Litt om hverdagen under 2. verdenskrig på Kråkerøy:

Vi får et nærmere innblikk i livet til menigmann under krigen, takket være de som skrev dagbøker og notater. Her spesielt Sverre Olsen fra Rød, Harald Thoresen fra Femdal og Gudrun Johnsen fra Bjølstad - hustru til amatørarkeolog Hjalmar Johnsen.

Tyske fly over Fredrikstad-distriktet i 1940. Foto: Fredrikstad under krig og okkupasjon.

16. oktober 1939 kom en kunngjøring om blending på Kråkerøy i tilfelle fare for krig. All offentlig og privat utendørs og innendørs belysning skulle være slukket eller avblendet på forskriftsmessig måte fra den tid det gjennom politimesteren i Fredrikstad ble gitt melding om at det hersket luftverntilstand.

Det skulle ennå gå et halvt år før dette ble aktuelt, men mye tydet på at krigen rykket stadig nærmere vårt eget land. 8. april var den åtte år gamle Inger Asbjørnsen på vei hjem til Hellebekk sammen med noen i sin nærmeste familie fra et fødselsdagsselskap. De voksne var alvorlige og spurte seg selv om det ville bli krig her i landet etter de nyheter som samme dag var blitt servert både i presse og kringkasting.

Plutselig lyste det opp på kveldshimmelen. "Var det farlig?", spurte noen. En av dem beroliget de andre med at det bare var sveising på Fredriksstad mek. Verksted. Men klokken 3 om morgenen 9. april våknet de ved et drønn. Krydderkrukkene på kjøkkenhylla ristet. Hva kunne det være? På denne tiden var tyske flåtestyrker på vei inn Oslofjorden. Straks før midnatt hadde den norske vaktbåten Pol III oppdaget dem i nattemørket ute ved Færder. Båten ble beskutt, og kapteinen, Leif Welding Olsen, ble den første nordmann som falt i angrepet på Norge.

Det var den tyske torpedobåten Albatross som løsnet de første skuddene. Etter at den hadde vært med på angrepet på Horten havn og var blitt sterkt skadet, gikk den ut Oslo-fjorden, men rente opp på en grunne øst for Søsterøyene. Der kunne folk på Kråkerøy og Hvaler i flere år se vraket før det brakk i to og sank.

Drønnene og lysglimtene som hadde vekket mange i Fredrikstad-distriktet om natten, skrev seg fra kystbatteriene på Rauer, som hadde skutt mot de tyske krigsskipene på vei inn Oslofjorden. Ut på morgensiden gikk to mindre fartøyer inn til Engelsviken da de ikke fant fram til Rauer, og derfra ble en landgangsstyrke satt over til Rauer og erobret Rauøy fort etter en kort skuddveksling.

Nærmere krigshandlingene kom ikke folk på Kråkerøy de første dagene etter 9. april, men gjennom radioen var mange blitt kjent med det tyske angrepet som var i ferd med å utvikle seg fra Oslofjorden til Narvik. Inger Asbjørnsen, Hellebekk, forteller at faren, Johan Asbjørnsen, kom syklende hjem den 9. april om morgenen etter nattevakt på De-No-Fa. Han var veldig alvorlig da de møtte ham, og sakte kom ordene: "Det er krig i Norge".

Det var budskapet til hele det norske folk denne morgenen. Senere på dagen syklet fru Asbjørnsen til butikken for å sikre seg mat i en situasjon der alt kunne hende. Nede ved Fuglevik gård måtte hun kaste seg i veigrøfta da tyske fly kom lavt over terrenget. Heldigvis bombet og skjøt de ikke her. Mange i Fredrikstad valgte likevel å forlate byen, og en del dro over til Kråkerøy. Den eneste bussen her kjørte sørover med så mange den kunne romme, mens de fleste måtte ta bena fatt. En dame vandret av sted i bare filttøfler. Hjemme hos Asbjørnsens ble de over 20 i tallet, og storparten måtte ta til takke med å ligge på gulvet. Overfylte hus fantes overalt.

