Dager og døgn på Øgården:

Sommeren 1937 fikk redaktøren i Smaalenenes Social-Demokrat, P. Moe-Johansen (PEMO), et minneverdig ferieopphold hos Alfred Jensen og fru Anne i Ødegården. Han var nok en redaktør blandt de med spissest blyant, men fant tydeligvis litt harmoni i disse 3 ukene i "Øgården".

Etter denne ferien skriver Alfred Jensen i Smaalenenes Social-Demokrat 13/7-1937 dette, til tross for løfte om det motsatte fra begge parter, om redaktørens ferie i Ødegården. Pemo svarer på tiltale ved å "lovprise" stedet med 3 artikler som kan leses under. Ønsker du litt gammel stemning fra Ødegården er dette god og morsom lesning:

Alfred Jensen hjemme i Ødegården. Fotos fra Gård og grunn / Synnøve Ulfsby.

”Min gode venn P. Moe-Johansen har vært her ute i tre uker. Stillferdig og forsiktig har han ruslet omkring, stelt med sin kjære pipe, gått de reglementerte 1000 meter og så tatt seg en liten siesta på den grønne, eldgamle bakken eller oppe på det historiske Breifjell. Et par ganger om dagen har han puslet med sitt diettmåltid som Vårherre skal vite ingen behøver å misunne ham. Et par stykker ristet grovbrød, en seikake og en kopp kjernemelk, det var alt.

Hvor ønsket ikke Anne og jeg å kunne gitt ham et solid måltid, men han lot sig ikke friste. Ikke for det, det er ikke stort likere hverken med Anne eller meg, - især meg. Men det er allikevel den forskjell at mens jeg med god samvittighet kan spise de få retter jeg tåler, så har P. Moe det slik at han tåler allting, men har ikke lov til å spise nær sagt noe, og det er jo nesten verre.

Så har vi da ruslet sammen, tatt oss en sjøtur av og til og pratet om alt mellom himmel og jord. Det har jo også vært det rene ønskevær de siste fjorten dager. Vi har i grunnen meget felles, P. Moe og jeg. Vi kan begge frydes over en liten grønn bakkeflekk med et par enerbusker ute på en holme, og vi kan beundre og glede oss over de vakre og sjeldne roser som gror i salte fjæren.

Vi kan også lytte i andakt til naturens stemmer en stille kveld, og finne en mening i ett og annet som synes mystisk.Videre er vi begge noen store lesehester, som sluker alt utenom den rene magasinlitteratur. Når det gjelder forfattere og litteratur, så er P. Moe et levende leksikon. Han har jo også i sitt omflytterliv truffet på, de fleste av vår tids skribenter.

Ja, nå er altså ferien slutt, og han må til med blyant og saks igjen. En redaktørs lodd er vel i det store og hele lite misunnelsesverdig, utsatt som han er for anfall fra mange hold. Hvis han tilfeldigvis har en særmening - den være så uskyldig den bare vil - så blir han straks skjelt huden full, som regel fra politiske analfabeter som tror seg å vite bedre. Nåja, det er vel i sin orden, for flertallet har jo bestandig rett, og det er jo flertallet som demokratiet bygger på.

Den som glemmer det er ille faren. - Det skal en sterk ånd til å holde ut i ildlinjen så lenge som P. Moe har gjort, systemaktig nedrakket som han er blitt fra sine politiske motstandere. Men så har han også kunnet bite fra seg som kanskje ingen annen, og forhåpentlig vil han ennå i mange år kunne bruke kården. Heldigvis er vi nå slik stillet at den store masse av småkårsfolket snart er fast sammensveiset, politisk som faglig, og hvis den sunne fornuft får råde, skulle vi snart være ovenpå. Det skulle da også bli litt lettere for våre partiredaktører, som jo har utført negerarbeidet i vår bevegelse - ofte uten å få den minste anerkjennelse. A.J.


