til Danmark, hvor den blir røket i lettsaltet tilstand for videre eksport.

En særegen måte å fange ålen på, er den såkalte «tatting». Denne metoden bruktes ikke så lite før i tiden, men pen er den ikke. Man tredde en metemark på en lang tråd som ble kveilet opp rundt to fingre og knyttet sammen. Ålen er hissig etter mark og bet seg hurtig fast i tråden, og det så kraftig, at en lett kunne hale den opp og vippe den over esingen. Ennå kan en i stille sommerkvelder saktens se en og annen ligge utpå og tatte, men noen synderlig betydning har denne form for fiske ikke.

Bakke eller linebruk har vært meget brukt av øyas fiskere. Dette drives både innen- og utenskjærs. Det er torsk, kolje, lange, sei og lyre som utgjør hovedfangsten her, men ellers kan en slumpe til å få nær sagt all slags fisk som i det hele tatt biter på agn. I høst- og vintertiden utgjør dette fisket stadig vekk den vesentligste beskjeftigelse for en rekke fiskere, især fordi redskapsholdet her faller forholdsvis rimeli

Men det er ofte en sur og kald jobb å ligge ute med linebruk, og selv om fisket drives på kaldeste vinteren, kan en ikke bruke votter under trekkingen. I gamle dager var det på mange måter mer slitsomt og surt å ligge på sjøen enn det er i våre dager. Til henimot juletid lå fiskerne i sine små sytten fots snekker helt ute ved Torbjørnsskjæret. Seil og årer var det de hadde å stole på. Hvis vinden frisknet til, kunne det ofte stå om livet før de kom i land ved bryggen hjemme på Kråkerøy, kanskje nedlastet med fisk til øvre bordgangen.

Egnet bakkeline og fortommer med krok. Fotos: Digitalt Museum.

Det hendte nok også mer enn en gang at de ble der ute, og at snekka noen dager senere fantes knust mot et eller annet av de mange farlige skjær og båer. På bakkefisket reiste en som regel ut i mørket om morgenen for så å være tilbake igjen ved seks- eller syvtiden om kvelden. Det tok mellom fire og fem timer å ro fra Skjæret og opp til Kråkerøylandet, og var det motvind, kunne det ta enda lenger tid.

Kommet vel hjem, var det gjerne å agne for neste dags fiske. Agningen var forresten et arbeide som de litt større barna fikk hjelpe til med. Likevel kunne det bli henimot midnatt før de var ferdig med de to, tre tusen krok som skulle ha agn. Ved fiske lenger oppe under land, gikk det jo atskillig makeligere til, som f. eks. under det såkalte «nattsett» da bakken sattes om kvelden og ble trukket neste morgen.

Til agn bruktes sild og blåskjell og til dels reker. Enkelte brukte også levende småfisk, huket i ryggen, men dette er det nå slutt med. I gamle dager fikk en ofte helleflyndre på bakkene, til dels temmelig store eksemplarer. Enkelte driftige fiskere kostet på seg en særlig grovtrådet hellebakke, og gjorde en del penger nettopp på dette. Nå er det ikke så ofte en får helleflyndre, selv ikke ute på dypene. Også av annen fisk var det utrolige mengder i tidligere tider.

Gamle Nils Haakensen Trolldalen som døde over 100 år gammel i 1941, kunne fortelle at da han som smågutt var med på bakkefiske, fikk de på en bakke med 500 krok ofte opp til et par kar fulle av stor torsk foruten all slags annen fisk som hvitting, kolje, flyndre m. v., og det like rundt Kråkerøylandet. I elveløpene var det så mye ferskvannsfisk, sa han, at med et lite grunnvad kunne de trekke opp store ladninger på kort tid. Men lite var det jo på den annen side å få for fangsten dengang. Ikke sjelden måtte de gi den bort for ingen ting eller la dyrene få den.