Heading fra den første London-avis utgitt av Utenriksdepartementets pressekontor. Hele avisen kan leses her.

Mens tyske fly de to første dagene etter krigsutbruddet hadde nøyd seg med å fly over byen og distriktet, fikk befolkningen her den 11. april oppleve både mitraljøseild og bombeangrep, som særlig gikk ut over bygninger på Vestsiden i Fredrikstad. Luftvernsirenene ulte, og folk på Kråkerøy løp mot skogen, der snøen ennå lå høy.

En ung mann fra Kråkerøy skrev umiddelbart ned sine inntrykk fra disse dramatiske begivenheter: "Vi var ikke nådd skogkanten engang før jeg kunne høre at flyene skjøt med maskingevær. For hver gang flyene durte over hodene våre, klemte vi oss inn mot fjellvegger og lignende, og mens flyene var inne over byen, sprang vi videre. Det er umulig å skildre hvor grusomt det hele var. En kan tenke seg hele skogen full av mennesker i alle aldre stående i sne til over knærne mens en stadig hørte knitringen av maskingeværene. Ikke et eneste menneske var nå tilbake ved husene..

Det var også mange som tenkte på å redde mest mulig og kom draende med både det ene og det andre. Det gikk imidlertid flere minutter før flyene begynte å slippe bomber. Hadde stemningen vært uhyggelig før, så ble den enda uhyggeligere nå ". En som var ansatt ved Fredriksstad mekaniske Verksted, forteller at da de gikk hjemover til frokost den 11. april, kom det mennesker i hundrevis fra ferja og dro oppover veien mot Rødsbakken mens tyske fly fløy over dem. Alle mente det var best å komme seg bort fra byen.

Etter at flyene hadde forsvunnet, våget mange på Kråkerøy ikke å vende tilbake til husene sine og begynte å bygge barhytter, som de kunne oppholde seg i hvis det kom et nytt angrep. Om natten gikk alarmen igjen, og de som var i husene, stakk til skogs, men også denne gang slapp de med skrekken. Både luftangrepet og rykteflommen med de vanvittigste rykter fikk folk til å rømme Fredrikstad, så da tyske tropper rykket inn i byen den 12. april om kvelden, var den utdødd.

Kamphandlinger ble det ikke her, og snart begynte befolkningen å vende tilbake fra Kråkerøy og andre steder i omegnen - til en okkupert by. For folk særlig nord på Kråkerøy hadde det i disse dagene blitt lite søvn og en sterk nervepåkjenning i den uvante situasjonen med flytokter over stedet og stadig flyalarm. Mange var også engstelige for sine nærmeste som de ikke fikk kontakt med fordi de hadde fulgt mobiliseringsordren og dratt av sted til sine avdelinger.

Snart kom det melding om at de fleste av dem var internert i Sverige etter at de norske styrkene i Østfold hadde gått over grensen. Der ble de til ut i juli måned. Men over Fredrikstad-distriktet hadde roen senket seg, en ro fylt av bekymring for landet hvor det fremdeles ble utkjempet harde kamper, helt til konge og regjering måtte dra i landflyktighet 7. juni for å fortsette kampen ute mot Nazi-Tyskland.

t.v. Gudrun Johnsen som skrev dagbok under krigen. Foto hos Halvdan Bjarne Johnsen. t.h. Januar 1942. Slepebåt Lillegutt i passasjertrafikk ved Bjølstad ferjested etter at isforholdene har tvunget ferjene til å gi opp. Foto: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.

"Det er stille og rolig i byen så lenge det varer", noterer Gudrun Johnsen, Bjølstad, i sin dagbok søndag 28.april. "Tyskerne holder vakt. De har også besatt Isegran, og 20 mann holder vakt på Kjøkøen. De bor i Bedehuset, sies det". Og så fortsetter hun: "Her går vi i stadig venten på å høre nytt, og ingen kan ta seg til noe ordentlig husarbeide. Vi pusser ikke vinduer engang enda de er fryktelig stygge, og dessuten må vi jo blende. Mange ruter er dekket med sort papir.

