Om de som måtte flykte under andre verdenskrig, - og snekkelosene:

Snekkelosene var reddende engler for mange! Etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 var det mange unge norske menn som ville over til England for å kjempe mot nazistene. De flyktet over sjøen til Sverige ved hjelp av lokale fiskere. Tyskerne oppdaget denne trafikken og fastsatte dødsdom for dem som bidro til flukten. Det var likevel klart at det var nødvendig å opprettholde de illegale båtrutene til Sverige. Mange var på flukt fra Gestapo og det tyske sikkerhetspolitiet og måtte komme seg over til Sverige.

Milorggruppe 6/5 Kråkerøy etablerte en fast organisering av rutene. Kråkerøy Verk var en viktig base for trafikken. Mange av snekkelosene hadde sin faste arbeidsplass der. Snekkelosene ble utstyrt med tyske fiskerpass og kunne dermed operere i soner der bare fiskerne hadde adgang. I ly av mørke morgentimer fulgte snekkelosene fiskeflåten ut og forsvant etter hvert stille og rolig over til Sverige. De fleste flyktningene ble satt i land på Koster. De som hadde tilknytning til Milorg, ble fraktet til Lindön, i nærheten av Havstenssund, som var Milorgs base i Sverige. På tilbaketuren hadde snekkelosene med seg våpen og sprengstoff.

Tegning av Kjell Tindlund.

Flyktningetransporten - Snekkelosene som levde farlig:
En av de viktigste og mest farefulle oppgaver for Kråkerøys Milorg gruppe var flyktningetransporten til Sverige. Denne gruppa ble ledet av gruppesjef Borger Sørensen Milorgområde1132, 6/9. I transportgruppa hadde han med seg Erling Moen, Norvald Johansen, Ernst Edvardsen og Anker Olavesen, Per Henriksen, Eilert Leira, Kjell Solvang, Arne Lorentzen og Ragnvald Bårstad. De fire første kom fra Kråkerøygruppa. Gjennom krigstiden gjennomførte de mange hundre turer med flyktinger. Sjøturen til Sverige gikk som regel gjennom Skjelsbosundet, eller mellom Søster og Vesterøy forbi Akerøya til Koster og etter hvert til Lindø og Hafstenssund.

Gang på gang, foran nesen på tyskerne smuglet de folk over til Sverige i mørke nattetimer. Den første tiden var transportene nærmest et privat foretagende. Fra sommeren 1944 ble det hele innlemmet som en del av Milorg-virksomheten. Transportene ble utført med småbåter fra 20-30 fot som gikk regelmessig med flyktninger nedover og våpen og varer tilbake. Båtene lå også klare ved de forskjellige aksjoner, blant annet ved slepebåtaksjonen og jernbanesprengningen. Det kunne jo hende at noe klikket og folk måtte ut av landet i en fart.

Flyktningetransporten ble opprettholdt i alt slags vær sommer som vinter De karene som var involert i dette sa aldri nei når de ble bedt om å gå ut. Det beste var at denne trafikken gikk knirkefritt gjennom hele krigstiden, selv om det mange ganger så stygt ut. Tyske vaktbåter dekket begge elveløpene. Den gamle brygga på Alshus var base for en av patruljebåtene. Videre hadde tyskerne vaktbåter ved Rød båthavn og observasjonspost på Krosnes.

Vaktbåten i Fjellskilen kontrollerte den ytre delen av skjærgården. Siste tyske kontroll før Sverige var vaktskipet som dekket Sekken-området. Men ingen av disse modige menn falt i klørne på tyskerne. De viste at ble de oppdaget og arrestert ventet harde forhør, og kanskje dødsdom eller i heldigste fall fangeleir i Norge eller Tyskland. 30 flyktningeloser, på landsbasis, mistet livet under krigen.

Over hele landet måtte de som på noen måte motsatte seg den tyske invasjonsstyrken, eller var av feil familie, rase eller parti, flykte til Sverige. Bilde 1: Grenseloser hjalp mer enn 50 000 flyktninger over til Sverige. Bilde 2: To norske flyktninger ved en grenserøys mot Sverige. Bilder fra Scanpix og Riksarkivet.