Våre gamle bakke- og snørefiskere har vi sikkert å takke for de mange betegnende navn på grunner og fiskeplasser ute i skjærgården. Ingen kjente som de gamle fiskere de vekslende dybdeforhold og en lang rekke av de gamle navnene skal nettopp tjene til forklaring på dybden og grunnforholdene i sjøen, således alle de navnene som ender på «krakk» eller «høsen» (hausen). Vi har Djupekrakk, Skjærskrakk, Kollekrakk, Skårekrakk, Seikrakk, Seihøsen og mange andre. Navnet krakk peker på at bunnen er krakkformet eller takket og kløftet med plutselige brådyp, slik at en kan lodde mange favners forskjell på få meters avstand.

Makrellfisket er tidligere omtalt her: http://kråkerøy.net/content/124-makrellfiske

Ruser og hummertener drev de ikke noe særlig med på Kråkerøy i gamle dager. De ruser som bruktes lignet nåtidens bunngarn. De ble satt på peler som disse, men hadde en stor samlekalv som ble senket ned og låst for hver gang en tømte den. Langs østerelva kunne en på denne måten få en del sjøørret, laks og annen lignende fisk. Hummerfisket ble bare drevet i liten utstrekning av øyas fiskere, og det har aldri vært regnet for å være av noen større betydning for dem.

En helt ny fiskemetode som er kommet til i senere år, er snurrevadfisket. Dette lærte vi av danskene. Snurrevadet er lite, med en lang kalv eller samlepose, og det er de lange taugene som har trådt i stedet for armene på et vanlig vad. Disse taugene kan være like opp til 300 favner lange. De settes ut i bueform og hives inn med motorwinch. Ferdig med et kast, kan det settes et nytt like ved siden av, og slik fortsetter det til sirkelen er rundet.Herav navnet snurrevad. Samleposen er så finmasket at den tar med seg nær sagt alt som kommer i dens vei, og dette er selvsagt høyst betenkelig for fiskebestandens fremtid. Men snurrevadet har gitt gode fangster, og det er blitt et av de vanligste fiskeredskaper på våre kanter.

t.v. Fiskere fra Alshus trekker vad ved Vadberget øst på Kjøkøya, nær Revbakke, en dag i året 1917. Fra venstre en gutt fra Kjøkøya som betrakter fisket, videre Hans Petter Martinsen og Teodor Vraketangen, samt om bord i eka Nils Marentius Hansen (Martinsen) og sittende løytnant Holtedahl som den gang var leirsjef i mineforsvaret på Alshus. Foto hos Harald Thoresen / Gård og grunn. t.h. Snurrevad i illustrasjon fra nett.

Sommerfisket etter sild kan også sies å være noe nytt her østpå. Før i tiden ble det ikke tatt mer av småsild om sommeren enn det som trengtes til agn for tener eller krokfiske. Først ut på høsten begynte det egentlige fiske etter sild, men da hermetikkfabrikkene for alvor tok til med nedlegging av sild i olje eller tomatsaus, ble det behov for sild av en slik størrelse at den best kunne fiskes i juli og august måned, før den ennå var blitt for stor.

Til å begynne med sendte fabrikkene vestpå sine egne fiskerlag østover for å drive sildefiske, men det varte ikke lenge før distriktets egne fiskere oppdaget at det her var gode muligheter for fortjeneste, og nå har de fleste av bygdas fiskere enten sin egen redskap eller part i andres slik at de kan delta i sommerens brislingfiske. Det er for øvrig en ganske kostbar redskap som skal til for dette fisket.

Først og fremst de store og meget finmaskede snurpenøter, og dertil tre, fire «trenger», som hver for seg er en liten not og som brukes til å stenge silda med mens denne går av seg åten. Før kan den nemlig ikke hermetiseres. Så har vi de store notbåter med overbygget losjirom for mannskapet og forsynt med kraftige motorer. Endelig er det et par mindre båter for lodding og slikt. Når så hertil kommer risikoen for å få redskapen ødelagt av råte i sommervarmen, vil en forstå at det må fiskes temmelig godt for at det skal bli noen fortjeneste tilbake. For øvrig er notbåten, eller vadbåten som den kalles her østpå, en hendig liten båttype.