Det er så trist med de mørke husene om kvelden, men det lakker jo mot sommer så det blir lysere for hver dag som går". Heldigvis ante hun ikke at slik skulle hun oppleve situasjonen i fem lange år. Vemodig konstaterer Gudrun Johnsen at det ikke ble noen turer med motorbåten i år.

All bensin var beslaglagt av myndighetene, "og rasjonering blir det på allting, så det er ingen som vet hva vi går i møte". Det kom stadig nye rasjoneringsbestemmelser utover våren. Men verst var det nok å se "de grønne" overalt. "Det er ikke noe morsomt å møte dem. De er sikre på sin seier". Både de ansvarlige i kommunen og folk flest måtte belage seg på å leve i et mangelsamfunn. Det gjaldt å legge langsiktige planer for å skaffe seg det nødvendigste av mat og klær og brensel. Villaeiernes hager ble spadd opp, og her ble det dyrket poteter og grønnsaker.

Gudrun Johnsen refererte nøye det som skjedde av krigshandlinger rundt om i verden i sin dagbok, og det var ikke oppløftende fra norsk synspunkt. Men håpet hadde hun ikke oppgitt, "og det er vel fordi jeg vil håpe". Denne innstillingen bar det norske folk gjennom krigsårene. Hverdagen ble stadig vanskeligere. Siden krigen og nødsårene 1807 - 1814 hadde det norske folk levd i en fredelig avkrok av verden uten å ha direkte føling med hva en krig innebar. Riktignok hadde første verdenskrig kostet mange norske sjøfolk livet, og ved slutten av krigen hadde matmangel og rasjonering blitt en bitter virkelighet.

Da krigen kom til Norge, var bare matmel, sukker og kaffe rasjonert av matvarer. Import på norsk kjøl hadde sørget for velfylte lagre, men selvforsyningsgraden var liten, og når også en okkupasjonsstyrke som tidvis løp opp i 450.000 mann, skulle brødføs, måtte det komme tilførsler utenfra. De gamle tilførselsveiene over sjøen vestfra var imidlertid stengt. "Tyskerne tar maten fra oss", var et gjennomgangstema blant folk flest også på Kråkerøy.

Det var det ikke vanskelig å finne konkrete eksempler på - like siden de tyske soldatene satte foten på norsk jord og i sin fetthunger la i seg mengder med sjokolade og smør fra velfylte butikker. Men samtidig som Norge ble utplyndret på forskjellig vis, måtte tyskerne forsyne både sine egne styrker og den norske befolkning med varer som korn, sukker, fett og salt i nødvendige mengder. Rasjoneringen av disse og andre mangelvarer ble stadig strengere og forutsatte et kortsystem som ble stadig mer innviklet. Å passe på å få noe ut av dette falt først og fremst på husmødrene.

Til venstre - Rasjoneringskort for kaffetilsetning og sukker. Midten - Kø utenfor klesforretning på Stortorvet. Butikkvinduene er helt tomme. Foto: Fredrikstad under krig og okkupasjon. Til høyre - Reklame for sko laget av fiskeskinn. Foto: Riksarkivet.

Krigsmynter. Foto: Roger Kjellvik.

Hvordan kampen for å overleve fortonet seg på Kråkerøy: Det vil først og fremst si for den del av befolkningen som levde av lønnet arbeid. Bøndene var i en særstilling fordi de selv produserte mange matvarer, men gårdsbrukene på Kråkerøy var få og de fleste av dem små. Yrkesfiskerne hadde også en matkilde som kunne bøte på den øvrige matmangelen, og liksom bøndene hadde de et godt byttemiddel.

Men på flere områder var hele Kråkerøy-samfunnet underlagt de samme rasjoneringskravene. At mange varer etter hvert ville forsvinne, var alle klar over, og de som hadde penger, skyndte seg derfor å kjøpe opp det som ennå var å få av urasjonerte varer ved begynnelsen av okkupasjonen. 4. august 1940 skriver Gudrun Johnsen i sin dagbok: "Det er meget å gjøre i manufaktur- og trikotasjeforretningene om dagen. Folk kjøper opp alle ullvarene som tenkes kan, og snart er alle hyller tomme". Og så føyer hun til: "Tyskerne kjøper alt det de kan når de skal hjem på ferie. Derfor skal vi forsøke å komme dem i forkjøpet her i landet".