Smaalenenes Social-Demokrat 15/7-1937 - Dager og døgn på Øgården - Del 1:

- Den pokkers A. J.
Har han ikke fått smuglet inn i avisa en hel odyssé, om meg og mine tre herlige uker i hans like så herlige hjem. Om kjernemelken og seikakene og alt sammen. Og det etter at det elskverdige og oppofrende ektepar hadde avtvunget meg høytidelig løfte om ikke å nevne dem eller deres med et ord - et løfte som jeg også har holdt. Men nå er det altså slutt med tausheten.

Særlig etter at A. J. har snakket så skamløst pent om meg, at jeg formelig krymper meg. Ikke for det - jeg tåler godt at folk snakker litt pent om meg til en avveksling, forandring fryder. Jeg har også fått venne meg til det motsatte. Men det er lettere. De verste ting sies da bak ens rygg, og selv om en svært godt vet at folk snakker, så kan en jo - hvis en er klok - late som ingenting. Det er det behageligste.

Jeg har nå forresten allerede for mer enn en menneskealder siden anlagt en helt annen taktikk: Jeg var en gang for lenge siden et uhyre skikkelig menneske. Rent privat, altså. Ikke i avisen. Der var jeg fæl. På alle måter. Og godtfolk flest måtte naturligvis få den oppfatning, at mannen med pennen var den virkelige, mens det skikkelige, litt innskrenkede mehe fra privatlivet bare var skuespillkunst.

Dette misforhold ergret meg lenge. Men så besluttet jeg meg en vakker dag til å forsøke å være så vidt mulig i overensstemmelse med mitt merkelige rykte. Det var ikke alltid så lett. Og som synder i stor stil var jeg selvfølgelig fryktelig klosset. Men nettopp dette hjalp meg. Klossethetene, dumheten og ubehjelpeligheten hjalp meg til å få den minste avvikelse fra menneskenes slagne landevei til å se ut som avgrunnsdype sjofelheter begått av en utspekulert fa'n.

- - Nåja. Dette er en skamløs selvbekjennelse som ingen annen ville ha innlatt seg på. Men det beviser vel også min hjelpesløshet overfor livet og forklarer også en del. Men gudbevaremeg fra å pretendere at jeg innerst inne er noe i retning av et ”idealmenneske”. Dem har jeg aldri hatt noe tilovers for. Derfor beklager jeg meget, hvis A. J. har fått et altfor godt inntrykk av meg de tre ukene. Jeg var simpelthen for lat til å gjøre noe galt. Og dessuten må en jo bli et bedre menneske når en er i hus med en familie som A. J.’s. Det er simpelthen uunngåelig - så det betyr ingen ting om det tildels har smittet over på meg selv.

Bare vennlighet og smil på alle hold. Og tålsomhet. Ikke et vondt ord fra noen eller i noen situasjon. Der kom jeg og la meg inn på familien uten videre, hjemme rev man taket ned over hodet på meg, huset skulle endelig repareres. Fra tidligste morgen til seneste kveld huserte «bankeåndene». Jeg var blitt hjemløs og visste ikke min arme råd.

Jeg har ingen hytte, ingen båt, ingen nære kjente, som jeg kunne henvende meg til. Og lange reiser vestpå hadde jeg aldeles ikke råd til, ikke på noen måte. Så var det jeg fant på å gjøre meg frekk og jeg spurte A. J. - nærmest i spøk - om jeg ikke kunne få leiet den berømte gamlestua, hans etpar-tre uker inntil bankeåndene der hjemme gav seg litt.

Joda! - Ikke et nei i hans munn. Og heller ikke fru Annes, skjønt gud skal vite at hun har nok å stå i og dessuten er såpass slitt og oppe i årene at hun kunne trenge hvile. Neide, bare vennlighet og imøtekommenhet - enda det viste seg, at de selv bruker den 350 år gamle stuen som sommerbolig og jeg derfor måtte puttes inn i et rom i det nye huset, som skulle ha stått og blitt luftet ut i disse sommermånedene. Ikke et ord til protest engang da tilmed en av mine etterkommere i tredje ledd kom og slo seg ned hos meg og heller ikke kunne slite seg løs, så deilig som han hadde det. Her traff han nemlig jevnaldrende.