Et forholdsvis nytt fiske på disse kanter, er videre størje- og småhvalfangsten. Makrellstørja opptrer i sommertiden i store stimer ute i fjordmunningen. Den kan springe tre, fire fot opp fra vannflaten, og det er et lystelig syn når en stim på henimot femti stykker stryker henover sjøen med hopp og plask. Den fanges med harpun fra vanlige fiskerbåter, som i dette spesielle øyemed imidlertid er utstyrt med en slags bro eller skanse forut ved baugen, hvorfra det lett kan holdes utkikk etter fisken.

Til harpunlinen er festet en oppblåst «pløse» eller ballong av gummi eller seilduk. Ballongen kastes så overbord når fisken er harpunert. På den måten er det en smal sak å finne byttet igjen etter at jakten på de øvrige størjer i stimen er avsluttet. Kommer en opp i en riktig stim, er det jo om å gjøre å handle raskt, slik at det sjelden blir tid til å hale inn hver fisk etter hvert som den blir skutt. — Fangsten kan være svært varierende, og ofte reiser en ut helt forgjeves. For øvrig kan størja også dorges med en makrell på kroken til agn. Det er imidlertid ikke ofte en får bitt på denne måten.

I slutten av 1870-årene la beboerne på Hvaler merke til en usedvanlig stor mengde sjøfugl og hval utenfor øyene. Det var især gråmåke og svartbak, og dessuten en fugl som kaltes «Jan van Gent». Fuglesvermene stupte stadig i sjøen, skrek og holdt et svare leven. Av og til stakk en hval ryggen opp over havflaten, ga fra seg et hvitt pust og dukket så ned igjen.

t.v. Nattlig sildefiske på Sjøbergbukta utenfor Ødegården. t.h. I 1900-årene ble det reist en rekke større og mindre hermetikkfabrikker i ytre Østfold, hvorav hermetikkfabrikken Thor på Huth var en av de største. Fotos: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.

At det stod tykt med sild utenfor, var fiskerne snart klar over, men hvorledes en best skulle gripe saken an, var det ikke enighet om. Noen redskap til å ta silda med der ute på sjøen, hadde de ikke. Et par mann dro en dag ut med noen gamle makrellgarn og satte dem for dregg utenfor landet. Neste morgen da de kom for å trekke dem, var garnene gått under, og det var med nød og neppe, de klarte å få dem inn i farkosten, da den veldige mengde av sild fikk det hele til å revne. Og for en sild!

Når en tenker på at den tids makrellgarn var temmelig grovmasket, så forstår en nok at det ikke var alminnelig storsild dette, men noe i likhet med den største Islandssild. Fet var den så pannen måtte tømmes to ganger før den ble brunstekt. Flere fiskere, hvorav noen fra Kråkerøy, dro nå ut med sine makrellgarn, som gikk fulle straks de var satt ut. Mange mistet redskapen p.g.a. de altfor store fangster, som var tyngre enn garnene kunne tåle.

Det hjemlige marked var snart mettet til overflod, og det luktet stekt sild ikke bare over Kråkerøy og Hvaler, men også over hele Fredrikstad by og distriktene omkring. Veldige mengder sild ble saltet ned i tønner og kasser for vinterens bruk. Silda var så billig at selv den fattigste kunne spise mer enn han orket. Ofte var prisen et par kroner for en tønne full, og mange måtte gi den bort for overhodet å bli klar den.

Det var nå langt ut på høsten, og snart kom isen og satte en stopper for fisket det året. Men i lange tider frametter var silda det stående samtaleemne. Gamle folk hadde av sine forfedre hørt om et slikt innsig av sild en gang langt tilbake i tiden, og det store spørsmål var nå om silda ville holde seg der eller dra bort. De gamle kunne også svare på det. De hadde hørt at silda dengang kom igjen flere år i trekk, inntil den et år plutselig ble borte.