Møt meg på Duval kl. 20.00:
At alt gikk så bra her i distriktet skyldes nok at gruppen var meget godt organisert. Man disponerte hytter på Randholmen, Poseholmen og i Enhuskilen. Hver enkelt hytte fikk sitt kodenavn, som Duval, Bjørnen og Victoria, kjente restauranter på 1940-tallet. Det vekket ikke den store nysjerrighet når man sendte ut melding til en som var klar for Sverige: Møt meg på Duval i kveld klokken 20.00 - var det imidlertid meldingen som kunne redde liv. Og de var nok lettet de som fikk denne meldingen.

Transportgruppa disponerte en rekke fiskebåter som hadde bensintillegg som fiskere. Fast landingssted i Sverige var Havstensund. Transportene gikk i all slags vær. På en tur hadde man med så mange som 26 personer i stort og smått. De som drev med flyktningetransporten var hele tiden under et umenneskelig press. Listene over personer som av forskjellige grunner måtte ut av landet var ofte lang. Erling Moen og Norvald Johansen klarte faktisk to turer over til Sverige på ett døgn. Det forteller mye om den innsats som transportgruppa gjorte under press.

En av lederne i Milorggruppa fra den tiden mente at de også hadde flaks i tillegg til dyktig organisering. Man kjente til "rutetidene" for de tyske vaktbåtene. Det sikreste var å snike seg ut tidlig på morgenkvisten sammen med fiskeflåten. Som en liten sikkerhet for snekkelosene ble det laget falske trusselsbrev:
Herr N.N. Da vi er oppmerksom på at de har en god og brukbar båt som vil egne seg godt for en tur til Sverige, forlanger vi av dem, i tilfelle det skulle bli nødvendig, at de går en tur for oss. Tid og møtested vil de få nærmere beskjed om. Nekter de å gå, må de selv ta følgende. Hjemmefronten.

Transportene gikk til faste plasser i Sverige. Oftest til Koster og senere Hafstensund. Tusener av flyktninger kunne med glede se tilbake på møtet med tollerne og den velkomst og forpleining de fikk. Til de to nevnte anløpsstedene ble flyktninger som ikke tilhørte noen spesiell organisasjon landsatt. Sabotører, milorgfolk og flyktningeloser som måtte forlate Norge ble landsatt et annet sted. Det var en øy i den svenske skjærgården utenfor Hafstensund som het Lindön. Her var det egen norsk forlegning på en svensk øy som nærmest var "okkupert" av hjemmefronten.

For at sjøtransporten skulle gå bra måtte man ha en solid organisasjon på hjemmebanen. Denne gruppen besto hovedsaklig av mannskaper fra 6/5 gruppa på Kråkerøy. De foresto alle forberedelser. Først ved å møte alle flyktningene på bestemte steder, skaffe dekkningsplasser og lose dem til utskipningsstedene forbi alle tyske vaktposter. Dette arbeidet var ikke av de ufarligste!

Hyttene var viktig i flyktningearbeidet. Mange hytter rund om i Kråkerøys skjærgård spilte en stor rolle i flyktingearbeidet. Hytta til familien Gretnes i Bjørnevågkilen var i en lang periode utgangspunkt for Moens turer til Sverige. Hans dekke som uskyldig fisker, etter at han sluttet på "Støperiet” var vanntett. Etter at han fikk papirer som kystfisker, fikk han bensinkvote og kunne ferdes på sjøen uten å vekke den store mistanken hos tyskerne.

Men det holdt så vidt. Etter at Milorg overtok gestapos kontorer i fergestedsveien, fant man ferdig utskreven arrestordre på Erling Moen. Bjarne Johnsens hytte på Randholmen (t.v.) ble mye brukt i flyktningearbeidet. Her ble det også drevet med våpenopplæring av Milorg. Fotos fra: Milorggruppe 6/5 og snekkelosene.

Med maskingevær i snekka:
Anker Olavesen var en av de som tidlig kom med i flyktningetransporten. Han jobbet på Kråkerøy Verk, som var kjernen i motstandsgruppen, som ble dannet på Kråkerøy. Anker var en mann som stortrivdes på sjøen og fikk jobben med å skaffe fisk til Kråkerøy Verks mange ansatte. Tre dager hver uke lå han på fiske. Det første året var han sammen med Torbjørn Larsen fra Langøya, for han hadde ikke selv båt. De fisket sammen i omtrent ett år da døde Torbjørn Larsen.