Skjønt familien visstnok ikke har hatt noen barn selv, har her dog alltid vært som en barnekoloni. Gud vet, hvor mange barn de to gamle har oppdratt - mer eller mindre som sine egne - i årenes løp. Det er visst ikke langt fra dusinet. Visstnok mest piker. Og det har vært en god oppdragelse i enhver henseende, ikke minst i det praktiske.

Bedre ”husmorskole” enn den de fikk hos fru J. kunne de nemlig ikke ha fått. Og de hadde derfor lett for å få en god start i livet. Og nå er det disses barn som iallfall i sommermånedene søker dit ut til ”besten og besta” eller onkel og tante for å ha det gullgodt noen uker. Hele slekten har sitt sentrum der - mange bor jo like i nærheten - og fru J. er det samlende punkt.

I England ville hun uten tvil bli betraktet som ”familiens overhode”. Hun er det i alle fall fullt ut. Ingen går rådløs fra ”tante Anne”. Og ungene gasser seg og blir fete og frodige i den frodige natur og ikke minst av tante Annes herlige ”hjemmebakst”, som det var min store sorg at jeg ikke kunne nyte. Til gjengjeld fråtset min etterkommer så meget sterkere i de deilige saker. Og den store rødkollen ”Stjerne” og kvigen, som forekom meg å være mer anonym, gav fet melk. Så snakk om barnehave - nei, et barneparadis var det! PEMO.


Smaalenenes Social-Demokrat 16/7-1937 - Dager og døgn på Øgården - Del 2:

- Ja, for de små var det et paradis der ute på Øgården.
Og jeg mener da ikke bare maten, jeg mener først og fremst naturen og miljøet. Og her er nok av alskens herligheter og severdigheter rundt om. Oppe på fjellkollene har man det herligste rundskue mot land og sjø, mot hav og hei. Nede på småbergene mot elven og sjøen kan en beundre hundreder av motorbåter og skøyter, som ustanselig tøffer opp og ned. Oppe i byen og elvedistriktet må det være millioner av dem, såvidt jeg kan forstå.

En blir som barn igjen på slike steder og søker barnslige fornøyelser. I skråningen like bak husene vokste det blåbær i store masser. Siden blir det hagebær. Jeg selv måtte holde meg til blåbærene, de er så gode og friske og uskyldige. Ble det langsomt mens de andre var ute på markene og ”høyet”, slo jeg meg sammen med famillens to erværdige katter. Det er godt selskap i katter. Og det falt seg slik, at gamle ”Ragnhild”, som går i sitt tyvende år, var meget selskapelig. Hun hører absolutt ingenting lenger, men hun går stadig på jakt etter å bli klappet litt på nakken.

Da sier hun også et par vennlige ”ord” til takk. I så måte er hun høfligere enn mange mennesker. Den meget yngre ”Lucie” har det nokså travelt med å formere slekten - hva den gamle sluttet helt med for fem år siden - men hun kan dog likevel avse noen minutter til en prat nå og ' da, så tiden går fort.

Jeg tar meg også regelmessig en tur ned til dem, som strever med høyet. Det så lenge litt smått ut for bonden med å få høyet tørt i år. Men så for ca. 14 dagers tid siden kom solen som kallet. Akkurat i rette tid. Kanskje en uke for sent, for engen hadde ”lagt”, seg sterkt. Den lå tildels i sørgelig vase, så en nesten ikke kunne få satt ljåen i den.

Jeg hadde derfor ofte anledning til å beundre ”onkel Hans”, som gjerne var oppe klokken 2-3 om morgenen og holdt på til sent på kveld for å få gresset av roten. Det var et både tungt og langsomt arbeide. Og siden var det å bre det og få det hesjet. Til å begynne med var været så usikkert at man fant det tryggest.