I tillit til dette gikk de fleste fiskere nå i gang med å koste seg redskap for neste sesong. De fleste måtte låne penger eller ta på borg, men båter og garn skulle og ville de ha. Alle skulle være med på eventyret. Og silda kom igjen, denne gang i enda større mengder. Sist i oktober begynte den å sige under land og gikk etter hvert inn i alle kroker og sund og kiler.

I begge elveløpene helt opp mot Fredrikstad stod den. En gammel kone fra Putten forteller at «silda gikk så tykk at en om kvelden kunne stå ved husveggen og høre det suse som en storm i sundet». Og nå stod fiskerne rustet til å ta imot. Alt var lagt til rette for omsetning og eksport til utlandet. Fiskerne satte sine garn innaskjærs, og de gikk fulle i en slik hast, at de ofte kunne gjøre både to og tre trekk i døgnet.

Natt eller dag spilte her ingen rolle. Silda stod så tykk at en kunne kjenne den med årene når en rodde ut på. Trass i alle de forberedelser man hadde truffet, måtte tusenvis av tønner selges for spottpris eller gis bort gratis til bøndene som kjørte den ut på jordene som gjødsel. Kråke og rev levde glade dager ute på sildehaugene til disse om våren begynte å lukte så infernalsk at myndighetene måtte gi ordre om å få silden nedpløyet hurtigst mulig.

Mesteparten av fangsten ble dog i iset tilstand eksportert. Likevel var det mer enn nok igjen til salteriene som gikk for fullt døgnet rundt. Vinteren 1882 - 83 var det ikke mindre enn 19 salterier i virksomhet på Hvaler og dertil 2 i Fredrikstad (i Vaterland og på Ny-Nygård). Et salteri på Tareholmen på Hvaler ble i 7 vintre drevet av brukseier Normann på Røds brug og beskjeftiget opp til 50 mann, hvorav mange var bruksfolk fra Kråkerøy.

Som det led utover, kom Mørefiskerne med sine svære redskaper. De gjorde eventyrlige fangster, men var naturligvis lite velsett av de stedegne fiskere. Ofte kuttet de seg fram i fremmed redskap. Ellers lå alle som kunne skaffe seg en sjekte og en garnfille ute i skjærgården og gjorde fine fangster. De som ingen garn hadde, brukte pilken og hekla. Folk som før var lutfattige, tjente seg små formuer i løpet av kort tid.

t.v. Oscar og Astrid Johansen fra Møllerodden trekker vad ute i holmene. t.h. Brødrene Karl, Sven og Martin Svendsen fra Tangen som en sommerdag under krigen studerer dagens fangst - som synes heller beskjeden. Dette bilde av de tre brødrene er tatt på Randholmen mens de som alle andre folk i Trolldalen og på Tangen var tvangsevakuert i juni 1941. Fotos: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd bind II 1995.

Det het seg at fiskerne tendte pipa med tikronesedler og ga damene på ølsjappene i byen fem kroner «til hårnåler». Men alle ting har en ende, og ved nyttårstider var silda på utsig. Den vinteren som nå fulgte, ble det arbeidet på spreng for igjen å stå fullt rustet til neste høst. Flere salterier var reist på øyene ved Hvaler, tønner ble innkjøpt i tusenvis og en båtladning salt hentet hjem fra Spania. Bøtkere kom hit fra Vestlandet for å lage dunker til garnlenkene, og alle smeder var opptatt med å smi ankere og dregger.

Spekulanter reiste omkring og kjøpte opp gamle farkoster som så ble solgt igjen til ublu priser. Garnfabrikkene gikk selvsagt for fullt. Det ble dannet selskaper som bekostet store snurpe- og landnotbruk for utleie, og i det hele syntes enhver på sin måte å spekulere i det kommende fiske. Og silda kom også for tredje gang. Men nå var det ikke slike mengder som i de foregående år.