Det førte til "feberkjøpelyst hos alle som har noen kroner", og butikkene tømtes raskt for varer. Da det straks etter kom melding om økning av omsetningsavgiften, " kjøpte folk som de var gale". Men så ble det rasjonering av klær og skotøy, og dermed tok panikkjøpet slutt. Rasjonering kom først på importerte varer, og senere fulgte i rask rekkefølge kjøtt og flesk, egg og melk. Sommeren 1942 ble rasjoneringen utvidet til også å gjelde poteter og grønnsaker.

Denne utviklingen trer tydelig fram i Gudrun Johnsens dagbok. 28. september 1940 lyder det: "Nå skal vi rasjonere såpe også fra neste uke, og kafferasjonen blir nedsatt til 60 gram pr. uke, sukker til 200 gram. Poteter er det nok av, men tyskerne skal ha sin part" Fra midten av desember måned 1940 dukker et nytt problem opp, kulden. Minusgradene setter inn og blir stadig flere utover på nyåret.

Nyttårsdag 1941 skriver hun: "I dag er det koldt og klart vær og 20 grader. Nå blir det nesten ikke råd å gå ut den lille stunden det er lyst. Riktignok blir det måneskinn, men vi fryser. Og trette blir vi av å være i ett rom alle sammen". 17. januar 1941 kom det også forbud mot å ferdes ute mellom klokken 20.00 og klokken 4 på morgenen i Fredrikstad og den tettbygde del av Glemmen og Kråkerøy. Det skulle være en straff for "feigt overfall av 200 personer på en enkelt hirdmann" ved Hattehytta 12. januar. Forbudet varte i fjorten dager.

Sprengkulden tærte kraftig på vedreservene og skapte mange problemer. "I dag har springvannet frosset, og jeg har begynt å putte salt i røret", noterer Gudrun Johnsen 25. januar. I kjelleren sto den elektriske ovnen på dag og natt. Ut i februar måned var det blitt så mye is i elva at ferjefolkene hadde vanskeligheter med å få ferjene fram. "Vi har ikke hatt slik vinter i manns minne", mente Gudrun Johnsen. "Om kulda bare kunne drive ut de grønne. så fikk det ikke hjelpe", var hennes fromme ønske. Isen la seg slik at folk kunne gå over både til Vestsiden og Vaterland fra Kråkerøy, og bilrute ble åpnet over isen til Hvaler.

Januar 1942. Isdekket ligger fast rundt Kråkerøy, og isen er gangbro mellom gamlebyen og vestsiden selv om elva brytes åpen ved ferjestedet. Utsnitt av foto: Fredrikstad Museum.

Ut i april måned begynte minusgradene å bli færre. Påskeaften 12. april skriver Gudrun Johnsen: "Det er blitt mildere i været, og sneen tiner litt. Alle butikkene er stengt i dag. Det har forresten ikke så meget å bety, for vi får ikke mer enn høyst nødvendig på våre kort. Det er smått stell nå, dårlig kaffe, ikke sjokolade eller kakao, lite sukker, ikke hvitt eller mørkt hvetemel, dårlig brød, mørkt og tungt rugmel.

Smøret må lages opp hvis det skal strekke til. En sjelden gang litt ost, som går med på 3 dager. Det er slutt på syltetøyet, nesten ikke saft igjen. Gulrøtter fins ikke. Det er trist å sette seg til bordet. Fisken er dyr, den også". Like trist som i den hjemlige situasjonen var det på den utenrikspolitiske arena. 6. april 1941 erklærte Hitler Jugoslavia og Hellas krig, og hans tropper stormet nå fram gjennom disse landene.