Efter en 8 dagers tid er man da temmelig sikker på å få det noenlunde tørt i hus. Med såting går det meget hurtigere, men i utrygt vær løper man alltid den risiko å få det skjemt. Da været ble tryggere, lot man det imidlertid stå til med såting. Og nå antar jeg at det hele er bragt godt i hus. Det er jo ikke noen stor gård, bare ca. to kufor. Det er ”onkel Hans”, som steller med gårdsbruket. Han bor på gården, er så å si oppvokst der.

Av fag er han stenhugger, men i det faget er man ikke akkurat overlesset med arbeide. - A. J. selv er jo opprinnelig sjømann og håndverker og interesserer seg ganske naturlig mindre for jorden. I lang tid for han som skipstømmermann, og da han endelig ”begav sjøen” og gikk iland, ble det mest til at han drev som byggmester.

Innimellom har han så drevet som seilmann og motormann på lystfartøyer hos folk som har råd til denslags fornøyelser. Og i det siste har han vært beskjeftiget med å montere inn motorer i båter for en større motorfabrikk her i byen. Dette driver han fremdeles med, når hans kroniske maveonde tillater det. Men dessverre - dette blir stadig verre, så nå må han mer og mer innstille seg på skrivearbeid, noe som vi her i avisen vet at han også er en mester i.

En bok har han og utgitt, i det hele tatt er han en forferdelig arbeidshest, og jeg har en bange anelse om at sykdommen kunne ha rettet seg, bare han unte seg litt fred og ro nå og da. Men han er slik skapt, at han må henge i. Han er av denslags mennesker hos hvem arbeidslysten er så sterk at han simpelthen ikke kan la være. Og så går det galt. Han er vel ikke absolutt nødt til det, men - -

Jaja, det er en stor lykke det også, når det ikke absolutt er mammon som driver. Og han kunne hatt det så godt, så godt! Han har en kone som pusler om ham og steller med ham, som om også han skulle være et av hennes mange barn.

En svakere mann enn A. J. ville blitt helt ødelagt og forkjælet av slikt stell. Og kanskje er han heller ikke fri for å være det. Alle mannfolk med slike koner må bli forkjælet. Lykkelige svin! Enten er det slik eller helt motsatt…

- - Men når så arbeidsdagen endelig er slutt og kattene grundig lei min forfølgelse, blir det en koselig prat innendørs eller ute i den store haven. Nærboende slektninger kommer, eller slektninger som er på ferie og gjerne også tar en hånd med i onnearbeidet, samler seg her. Og når alle emner er utpreket kommer kurongspillet frem. Og herregud, hvor de mennesker kan more seg!

Det skyldes nå forresten i første rekke de to ”onklene” Hans og Oscar. Den siste er bymann, men ligger i ferie på nabogården, fisker i sjøen hele dagen, men kommer så sikkert som en smed til kurongspillet i hagen. Han har en "fin hånd" og seirer stadig. Og for et humør disse to brødrene har! For oss andre som deltar, blir det en ren opplevelse å være med på det enkle og uskyldige spill.

De erter hverandre og skryter og slår vitser. Og slik som de kan ”slå”. Jeg selv og et par til, som ikke nettopp er så drevne spillere, må pares sammen med en av dem, ellers bare taper vi. Det hele blir til et par timers sunn og ustanselig latter, den rene guds medisin før en atter skal begi seg inn i søvnløsheten og de onde drømmes ustanselige mareritt. Jeg sover forresten som en sten det meste av natten her ute, fordi jeg kan avlaste sinnet for alt som tynger og graver og uroer underbevisstheten.

Ja, det er muntre kvelder. Særlig etterat det ble solvær og forholdsvis vindstille. Og den muntreste av oss alle, den øyensynlig mest opplagte, er han som kanskje har vært oppe og slitt med å få høyet av roten siden kl. 2-3 om morgenen, og som ender arbeidsdagen med også å være ”hest”. Gården har selvfølgelig ikke hest, er ikke stor nok til det, derfor må høyet bæres i hus når det er tørt, bæres på ryggen.