Etter dette slo han seg sammen med Ernst Edvardsen i en snekke de fikk låne av en kamerat. Det var nok nå de kom inn i flyktningetrafikken. De trengte en egen båt som egnet seg for dette. Ernst Edvardsen fikk kjøpt snekka til Torbjørn Larsen. Denne 24 fots snekke ble ombygget med fordekk og bakk akterut. De sørget også for å bygge et hemmelig lagringssted for et Brengun maskingevær og andre håndvåpen i tilfelle de skulle komme i konflikt med tyske vaktbåter.

Den dagen de byttet båt ble en heldig dag for far min forteller sønnen Oddvar:
- Det hadde seg slik at den snekka de lånte lå i piren ved Færder Canning, mens den andre lå 50 meter lenger ned. Det var den første turen de hadde med snekka til Ernst og jeg visste at de hadde en tur til Sverige. Jeg var nede ved Glombobrakka der kameraten min bodde og der fikk vi øye på politi ved båtplassen til den lånte snekka. Av en eller annen grunn lå ikke snekka inne. Vi ble mistenksomme over politiets snoking.

Vi tok en omvei til den nye båtplassen og ventet på at snekka fra Sverige skulle komme inn. Det var belgmørkt og snekka kom nesten lydløst sigende inn til land uten at vi hørte den. De hadde dekket til eksosen med en våt sekk for å dempe lyden. Snøen rundt båtplassen dempet nok også endel av støyen. Han var glad for at vi hadde kommet. Hadde han gått den vanlige veien hjem ville han gått rett på politiet. Da kunne det ha blitt vanskelig å forklare varene han hadde brakt med seg fra Sverige.

En gang kunne det ha gått riktig galt. De var på vei hjem fra Sverige. Ruta gikk sønnenfor Koster og vestenfor Torbjørnsskjær og Veslea, opp mot Langerenna. Det var kuling og da de nærmer seg Akerøya får de øye på den tyske vaktskøyta som lå i le av Akerøya. De måtte ta en rask avgjørelse da tyskerskøyta satte kurs mot dem. Redningen ble turen gjennom Vauerbrottene. Noe man vanligvis ikke tar sjansen på i kuling. Men det gikk bra.

Det hendte at det ble noen uorganiserte turer til Sverige. Fire ungdommer på Kråkerøy Verk, Rolf Martinsen, Kurt Johnson, Karl Pettersen og Eskil Engdal ville gjerne over til Sverige for å kjempe mot tyskerne. Anker Olavesen lovet å sette dem over. De skulle slepe med seg en liten eke for den siste biten inn til Sverige måtte de ro. De valgte en kveld da tåka var ganske tett. De tok ruta ned holmene over Ramsøflaket og gjennom Gravningsundet.

Et stykke ut i Sekken fikk ungdommene beskjed om at nå måtte de benytte eka inn til svenskelandet. Han pekte ut den riktige retningen de skulle ro og anslå at det ville ta 5-6 minutter inn til land. Tåka hadde tyknet til ytterligere da ungdommene la ivei. Hvordan den turen hadde gått fikk man først vite i fredsdagene. Guttene hadde rodd i over en time før de nådde land. De bega seg langs stranden der de støtte på en mann som hugget ved. De ble mildest talt overrasket da mannen snakket norsk og fortalte at de befant seg i Skjebergkilen. De hadde rodd seg helt bort i tåka. Men historien fikk allikevel en lykkelig slutt - guttene kom seg trygt over til Sverige.

"Tillatelse til fiske" var et dokument tyskerne utstedte til fiskere som hadde sitt levebrød i ytre Oslofjord. For snekkelosene var dette dokumentet helt nødvendig for å drive flyktningetransport under dekke av å være uskyldige fiskere. Misbruk av dokumentet ble straffet etter tysk militær straffelov § 161: "Den som uten tillatelse forlater norske havner, kyster og territorialfarvann på noenslags båt eller skip dømmes til tukthus eller døden" / Los-snekke på Isegran 2017.

Uhyggelig opplevelse:
Kjell Moen sønnen til Erling Moen var bare 13 år da han fikk krigens realiteter tett inn på seg. Kjell forteller at guttungene stadig var på jakt etter drivved i Glomma. Kjell var sammen med Jan Petter Johansen på vedjakt sommeren 1942. Oppunder Isegran fikk de øye på noe som lignet på en rot. Men det viste seg å være et lik som drev oppunder land. Guttene ble naturlig nok veldig oppspilte over det uhyggelige synet. De rodde tilbake til Nøkledypet og sprang opp til kjøpmann A. L. Johansen og ringte politiet. Politiet lurte på om de ville slepe liket til stenbrygga ved fiskebutikken i Gamlebyen.