Kulden holdt seg til langt ut i mai måned. Om morgenen 17. mai var det rim på marken - og ikke et flagg å se. "Det var en usedvanlig 17. mai", skrev Gudrun Johnsen. "Stor kø utenfor Vinmonopolet og eggkø og kjøttkø". Køene ble et iøyenfallende trekk foran mange forretninger, og her dominerte kvinnene - som ofte måtte gå skuffet bort.

Den eneste køen hvor menn utgjorde flertallet, var foran tobakkshandlerne. De fikk da også dobbelt så stor rasjon som kvinnene. "Våren 1941 ble det veldig vondt for tobakk", skriver Sverre Olsen i sin notisbok, som han brukte flittig. "Vi får bare det halve av det vi har fått på merkene før". Det oppsto derfor en utbredt byttehandel mellom tobakk og mange slags varer. Han kjøpte da tobakksplanter, og de var snart å se på nesten hver hageflekk rundt om på Kråkerøy. En annen rasjonert vare der prisen føk i været, var brennevin - som mange kunne greie seg foruten, men som hadde stor bytteverdi når det ble tatt ut på rasjoneringskortet.

Å skaffe mat til husholdningene ble stadig vanskeligere sommeren 1941. 30. juli skrev Sverre Olsen, som tilhørte en arbeiderfamilie på Rød: "I dag spiste vi for første gang brød uten smør til kvelden da kjøpmennene ikke får lov å selge på forskudd på merkene". 16. august måtte de greie seg med salt sild til søndags middag. 20. august skulle det ha kommet et parti fin sild til de ansatte på Fredriksstad mek. Verksted der han arbeidet, men de fikk beskjed om at tyskerne overtok hele partiet, "og vi sto igjen med lange ansikter og tomme mager".

Forbitrelsen overfor okkupasjonsmakten ble ikke mindre da folk den 24. september fikk ordre om å utlevere ullteppene sine til tyskerne. Senere skjedde det samme med telt, anorakker og ryggsekker og til sist gummistøvler. Årsaken var lett å etterspore. De tyske hærstyrkene som 22. juni 1941 hadde gått til angrep på Sovjetsamveldet, var i ferd med å kjøre seg fast utenfor Leningrad og Moskva, og vinteren sto for døren. Derfor trengtes alt som fantes av utstyr, til å holde sølen og kulden ute.

t.v. Alt som het radioapparater var forbudt og ble inndratt. Det var behov for atskillig oppfinnsomhet når en ulovlig radiomottaker skulle gjemmes. Her er det Hans og Kristian Wergeland på Glombo som viser hvorledes apparatet omhyggelig ble plassert i en appelsinkasse godt skjult i bakken bak uthuset. Foto: Østfold Fylkes Billedarkiv.

t.h. Lager av beslaglagte radioer ved en skole i Oslo. Noen av radioene ble funnet av sine rette eiere etter krigen, men mange ble sendt til Tyskland. Foto: Riksarkivet.

Vinteren 1941-42 skulle bli enda hardere enn den foregående over Nord-Europa. I midten av januar 1942 satte kulden inn for alvor på Kråkerøy med temperaturer som ofte beveget seg under minus 20 på gradestokken. Hos familien Johnsen og mange andre steder frøs vannet i springen ustanselig og måtte tines opp med loddelampe. 31. januar skriver Gudrun Johnsen: "Det er ikke noe morsomt å leve her nå. Måtte det bli enda koldere enn det er i dag så iallfall hirden kunne fryse ører og nese av seg". Det hun hadde i tankene med dette ønsket, var "Statsmakten på Akershus"

1. februar 1942 da Quisling ble "ministerpresident" for sin egen "regjering", en begivenhet som ble slått stort opp i pressen. Foruten kulden og brenselproblemene måtte folk slåss med en stadig vanskeligere forsyningssituasjon. "Her hos oss spiser vi fisk og sild hver dag", skriver Gudrun Johnsen 18. februar. "Jeg har ikke fått kjøtt mer enn to ganger i år. Nå skal potetene rasjoneres, og man får bare kjøpt frosne poteter". Mange berget seg da med å spise kålrabi.