Dette er jo ingen ukjent ting for meg, jeg er selv vokset opp på en gård, hvor alt høyet måtte bæres inn - og den var langt mer bakket enn Øgården og derfor mer tungdrevet. Jeg har selv båret så mang en god høybør i hus, før jeg drog hjemmefra og ble ”byfant”. Og selvfølgelig byr jeg meg til, det vil være utmerket mosjon, påstår jeg. Men jeg får absolutt ikke lov. Jeg må huske på at jeg har et hjerte, sier de. Og det kan jeg jo ikke godt benekte. Det er bare såvidt jeg får lov til å trille en mektig trillebør under den travleste hesjingen.

Men jeg blir så overrent med advarsler om ”ikke å ta for hårdt i”, at det ingen glede er ved det. Herregud, her går jeg stor og svær og sterk som en hest - og så skal jeg ikke kunne trille litt rundt med et par høystrå på en mark! Ikke gjør meg til krøpling for allverden - ikke mer enn jeg er iallfall. Her går jeg og spiser ingenting, men legger likevel 10 kg. på meg i vekt på en kort vinter. Og så skal jeg ikke unnes en smule mosjon. Å, disse legene med alle deres moderne påfunn, jeg gir snart pokker i dem og alle deres dietter og idiotiske leveregler. PEMO.


Smaalenenes Social-Demokrat 17/7-1937 - Dager og døgn på Øgården - Del 3:

- Det ender snart med at jeg blir nudist.
Det begynte med at jeg badet i sjøen - nei i elven. Her nede er jo mer ferskvann enn sjøvann. Og det begynte slik, at jeg skulle følge med ungene og passe på at de ikke gikk for langt utpå eller ble for lenge i vannet. Nåvel, jeg var en streng herre, og tilslutt ble de små inderlig lei meg og gikk hjem. Det var egentlig det jeg satt og ventet på, og jeg gav meg etter under påskudd av at jeg skulle vaske beina.

Det gjorde jeg også, så det var ingen løgn, men da jeg endelig var for meg selv og det ingen overhengende fare var for at jeg skulle bli overrasket der nede i den lune og ensomme bukten med skog og høye berg på alle kanter, listet jeg like så godt alle klærne av meg og jumpet uti. Elvevannet var pokker så kaldt til å begynne med, men det gav seg hurtig og snart fant jeg meget behag i å boltre meg nede i det våte element.

Jeg vil ikke akkurat påstå at jeg er noen svømmer, men jeg flyter litt på flesket og når ingen ser på og kan le meg ut, kaver jeg nokså bra med armer og bein også. Jeg oppdaget denne min ferdighet, for et par år siden, da jeg gled uti på brådypt vann fra et berg hvor jeg satt og solet meg. Ingen kunne bli mer forbauset enn meg selv. Riktignok kakset jeg og svømte litt før konfirmasjonsalderen, men siden har jeg aldri prøvd på det, og ingen vet om det, gudskjelov.

Jeg kan beholde det som min egen hemmelighet. Og vær så snill ikke å fortelle det videre - til legen i hvert fall. I fjor måtte jeg ikke bade i varmt vann (for varmt, altså), iår måtte jeg ikke bade i kaldt. Men hvem pokker kan vite når vannet er passende temperert, man har ikke en badetjener for hånden alltid.

Nok av det - jeg fant behag i det våte element, nå og da steg jeg opp og pustet litt som min slektning hvalfisken, jeg gikk også opp på stranden og gnuret meg grundig i den fine sanden for så atter å skylle meg ren. Å, det var herlig. Ingen mennesker og frem for alt ingen lege med opprakt og advarende pekefinger i nærheten. Atter en gang et bevis på, at forbuden frukt smaker best. Etterpå lå jeg lenge og solet meg. Men dette gav meg blod på tann, og i dagene etter, når jeg ikke følte meg ganske trygg for besøk nede i badebukten kløv jeg opp på høyeste Breifjell, fant meg en lun bergflate der og tok solbad både titt og ofte.

Jo - jeg var godt på vei til å bli nudist, da avskjedens time dessverre slo. Og nå finner jeg vel neppe plass for hverken sjøbad eller solbad, hvor jeg kan være uforstyrret. Jeg er forresten ikke ferdig med den uunngåelige hudavskalling enda, det svir og brenner noe rent forferdelig over hele kroppen. Ti står det ikke skrevet: ”Hver gledesstund du tar på borg - betales må med sorg.” Nei, det må nok pent være slutt med nudismen for iår!