Imidlertid var det nå langt flere fiskere med og redskapen var også bedre og mer allsidig, slik at det oppfiskede kvantum likevel ble av betydelig omfang. Enda et par år kom silda igjen, men i mindre målestokk for hver gang. Og til slutt ble redskapen hengende igjen i sjøbua, der den ble omgjort til annet bruk. Sluttsummen på det hele ble at de som var kommet med fra først av hadde tjent seg velstående, mens de som sist kom til, ble sittende tilbake med en gjeld de aldri siden ble kvitt.

Garnene som ble brukt til dette fiske var i lengde og dybde omtrent som makrellgarn, men maskene var litt mindre. De sattes i lenker på to-tre garn, og de ble forankret med en dregg i hver ende. Det ble snakket om det eventyrlige sildefisket i lange tider etterpå, og mange mente silda igjen ville komme tilbake. Men så er ennå ikke skjedd til dags dato.

Kråkerøy har gjennom årenes løp fostret mange driftige og uforferdede fiskere, folk som ikke har gått av veien for en sjøskvett, men som var herdet under sine lange turer langt til havs i sine små sytten fots snekker i all slags vær. En hardhaus utenom de vanlige var Ole Christensen Strålsund. Han ble nesten en sagnfigur i levende live, og en original var han på mange vis.

I sin ungdom seilte han til sjøs, men slo seg så på fiske og bygde seg en liten hytte ytterst ute i havgapet på den nakne holmen Heia utenfor Hvalerlandet, omgitt av farlige båer og skjær. Her ute bodde han sommer som vinter i flere år og drev med pilk og agnsnøre etter torsken som stod tett rundt bergfluene.

Av og til tok han seg en tur opp til byen for å selge sin fisk og få varer i bytte. Så seilte han igjen ut i ensomheten i sin åpne lille snekke. Selvsagt ville folk ha det til at han kunne mer enn sitt Fadervår, når han maktet å slå seg gjennom der ute helt alene i storm og uvær. Det het ellers at det var en ulykkelig frierferd som lå bak.

Senere giftet han seg imidlertid, flyttet opp til Kråkerøy og fikk flere sønner, som også ble dyktige og uvørne sjøfolk. «Ola Stråsen» hadde mange nifse opplevelser den tid han var kjent som «eneboeren på Heia». En gang drev det i land en sundslått «strandvasker» etter et forlis i nærheten. En annen gang fikk Ola besøk av en Onsøyfisker som ville overnatte hos ham. Det var pent vær, men rullingen grodde opp, og langt i sør lå en lav svart banke.

I Smaalenenes Social-Demokrat 1935 fortelles det at Kråkerøyfiskerne organiserer seg.

«Vi får storstorm» sa Ola, «jeg kjenner det i kroppen, og det er vel best vi tar oss inn til Tisler for natta». — «Han ser jo pen ut», mente onsingen, «og det går vel an å være her om det blåser litt». «Ja, ja», svarte Ola, «kan du være her, så kan vel alltids jeg og». «Den natta glemmer jeg aldri», sa onsingen da han senere fortalte om det. «Utover natten blåste det opp til den reneste orkan, og dragsuget i le av holmen ble så kraftig at vi måtte sette ekstra fortøyninger på farkostene og gå vakt over dem hele tiden, og enda var det på hengende håret at vi berget dem. Sjøspruten stod høyt til værs over holmen.»

Som innledningsvis nevnt, er det ikke så mange som i eldre tid har vært sysselsatt utelukkende med fiske her i bygda. De fleste hadde gjerne litt jord ved siden av, seilte til sjøs om sommeren eller tok småjobber hos bøndene rundt om. En kan nærmest si at det først er fra omkring 1850 eller så, at vi har fått en egen yrkesgruppe av folk som så å si utelukkende ernærte seg ved fiske året igjennom. Det er syd i bygda, omkring Trolldalen og på Kjøkøya, vi finner de første fiskerne på Kråkerøy.