Kjell Moen fikk med seg Torolf Erlandsen. Tøff jobb for to unggutter på 13 og 18 år. Det var liket av den savnede Anker Nordstrand de hadde funnet. Han var kommet i klammeri med to tyske offiserer utenfor Victoria Hotel og blitt arrestert av tyskerne. De skulle bringe ham til fengslet i Gamlebyen. De hadde kommet ca. 50 meter opp fra fergen da Anker Nordstrand slår til offiserene og klarer å rive seg løs. Han hoppet over murvernet og løp mot elven og kastet seg ut mellom isflakene. Han la på svøm mot Isegran mens de tyske offiserene skjøt etter ham. Han ble sist observert oppunder land på Isegran. Lenge trodde man at han hadde kommet seg over til Sverige.

Norgesvenner og nazister på Koster:
Snekkelosene hadde mange gode hjelpere på svensk område. En av dem var tollsjef Haakan Reinholdsson på Koster. Han var som mange andre i tollvesenet og politiet en god Norgesvenn. Reinholdsson var nok tvunget til å bryte de svenske tollinstruksene mer enn en gang for å hjelpe flyktninger fra Norge. Men det lurte også farer på Koster. Blant den tynt befolkede øya var det også noen få svenske nazister.

Snekkelosene var meget bekymret for disse svenskene som hadde sterke tyske sympatier. Erling Moen fant det sikrest å kutte ut Koster som landsettingsplass for flyktninger. Han følte seg sikrere i Hafstenssund og på Lindøen. Ved siden av den Milorg-organiserte transporten til svensk område var det også en god del som tok seg over ved egen hjelp. Det forsvant mange robåter i Kråkerøy og Hvalerskjergården under okkupasjonen.

Man regner med at ca.3000 ble landsatt på Koster. Her regnet med folk som tok seg over ved egen hjelp og Milorg-organiserte snekkeloser på begge sider av Oslofjorden. Snekkelosene fra Kråkerøy kom seg gjennom okkupasjonstiden uten tap. Erling Moen gikk ut fra Lindøen sammen med en snekke som skulle til vestsiden av fjorden. Sjøen gikk høy og snekka gikk ned med snekkelosen.

Erling Moen kom svært deprimert hjem fra den turen. Været var så hardt at det var umulig for ham å vende for å komme kollegaen til assistanse. At det ikke gikk flere liv i flyktningetrafikken skyldes godt oppbygget organisasjon, snekkelosenes lokalkjennskap i skjærgården og en utrolig flaks. Totalt for hele Norge ble 50.000 mennesker loset over Norges grenser til sjøs og til lands. 200 mistet livet.

Snekka til Erling Moen brakte mange flyktninger over til Sverige under okkupasjonstiden. Erling Moen gjorde antagelig 60 - 70 illegale turer med flyktninger. Til høyre Anker Olavesen fra Glombo. Han var klubbformann på Kråkerøy Verk. Om natten kjørte han flyktninger til Sverige. Foto fra: Milorggruppe 6/5 og snekkelosene.

Dramatiske krigsår for familien Moen:
Familien Moen på Kråkerøy levde farlig under okkupasjonen. Kjell Moen (1929) kan fortelle om en familie som levde under et fryktelig press. Det var verst for mor, som hele tiden levde i frykt for at noe skulle gå galt med hennes kjære. Og det kan man godt forstå når mannen Erling var sterkt engasjert i Milorgs flyktningetransporter til Sverige.

Eldstesønnen Rolf var med i den hemmelige Q-gruppa, som lå på skauen, mens yngstesønnen Kjell, som bare var en guttunge hjalp sin far i flyktningearbeidet. Når andre kunne slippe jubelen løs i maidagene i 1945, satt Moen-familien tilbake psykisk utslitt etter nervepirrende år med å reddet hundrevis av mennesker ut av det okkuperte Norge. Familiebildet over (fra 1942), insisterte Ruth, kona til Erling, skulle tas - hun ville ha dem samlet på et bilde mens det enda var mulig.