- - Så tøffer A. J. og jeg litt omkring i motorbåten hans mellom de evinnelig mange holmer og skjær. Vi dyrker i all beskjedenhet naturen. Her og der påviser han åstedet for de mange fortellinger fra skjærgården, som han har offentliggjort her i bladet. En mosegrodd hustuft, en grønn kløft, små minnelser om menneskelig tilværelse har inspirert ham og gitt ham ideen og sagn og saga og godt personalhistorisk kjennskap har føyet stoffet sammen til rene virkelighetsskildringer.

A. J. er så god en dikter som noen og han beskjeftiger seg ikke med komplekser, men med enkle, truverdige mennesker, små abc-mennesker som vi alle kjenner og kan forstå. Men de er ikke mindre interessante for det, tvertimot har jeg en følelse av at det er først når en forfatter får Nobelprisen, at han blir kjedelig tilgagns. Kanskje det er nettopp for denne egenskap at han har fått den.

Skriver han på riksmål, heter det i reklamen (om forlatelse: kritikken!) at han er så, og så ”merkelig” og så og så ”eiendommelig”. Skriver han derimot på landsmål, er han bare ”særmerkt”.

Alle sammen er de så framifrå, glupe og uovertrufne. Og kjedelige! Derfor får de også efterhånden litteraturprisen eller de seirer i en av de mange nasjonale og internasjonale forfatterkonkurranser, og får premie, akkurat som avlsokser. Tilslutt kjøper de en herregård og blir enda merkeligere, enda mer særmerkte. Der kan de i ro og mak finne på alle de ”komplekser”, som nødvendigvis må pryde en romanfigur i våre dager.

A. J. får aldri Nobelprisen. Men han leses uten tvang og med glede av alle. Og enda er ikke alle holmer sagn-øde eller alle sjømannsminner fra seilskutetiden tilende, tvertimot. Tvertimot, nå skal de begynne for alvor, hvis han bare kan ta seg sammen og unne seg litt ro ved skrivebordet.

— Egentlig har vi reist ut for å fiske. Men vi glemmer det for hyggelig prat gjennom all motorduren. Og dessuten mangler vi agn. Vi drar rundt til de mange sildesteng og snuser omkapp med måker og terner, men det nytter ikke engang å spørre om et øsekar sild.

Vår tids fiskere handler i stort, og det skal minst et konsern til før de innlater seg på å selge — et øsekar, pytt, reis og ryk! Neste dag er silden vekk, totalt vekk og de har ikke et øsekar å selge engang, fabrikkene må stanse. Ikke engang et millionsterkt konsern kan fremtrylle en brising. Også den får vel komplekser under alt jaget den er utsatt for.

Den foretrekker det store, salte hav for bokstilværelsen i en eller annen landhandel eller skyttergrav. Og jeg holder med brislingen i det, det hele er sunn fornuft fra dens side, den er aldeles ingen moderne neurasteniker (svekkelse av nervesystemet). Men vi fisker altså ikke. Hva skal vi med en to-tre hvittingpinner når vi har hele den store vidunderlige natur for oss?

Vi går tvertimot iland her og der. Og A. J. får alltid øye på en eller annen merkverdighet. Selv opplever jeg bare bevisstheten om, at selv om dette land er meget langt og meget smalt, så vokser de samme urter og planter i sjøkanten og på bergene hele den uendelig lange kysten rundt, Her er kanskje noen flere her sørpå, en del mangler kanskje, men stort sett kjenner jeg meg igjen. Vegetasjonen i sjøkanten er merkelig lik her nede og langt, langt nordpå.

Ja endog reinmose vokser det på bergene. Og lav, men jeg savner den hvite klunger (tornebusk eller villrose), som alltid prydet Sunnmørsfjordene langs vannkanten. Jeg savner dens uendelige skjønnhet. Så tøffer vi videre. Overalt er naturen sønderrevet og skjemmet - av hva?