25. mars 1942 skriver Sverre Olsen: "I dag har vi spist nesten bare kålrabi, har bare en liten brødskalk, som jeg skal ha på arbeidet i morgen, og ikke eier vi poteter". Likesom foregående vinter la isen seg overalt helt ut til Hvaler. Folk sto på isen og fisket ved Torbjørnskjær fyr. Belastningen på strømnettet som kulden skapte, førte også til strømstans hver natt og også ofte på dagtid. Det ble en årviss foreteelse i vinterhalvåret.

Langt om lenge kom varmen i luften, og da ble matspørsmålet det mest brennende. 25. august 1942 skriver Sverre Olsen: "Matsituasjonen er fortvilet. Jeg legger meg nå hver kveld sulten så det er umulig å få sove". Et par dager senere syklet han rundt nesten hele Onsøy uten å få kjøpt så mye som en eneste potet. Men under en tur rundt om i Råde fikk han endelig tak i en tyveliter med poteter. Brød hadde Sverre Olsen ikke med seg hver dag på arbeidet. Det kunne i stedet være litt suppe eller potetlompe.

Klessituasjonen ble også mer og mer prekær. I oktober måtte han kaste overalsen. Den var så fillete at den ikke lenger hang på ham. "Må snart slutte å arbeide da jeg ikke har klær", lød det mistrøstig. Om en fikk anvisning på klær, var det ofte ikke noe å finne i butikkene. Skotøy var det like umulig å få tak i. Etter hvert kom det sko av fiskeskinn eller papp med tresåle som en dårlig erstatning.

Flere på Kråkerøy husker enda ”Svenskesuppa”. Den var som regel i 3 varianter – ”Havresuppe smaker søtt, Betasuppe full av kjøtt. Ertesuppa er den beste, synes nok de aller fleste!"

Svenska Norgehjälpen var svensk frivillig hjelp til det tyskokkuperte Norge i perioden 1942 til 1945. Frem til frigjøringen i mai 1945 ble det sendt 65 tusen tonn mat. På norsk side var man avhengige av norske organisasjoner til å distribuere hjelpesendingene. De organisasjonene som ble godkjent som pålitelige var bl. a. Nasjonalhjelpen, Norske Kvinners Sanitetsforening, Norges Røde Kors og Norsk Forening Norden. Fotos: Riksarkivet.

Surrogatvarer erstattet i løpet av krigsårene forskjellige varer både i matveien og klesveien og på andre områder. Villahagene ble utnyttet til det ytterste, og det gav gode resultater. "Nå har vi så smått begynt å høste bønner", noterte Gudrun Johnsen 1. september 1942. I alt ble det 15 kilo. Men ellers utviklet matsituasjonen seg til det verre. "Til middag spiser vi salt sild og poteter og kål uten stuing", fortsetter hun. "Vi har ikke mel og bare skummet melk. Men vi har fått kjøpt 40 kilo salt makrell, som vi skal ha til vinteren, riktig fet og stor fisk. En mann fra Papper fisket den til oss".

Hennes mann Hjalmar Johnsen var vel kjent på Hvaler. Fisk hadde folk på Kråkerøy i det hele tatt bedre tilgang på enn folk inne i landet. Et lyspunkt var den gode tyttebærsesongen høsten 1942. "Hele bedrifter reiser ut i rutebiler, og skogene er fulle av bær i år", opplyste Gudrun Johnsen. Sopp gav også et godt mattilskudd. Men grønnsaker var det vanskelig å få tak i. "Tyskerne skal ha først og fremst".

Lyspunktene ute i verden for de allierte ble imidlertid flere vinteren 1942-43, og det frisket opp en traurig hverdag. 1. november nevnte hun at det fant sted harde kamper i Nord-Afrika. Der måtte England seire over Hitlers tropper, "ellers er både vi og de allierte caput. Da er det ikke noe håp lenger".