Hvem var han egentlig - Erling Moen, som gjennomførte langt på vei mot 100 turer og trolig reddet hundrevis av mennesker fra fangenskap, tortur og død? De som kjente ham godt beskriver han som en stille og rolig mann, som sterkt mislikte å snakke om seg selv og sin innsats som snekkelos under krigen. Han var ikke den person som fremhevet seg selv. Hans innsats som grenselos under okkupasjonen tegner et bilde av en mann som daglig risikerte sitt liv for at andre skulle få leve videre.

Jødefamilier, flyvere, Milorgfolk, torturofre, agenter og sabotører ble bragt trygt over til Sverige av Erling Moen og hans kamerater i Milorg. Grenselosene stilte alltid opp uansett hvordan været var. De visste at et møte med tyskerne i åpen sjø kunne bli skjebnesvangert Men de var innstilt på kamp hvis så skulle skje. Brengun maskingeværer og håndvåpen var tilgjengelig i hemmelige rom ombord i snekkene. Siste utvei var giftpillen de bar på innerlommen. Erling Moens sønn, Kjell forteller at faren var innstilt på ikke å la seg ta levende. Dette setter snekkelosenes innsats i det rette lys.

I høyre bilde: Fra venstre foran Ruth Moen (1901), Erling Moen (1896), Gretha Moen (1933). Bak sønnene Kjell Moen (1929) og Rolf Moen (1921). Fotos fra: Milorggruppe 6/5 og snekkelosene.

I Sarpsborg Arbeiderblad 23/6-1945 er det intervjuet loser fra distriktet med ”Kråkerøybase”:
To Fredrikstad-gutter som under krigen har arbeidet for hjemmefronten og brakt flyktninger fra Norge til Sverige har fortalt om de farefulle turene. Det var vesentlig det siste halvåret de to karene drev sin farefulle passasjertrafikk på Sverige. Fra januar til krigens slutt gjorde de 40-50 turer, forteller de, og de hadde opp til 16 passasjerer med seg i båten. Fartøyet de brukte var en halvdekker som tilhører en av dem.

Vi kjørte som regel ut fra Tangen og Enhuskilen, forteller de. Men det hendte også at vi tok opp passasjerene på torget, særlig den første tiden. Vi måtte da ta sjangsene på å gå innom Øra eller Huth for kontroll. Passasjerene holdt seg under dekk, mens passet ble kontrollert, og det gikk bra hver gang. Ellers hendte det ofte at vi dumpet bort i farlige situasjoner.

En natt på våren kom vi rett på den tyske kontrollbåten som lå ved Råholmen. Vi gikk på den andre siden av holmen da tyskerne antageligvis hørte motoren vår og satte på lyskasteren. Men da hendte det rare at vi plutselig fikk motorstopp, og på denne måten ble vi reddet rent ved et hell i uhell. En annen gang kom et tysk fly rett på oss da vi var ved grensen. Det var månelyst, flyet holdt knapt 50 meters høyde og vi ventet hvert øyeblikk at det skulde begynne å skyte. Men det gikk godt denne gangen også.

Vi gjorde forresten to turer på et døgn en gang. Første turen gikk fra Kråkerøy klokka ni om kvelden og halv fem om morgenen var vi tilbake og la i vei på den andre turen med det samme. De fleste turene våre kjørte vi på vinteren og det gjorde også sitt til at det ble ekstra slitsomt.

Det var mye tåke og det hendte også at vi kjørte oss bort, som en gang da vi havnet på Hærføl istedetfor på Koster. Vi ble godt mottatt av svenskene bestandig. På Koster sa tolleren: ”Kjør hjem igjen og kom tilbake med ny last”. Det hendte jo her hjemme at folk spurte hva vi drev med, egentlig skulde det være fisking, og mere enn en gang måtte vi kjøpe opp fisk for å ha et knippe å selge. På denne måten dekket vi oss. Når det gjaldt passasjerene våre, var det bestandig slik at ingen kjente oss og vi kjente heller ingen. Alt slikt var det sjefen som ordnet…

Kilder:
- Milorggruppe 6/5 og snekkelosene. Kjell Tindlund 2003.
- Riksarkivet.
- Oppslag på Isegran.
- Danmarks Radio.
- Sarpsborg Arbeiderblad 1945.