Av stenhuggerne? Åja, men ikke så meget av dem som av hytter og sommerboliger og badeplasser og skrålende mennesker. Er det stygt sagt? Jaja, men hva sa ikke bjørnen om rognebærene, som hang for høyt til at han kunne nå dem: ”Høyt henger de, og sure er de”, sa han. Eller kanskje det var reven, som sa det. Gud vet …

Jeg blir vist mange kjente folks sommerhytter og sommerboliger, partifeller, fagforeningsfolk og forretningsfolks. Det er folk, som forstår å innrette seg i livet. En annen har ikke forstått noen ting og ligger derfor som han har redet. Neivel, men så har en da ikke det å bry seg med også. En har nok å mase med allikevel og liksom skulle forstå seg på: kråkepremier i fylkestinget, grøftegraving i herreds- og bystyret. Og veistumper i Stortinget. Herregud, hvor det hele er meg fjernt og likegyldig i dag! Skjønt vi nu snart skal til både med kråkepremiene og grøftegravingen.

Ja, vi kanskje ikke engang unngår veistumpen. Vi skal jo simpelthen seire eller tape på disse ting, de er livsviktige. Men ikke idag - å, men idag er vi fri det hele og kan ta det overlegent, endog flire. Etterhånden er vi kommet inn på tjukkeste Hvalerøyene. Dette er Vesterøy, sier A. J. og nå skal du få se: Vi seiler inn i en av de evinnelige ”kiler”, de hundre, de tusen kiler.

Dette er til en avveksling Vauerkilen. Den er merkelig på mange måter. Inne i landet er den rommelig med flere svære, stille bassenger, men for å komme inn i den fra øst, må vi opp en smal, stri strøm, som det til og med går en liten gammel stenbro over. I dag er strømmen ut meget stri. Den skummer og fosser og renner som en elv og minner litt om selve Saltstrømmen nord for Bodø, bare i mindre målestokk.

Saltstrømmen kan i sine hissigste øyeblikk stanse en svær hurtigrutebåt, Vauerstrømmen ville ikke ha klart det. Men snekka reiser seg formelig på ende og stritter for å komme opp mot strømmen. Og en må følge en smal oppmudret renne for å komme igjennom. En må være godt kjent, ellers renner en seg fast. Det forklarer også, hvorfor her praktisk talt ikke finnes sommerhytter og nesten ikke telt inne ved de herlige, lune bassengene, der hvor ”kilen” utvider seg til et helt lite hav.

Foreløpig har vi her en fredet liten plett, men hvor lenge? Det tales allerede om å mudre opp og kanalisere. Det løper nemlig også en smal og grunn streng ut mot vest. Blir den oppmudret og den østlige utbedret kan man simpelthen seile tvers igjennom øya uten å behøve å gå rundt. Det ville spare mye tid og den stille Vauerkilen ville også bli ”underlagt sivilisasjonen”. Altså burde jeg vel henstille til partiets og hele stortingets autoritet på havnebygningens område, P. Thorvik om å legge all sin innflydelse i vektskålen for dette prosjekt.

Jeg driver det endog så vidt som til å si at det er absolutt nødvendig og en livebetingelse for distriktet og øya. Men i mitt stille sinn håper jeg jo at han vil la være. Hvorfor skal vi ikke få lov til å beholde denne lille fredede plett på kloden. Det er ikke så mange igjen. Og aller minst på Hvaler, hvor tiden og dens brøl for alvor synes å være rykket inn. Hvor fredelig og stille er det nå ikke her. Vi ser et lite firemannstelt borte i en grønn vik. Det er det hele. Men her bor da folk, stille fredelige folk inne bak skogklyngene og de nakne koller. La dem få være i fred for brølet!

Ved en steil kolle legger vi til. Det ser så stille og fredelig og øde ut. Der oppe på kollen må vel den evige fred råde. Vi klatrer i været, min ”Angina” med det merkelige latinske tilnavn protesterer, jeg får fryktelig ondt i hjertekulen, men gir meg ikke før jeg ligger og spreller og snapper efter luft helt oppe på toppen.