Folk så fram til en invasjon i vest som kunne føre til snarlig slutt på Hitler-Tysklands undertrykkelse. Inntil videre måtte man nøye seg med en ny mild vinter og en vakker vår. Endelig 6. juni 1944 kom "D-dagen" med den etterlengtede invasjonen i Frankrike. Nå da de kunne se en ende på krigen, ble det lettere å leve på havregrøt og poteter til middag flere dager i uken. Selv fisken hadde nå forsvunnet fra de fleste middagsbord. "Dessverre ble det dårlig potethøst dette året, og derfor var det ikke lenger tillatt å holde "villagris", som hadde skaffet så mange husstander julemat.

Mange fra Kråkerøy sikret seg imidlertid poteter ved å være med på potetopptaking i nabobygdene. Det var ikke lystelig å gå en femte krigsvinter i møte. 20. november 1944 noterer Gudrun Johnsen i sin dagbok: "I kveld har vi spist brød foruten smør og surrogatkaffe uten fløte eller melk og tyttebærsyltetøy uten sukker". Melk fantes ikke lenger å få. Av fisk var det bare klippfisk å få kjøpt.

Byttehandelen nådde stadig nye høyder, det forteller blant annet avisenes annonsesider om. Gudrun Johnsen forteller at hennes mann Hjalmar hadde 1,5 kg. ullstrikk, og for det fikk han hos en bonde 3,4 kg. erter, 1 liter melk og 1 kg. lever. "Det var riktig et godt bytte". En ekstra påkjenning for en del av Kråkerøy-boerne var den tvungne innkvarteringen av tyske soldater.

Sverre Olsen forteller at to tyske underoffiserer som hadde bodd i deres stue i over to måneder, flyttet 15. november 1944. "Vi var så glade at vi nesten tvilte på om det var sant". Hver eneste kveld hadde soldatene hatt fullt hus med både kvinnelige og mannlige besøk til langt på natt. De sang og skrålte og lo, og radioen sto på for fullt mens de steppet om kapp. Selv fikk de nesten ikke sove, og måtte likevel opp kvart over fem hver morgen.

Under noen historiske og spennende radiosendinger fra 1940 - 1945. (Klikk på radioen for å lytte):

8/4-1940. Dagsnytt.

9/4-1940. Proklamasjon til det norske folk.

3/8-1942. Kong Haakons 70-årsdag.

8/4-1942. De norske styrker forteller.

8/5-1945. Kronprins Olav taler på frigjøringsdagen.

9/5-1945. Nyheter fra London.

Ved årsskiftet 1944-45 hersket ingen tvil om at det tyske nederlaget var nær forestående. Lokalt fikk Kråkerøy-folk påminnelse om at det var krig gjennom hyppige flyalarmer når allierte fly var på tokt over distriktet blant annet med våpenslipp til norske motstandsgrupper.

Både julaften og nyttårsaften ble det avbrudd i feiringen når folk måtte ned i kjellerne under flyalarmen. Smør måtte de unnvære i månedsvis, men fetthungeren fikk de delvis tilfredsstilt gjennom å fortære storsild, som de kokte og stekte og laget kaker av. Når det endelig kom litt smør på rasjoneringskortene, ble det å lage "en salgs smørfarse" til å smøre på brødet.

"Når en er sulten, så smaker allting", fastslo Sverre Olsen. Til frokost hjemme hos ham fikk de til og med et egg hver påskedag. "Det var sannelig storartet, for nå er det omtrent 2 år siden jeg spiste egg", var hans kommentar. Det kunne nytes med tanke på at krigen snart ville ta slutt, men om tyskerne kom til å kapitulere i Norge, var et brennende spørsmål.

Harald Thoresen, som var født i 1934, minnes hvordan de strevde med å skaffe mat til høner, gris og kaniner på Femdal. De hadde mye fisk, for faren var fisker, men den ble de "dyktig lei av i alle fasonger". En vinter måtte de i stor grad leve på kålrabi. Poteter hadde de bare hver søndag. Noe hvete som de fikk tak i, tørket de i ovnen og malte på en kaffekvern.