Etterhånden slo det seg også ned en og annen fiskerfamilie andre steder i bygda, på Ballastholmen og Langøya, på Poseholmen og andre steder ute i tangene, ved Ødegården, Alshus og andre plasser langs østerelven. I 1948 var det 74 fiskere i bygda. Av disse hadde 55 fiske som eneste yrke, 11 som hovedyrke og 8 som biyrke. Ingen av dem er egentlig storfiskere med større skøyter og kuttere, men mange av dem har gode småskøyter og vadbåter og atskillig verdifull redskap av forskjellig dag. I alt hadde Kråkerøy i 1948 6 dekkede og 40 åpne fiskerbåter på 20 fot eller mer. I de senere år har fiskerne jevnt over stått seg bra økonomisk sett.

Tidligere kunne det ofte være så som så. I de to siste år det foreligger statistikk for, 1952 og 1953, ble det i Kråkerøy brakt i land henholdsvis 104,2 tonn fisk til en verdi av 107 900 kroner, og 135,1 tonn til 141 000 kroner. De nåværende fiskere i bygda er for en stor del etterkommere av de første fiskere vi kjenner her fra tiden omkring midten av forrige århundre.

Det har således i stor utstrekning gått slektstradisjon i yrket. Eksempelvis kan nevnes etterkommerne av Bård Andreassen Trolldalen (f. 1816). De kaller seg Bårdsen og er fremdeles bosatt som fiskere syd på øya. Gundro Julsen (f. 1823) het en annen av de første fiskerne der ute. Fra ham nedstammer slekten Gundrosen som fremdeles teller flere fiskere og sjøfolk.

På Poseholmen under Allerød er fremdeles etterkommere av fiskeren Johan Haakensen eiere av stedet, og på Huth finner vi fiskerslekten Martinsen, hvis stamfar Martin Guttormsen bodde som fisker på Vollen ved midten av forrige århundre. Likeledes finner vi en fiskerslekt Martinsen på Alshus, men visstnok med forholdsvis kortere tilknytning til Kråkerøy. På Kjøkøya bor det derimot fremdeles etterkommere av de første fiskere som slo seg ned der (fortalt 1957).

To representanter for Kråkerøyregistrerte fiskebåter. Foto til venstre: Handel og vandel. Foto til høyre: Lars Storli.
Klikk på årstallet for å se registrerte fiskebåter i henholdsvis 1971 og 1976.

Sjøen som arbeidsplass under krigen:
De mest utsatte yrkene under krigen var de som var knyttet til sjøen. De hadde alltid hatt mange utøvere på Kråkerøy, og krigen skapte ingen endring i det. Fiskere og sjøfolk i innenriksfart fikk ofte de samme problemer. De opererte langs en grense hvor det stadig var konfrontasjoner mellom okkupasjonsmakten og allierte stridskrefter.

Faren for å støte på drivminer var stor, og overalt måtte de følge okkupasjonsmaktens påbud. Denne førte en utstrakt kontroll ute på sjøen. Et stort problem ble det også å skaffe drivstoff. Ved siden av de problemer som krigen skapte, fikk fiskerne på Kråkerøy harde isvintere å takle og variasjoner i fisket. I april 1945 heter det i en rapport fra Kråkerøy at fiskerne så godt som hadde lagt opp da det knapt var koketorsk å få, selv med snurrevad. Det så ut til å bli et svartår.

"Bare nå sola ville varme opp overflaten slik at makrellen tar til å "leke" i mai og går inn i sund og kiler som under første verdenskrig, da skulle det bli fest", lød hjertesukket. "Makrellen er jo nesten som kjøtt å regne, og vi får håpe den kommer på hver manns bord i sommer", var avslutningsønsket. En fisker fra søndre Kråkerøy forteller om de vanskeligheter fiskerne møtte under krigen:

Forandringen fra fredstid merket de først på at det ikke lenger var noen fyr å navigere etter. Miner som hadde slitt seg løs, måtte de passe seg for. En gang oppdaget han en mine bare en fot fra båten. Dette førte til at han gikk over til å fiske bare på dagtid. Han og broren fisket brisling og sild, men rett som det var, ble garnlenkene kuttet av tyske fartøyer som ikke tok hensyn til dem.