Det ser vel fælt ut, A. J. blir redd og begynner å rotere rundt for å finne vann, men jeg får da stønnet frem at det ikke er farlig, om et par minutter er jeg hållreit igjen! Og javel, det gikk over, denne gang også. Den ”angina” er ennå ikke oppfunnet, som kan få slikt ukrutt til å forgå. Da jeg endelig kommer til meg selv igjen, oppdager jeg at vi så å si er stupt midt inn i sivilisasjonen.

Ved våre føtter er det en liten kløft eller slette, som er pent utnyttet til potetåker og lengre borte skimter vi taket på et stort hus, Men heldigvis ser vi ingen mennesker. Vi legger oss midt i solsteken og lar mauren kravle rundt på hele kroppen. Det er litt tidsfordriv i det også. Men ut på kvelden kommer myggen og den står vi ikke for, vi rømmer. Men forinnen har vi ”botanisert” litt.

Potetåkeren er det ikke noe å si på, det er efter alt å dømme alminnelig potet, kanskje hvit, kanskje rød, kanskje blå, ingen kan vite det. Men noe merkelig er det ikke ved den, annet enn at jorden for en stor del må være båret hit for å bli tilstrekkelig. Men åkeren er kranset av store, gule blomster, som jeg synes å dra kjensel på. Og ganske riktig - det er gule liljer av en sort som jeg har kjøpt i dyre dommer til haven hjemme, dengang jeg svermet for alskens stauder. Her vokser den vilt og akkurat like så ”kultivert”. Altså snyteri og bedrag der også…

Nede i en kløft ved sjøen finner vi noen store planter med grågrønn krone, som dufter noe aldeles vidunderlig. Det blir noe å glede kvinnfolka med hjemme, tenker vi, og bryter med oss et lite fange. Riktignok synes vi at den etterhånden begynner å fylle båten med en ganske annen duft, enn da den stod på roten, tenker ikke videre over det, duften kommer nok igjen når den blir satt i vann, sier vi, den ser jo strålende ut. - Men hjemme gjør vår botaniske erobring aldeles ikke lykke.

”Rosene” blir satt i vann og stellet med, men efter fem minutter kaster kvinnfolka dem simpelthen ut. De lukter noksagt, påstår de. Noksagt altså. Slik er det å fjerne en guds skapning fra dens naturlige voksested! Duften blir borte, hele dens herlige aroma. Slik har vi nå snart i hundre år fjernet folket, menneskene i dette land bort fra deres naturlige voksested på landet og inn i byer og industri-sentrer. Og så undrer vi oss enda over at de brutalt omplantede vekstene ikke egentlig lenger har sin opprinnelige, sin naturlige aroma, men kort og godt begynne å lukte av – noksagt! Noksagt, altså. Men herregud, det kan jo ikke annerledes være… PEMO.

Litt om Petter Johan Matias Moe-Johansen:
Han startet som avismedarbeider da han var seksten år gammel. I 1904 ble han redaktør for arbeideravisa Nybrott i Ålesund. Siden var han redaktør av Nordlys og Den 1ste Mai. Han kom på kant både med aviseierne og med lokale partimedlemmer, og ble erstattet med Cornelius Holmbo i 1908.

I 1911 tok Moe-Johansen over redaktørstolen i Smaalenenes Social-Demokrat. Han var redaktør til 1943, da han ble fjernet som del av nazistyrets utrenskningspolitikk. Moe-Johansen hadde håpet at avisa hans skulle bli fylkesorgan for Arbeiderpartiet. I stedet ble den redusert til lokalavis, da både Sarpsborg og Halden hadde fått arbeiderblad som kom ut daglig. Moe-Johansen døde i 1952 og er gravlagt i Glemmen.

Kilder:
- Smaalenenes Social-Demokrat 13, 15, 16 og 17/7-1937.
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
- Wikipedia.
- Fotos Ødegården 26/10-2017: Roger Kjellvik.