Han forteller også at "mor hadde en Freia kokesjokoladeplate i bufeen som hun skulle gjemme helt til freden kom, og det ble gjort. Jeg husker vi tre barna lukket opp skapdøra til "skue" - sjokoladen en gang imellom for å nyte synet. Da freden kom, ble herligheten fortært". Inger Søby, født Asbjørnsen, som bodde på Hellebekk, skriver om "Kokt kålrabi til middag og stekt i tran til kvelds".

Dessuten levde de på grøt av korn som var plukket etter innhøstingen på et jorde og malt på kaffekverna". Hun minnes også "mor som delte sin ene brødskive med oss to barna". Om "kampen for å overleve" forteller Anker Gundersen, som er født i 1919: ”Hos oss var det far og mor og tre gutter fra 14 til 21 år da krigen kom.

Kunngjøringer fra de tyske makthaverne i klipp fra bok: Fredrikstad under krig og okkupasjon.

Far og de to eldste av oss guttene var i tungt arbeid og krevde mye mat. Det var ikke greit for mor, stakkar. Hun skulle ha ansvaret for å holde oss fire mannfolk med mat. Jeg vet at mor felte mange tårer der hun sto over kjøkkenbenken om kvelden for å gjøre i stand våre matpakker. Det var ikke hver dag det lå brødskiver der. Mang en gang lå det tre, fire kålrabiskiver med brunt sukker på, og til drikke hadde vi en flaske kaffe kokt på rug.

Sultne var vi støtt". Så å si hver uke dro hans mor av sted til bondelandet for å forsøke å få kjøpt litt mel, havregryn, egg, melk eller poteter. Og det hendte at hun av og til kom hjem med noen kilo hel hvete, som hun måtte sitte og male på en kvern.

6. mai 1945 skriver Gudrun Johnsen i sin dagbok: "I dag kom Hjalmar hjem og fortalte et rykte at det skal kjempes videre i Norge". Men hun føyer til: "Det tror jeg ikke på". Allerede dagen etter kunne hun fastslå: "I dag er det fred over hele Europa".

For Milorg Område 1132 begynte den siste spennende fase da første mobiliseringsvarsel kom 30. april. Neste varsel fikk stab og mannskaper om kvelden 1. mai, og siden gikk det slag i slag. Fra Sentralledelsen for Hjemmestyrkene gikk det ut en forholdsordre til mannskapene om absolutt ro og orden ved en tysk kapitulasjon. Det ble advart mot aggressivitet fra Hjemmestyrkenes side overfor tyske tropper, norsk politi og norske nazister. Med så uøvde mannskaper som Hjemmestyrkene både på Kråkerøy og andre steder besto av, var denne advarselen nødvendig, og stort sett gikk det bra - uten kritikkverdige overgrep mot den tapende part.

Det kunne oppstå farlige situasjoner overfor en fiende som ennå de første dagene var bevæpnet, men virkelige konfrontasjoner forekom ikke på Kråkerøy. Begge parter opptrådte disiplinert. 7. mai gikk det ut ordre om mobilisering av milorgmannskapene. Overraskelsen var stor da de så hvem som var med, for den enkelte kjente jo bare de som hørte til samme lag. Fra Kråkerøy Idrettslag kom mange av dem.

Fiendtlighetene skulle først opphøre ved midnatt mellom 8. og 9. mai, men det ville ikke en befolkning som hadde sett fram til tysk nederlag i fem lange år, vente på. På Kråkerøy - som overalt ellers i landet - gikk flaggene til topps, og bortgjemte radioer ble hentet fram og satt i åpne vinduer med lyden på full styrke. Ungdommen dro over til Fredrikstad og var med å synge: "Seier'n er vår!"

t.v. 8. mai 1945. Barn i med flagg Libakken på Bjølstad. Foto: Erik Winger Christensen / Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1993. t.h. Fredsfeiring på Glombo 8. mai 1945. Stort flagg fra ungdomslokalet er funnet frem og toget marsjerte til Glombo brygge og tilbake igjen. Foto: Rolf Johnson / Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.

kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
- Fredrikstad under krig og okkupasjon.
- Riksarkivet.
- Nasjonalbilioteket.
- Wikipedia.