Drivstoff var et stort problem. Selv fikk han en motor som gikk på solarolje. Mange fiskere la inn gassgenerator, som ble fyrt med "knott" helst av or. Fisken som de tok, skulle leveres til lageret i Fredrikstad, men når de kom tilbake fra fiskefeltet og reiste innom Tangen, hadde folk ofte møtt opp og ville kjøpe fisk. Det mislikte tyskerne, som ville at all fangst skulle leveres til lageret i Fredrikstad, der de forsynte seg. Mens Kråkerøyfiskerne mest holdt seg i de nære farvann, dro Hvaler-fiskerne ofte langt av sted, helt ned mot Skagen for å fiske. Felles for dem alle var at de vendte tilbake til hjemstedet.

t.v. Fjelle, et strandsted ved Femdalsundet med gammelt fiskermiljø, her sett fra Randholmen. t.h. Tradisjonelt sjøbumiljø er det ikke mye tilbake av, men ennå kan man her og der finne steder som ved Tangen nord på Alshus. På dette fjellskjæret ut mot Østerelven finner vi ikke bare den værslitte gamle bua, men også den sedvanlige tørkeplassen for drivved som berges og løes opp og naturligvis ålerusene som henger til tørk og gjøres klar for ny fangst. Fotos: Gård og grunn / Knut W Engebretsen.

Fiskehandlere på Kråkerøy:
Opprinnelig var det vel slik at folk på øya ved eget fiske selv skaffet seg den fisk som skulle på bordet, eller de holdt seg til fiskere i nabolaget som nok alltid hadde noe å tilby når de kom inn fra sjøen. Slik var det utover i de mer landlige deler av øya, men selv i den tettbebyggelse som etter hvert oppstod rundt sagbrukene og skipsverkstedene lenger nordpå var det ikke mange som drev som profesjonelle fiskehandlere med egen butikk eller "fiskebu". Det var nok helst fiskebrygga og fisketorvet over på bysiden folk nord på øya søkte til når fisk skulle kjøpes inn selv om det etter hvert også var omreisende fiskehandlere som fra dravogn eller kjerre dro omkring og tilbød fisk.

Noen få fiskehandlere med faste utsalgssteder er nevnt nedenfor. Jens Konrad Nielsen og Anton Knudsen nevnes som fiskehandlere på Bjølstad i året 1904, men om de drev sin virksomhet ved bostedet eller over i byen opplyses ikke. Anton Knudsen var født i Tune 1849. Både han og sønnen Otto Knudsen er oppført som fiskehandlere bosatt på Bjølstad i 1900.

Anton Knudsen hadde i 1895 fått auksjonsskjøte på det som den gang het tomt nr. 12 under Bjølstad, som han i 1903 overdro videre til Julius Carlsen, som bygde nytt hus på stedet (i dag Dalkleven 1) og sammen med sin kone begynte kolonialhandel der. Om Anton Knudsen tidligere hadde drevet sin fiskehandel der på stedet eller over i byen, vet vi som sagt ikke.

Martin Olsen er oppført som fiskehandler på Bjølstad først på 1900-tallet, men heller ikke om ham vites om han solgte sin fisk på Kråkerøy eller over i byen. Oscar Frantzen (1865-1935) på Bjølstad drev sitt fiskeutsalg fra en "bu" han hadde stående på pæler i skråningen fra nåværende Verkstedveien ned mot elvekanten i området hvor Kråkerøybroa nå har sitt landfeste. Like ved bua hadde han liggende båten som han brukte når han hver dag dro over til fisketorvet og hentet den fisken han deretter hadde å by fram for de kunder som kom til ham i bua.

En tid ble det også drevet omførselshandel med en liten lastebil som ble anskaffet. Sitt bolighus, som var blant de eldste på Bjølstad, hadde han liggende på fjellknausen like ovenfor. Det ble revet da broa skulle bygges. Sin virksomhet som fiskehandler holdt han gående fram til sin død. Oscar Frantzen hadde overtatt eiendommen i 1918 etter los Johan Eskildsens enke.

t.v. Fra Verkstedveien med "bua" som Hans Stenberg lot sette opp som fiskehandel i 1935. Den grønne funkisbua til Stenberg avløste den gamle og etter hvert skrøpelige bua som fiskehandler Oscar Frantzen hadde hatt liggende like ovenfor (omtrent hvor Kråkerøybroa i dag har sitt landfeste). Stenbergs bu ble senere overtatt til frihandel først av ektefellene Seiff og deretter av Lillian Ellefsen som, pga. at brofestet til den "nye" Kråkerøybroen kom akkurat der, i 1953 måtte flytte den opp til Kråkerøyveien, der den først ble plassert på løkka nær svingen mot Vennelystveien. Senere lot Lillian Ellefsen bygge en ny og større handelsbod litt lenger oppe i Kråkerøyveien og holdt til der inntil butikken til slutt ble flyttet inn i det såkalte "Superbygget" som da ble oppført straks i nærheten. 

t.h. Utsnitt av flyfoto fra det sentrale Smertu en gang i etterkrigstiden viser i nedre bildekant den beskjedne bua i Blekedamsveien, hvor det i en del år ble drevet fiskebutikk av Peder Svendsen, Henry Andersen og Olaf Larsen. Straks ovenfor bua sees "Peregården", der vognmann Peder (Per) Hansen holdt til. Fotos: Handel og vandel / Egil Haraldsen.

Hans Stenberg begynte fiskehandel i samme området da Oscar Frantzens virksomhet tok slutt. Han bygde i 1936 en ny og langt mer solid og tidsmessig bu like i nærheten. Etter ham hadde ektefellene Seiff frihandel der. Den ble senere overtatt av Lillian Ellefsen, som etter noen år flyttet virksomheten opp til "jordet" tvers overfor Glommen mek. Verksted.

Arthur Antoniussen, Bjølstad, er oppført som fiskehandler ved bedriftstellingen i 1936. Han leverte fisk til kjøpere i Oslo. Peder Svendsen, (1904 - 1982), opprinnelig fra Torsnes, drev i de første etterkrigsårene fiskehandel fra en liten bu som ble satt opp i bakken som fører fra Kråkerøyveien opp mot "Peregården" ved Blekedammen straks syd for Misjonshuset på Smertu.

Fisk kjøpte han på fisketorvet i Fredrikstad og solgte dels fra fiskebua og dels ved omførselshandel. Etter ham fortsattes virksomheten i Blekedamveien 1 en tid av Henry Andersen (1918 - 1990) sammen med kompanjongen Olaf M. Larsen fra 1952. De fikk da godkjent oppføring av "diskbod for utsalg av fisk og grønnsaker" på stedet.

På Kjøkøya oppføres ved ligningen i 1917 Anton Holberg som fiskehandler. Han er ellers mest kjent som stenhuggersmed, og hans kone Thorine drev vanlig handelsvirksomhet på stedet. På 1930-tallet og utover oppføres på Bjølstad David Flodin som fiskehandler, men han drev vel helst med oppkjøp av fisk og deretter videresalg til byens fiskehandlere. Sin fiskeskøyte eller frakteskøyte hadde Flodin gjerne liggende ved kai ved Fredrikstad Motorfabrikk straks nedenfor sitt bolighus nær Bjølstad gård.

I senere år drev han vel mest med oppkjøp og frakting av fisk. Enkelte fiskehandlere fra Kråkerøy hadde også gjennom mange år fast utsalgsplass på fisketorvet i byen og solgte sin fisk derfra. En gjennom mange år velkjent representant for denne kategorien var Thea Martinsen, til daglig kalt Thea Huth, som jevnlig rodde sin fisk til byen og inntok sin plass på torvet ovenfor fiskebasarene. Det ble sagt at hun sto på fisketorvet gjennom mer enn femti år.

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
- Handel og vandel på Kråkerøy 2010.
- Nasjonalbiblioteket.
- Digitalt Museum.