Om ferjesteder på Kråkerøy:

Postkort fra ca. 1910 viser fergedriften mellom Bjølstad og Vestsiden. Mannen med sykkel ble rodd over med en eke, mens hest og vogn ble fraktet
på en pram som ble trukket over elva med kabel. Bilde fra nettstedet Fredrikstad i tid og rom.

”Havet er av enorm betydning for Norge. Uten det hadde det ikke vært mulig å komme ut til øyene”, skrev en gang en filosofisk skolegutt i en stil. Og selv om hans argument røper alvorlig svikt, peker det likevel på et kommunikasjonsmessig viktig punkt. Havet danner et skille, men danner samtidig et bindeledd. Å ta seg frem over havet har alltid vært og er fremdeles en livsnødvendighet.

Riktig nok er det ikke noe hav som skiller Kråkerøy fra fastlandet, men ikke desto mindre var båten den eneste mulighet man hadde til å komme i kontakt med omverdenen. Fra langt tilbake var en slik kontakt nødvendig for Kråkerøy-boerne. Tvers over elven lå kirken man sognet til. Der holdt de forskjellige øvrighetspersoner til. Der lå byen hvor en kunne få avsatt sine varer og skaffe seg andre livsfornødenheter i stedet.

Bjølstad ferjested, mot Kråkerøy 1909. Foto: Fra ferje til bro 1982.

Tatt fra Smertu ferjested. Foto: Fra ferje til bro 1982.

Ferjesteder har Kråkerøy naturlig nok hatt fra meget gammel tid av. Det eldste er vel trolig Bekkhus ferjested, hvorfra det var overfart til Vaterland. Den egentlige by lå jo i gammel tid på Østsiden av Glomma. Så vidt sees foreligger imidlertid de første opplysninger om ferjefart fra Bekkhus så vidt sent som i 1790. Det heter da at med Bekkhus ”følger Fergestæd, hvorfra oversættes til Watterlan”.

Men ferjestedet er nok meget eldre enn som så. Først var det vel slik at strandsitteren eller husmannen på stedet satte tilfeldige reisende over elven i sin båt mot en liten betaling, uten at han dog var forpliktet til stadig å holde overfarten åpen for enhver. Etter hvert ble det imidlertid slik at han hadde både rett og plikt til å sette farende folk over når det trengtes, og ferjemannen fikk da en fast årlig ytelse av bygdas folk mot at han til enhver tid skulle holde ferjestedet åpent.

Ved siden av hadde han også mer tilfeldige inntekter av utenbygds reisende som betalte for hver overfart. I året 1818 sees det at det av et fjerdedels bruk i Femdal årlig skulle ytes 1 skjeppe erter til Bjølstad ferjested og 6 potter erter til Bekkhus ferjested. Omregnet i penger ble det henholdsvis 3 ort 18 skilling og 2 ort 12 skilling. Bidraget til ferjestedene var nok utregnet etter gårdenes skyld. Det kan således erindres at det enda i 1880-årene ble båret ”grøesekk” fra Strålsundgårdene til ferjemannen ved Bjølstad som gårdens bidrag til ferjestedet. Bekkhus og Bjølstad hadde altså de eldste ferjestedene.

Overfarten fra Smertustranden er derimot yngre og skriver seg fra omkring 1840. Det var sagbruksvirksomheten på Smertu (fra 1860-årenes slutt) som egentlig dannet grunnlaget for dette ferjestedet. I gamle dager lå ferjeleiet ved Smertu litt lenger nede i elven enn i dag, idet man rodde ut fra Viddingstua på Kråkerøysiden og la til land omtrent der hvor nå Biblioteket ligger på bysiden.

"Fleischers ferjested" mellom Åsgård på Kråkerøy-siden og fiskebryggen
på bysiden hadde aldri annet enn roeke. Ferjemann var i mange år Jens
Fleischer og senere sønnen Anders. På dette bilde er det imidlertid
ferjemannen Einar som sitter ved årene. Bildet er trolig fra rundt 1950.
Sittende akterut Gerd Norli og foran henne Per Johansen, begge Bjølstad.
Dette ferjestedet opphørte omkring 1960.
Foto: Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.

Personferje ved Bjølstad ferjested i mai 1956, d.v.s. kort før broa sto ferdig
og ferjetrafikken gikk over i historien. På Kråkerøysiden i bakgrunnen
Kråkerøy Keramikk til venstre og Fredrikstad Motorfabrik til høyre.
En av Hauer-buene, på det tidspunkt brukt av Kråkerøy Trelast, i mellom.
Foto: Halvdan Bjarne Johnsen.

Ferjemannen traff naturligvis ut for mange slags mennesker og ble kjent med øyas folk som ingen annen. Han formidlet nyheter og bygderykter, spurte og frittet nytt av alle, og ble selv grundig utspurt, for var det noen som fikk vite noe om det som skjedde, så var det ham. Flere av de gamle ferjemennene var kjent som slagferdige og ordrappe karer, som alltid hadde et svar rede på tiltale. Somme tider kunne de ha med reisende å gjøre som var nokså brysomme. Da gjaldt det å ta dem på rette måten. Da svenskene lå her i 1814, var de leie mot Lars (Larsen?) Bjølstad som da var ferjemann. I løpet av august måned ble han forulempet av dem og fikk juling mer enn en gang, og det enda svenskene visstnok ble satt over uten betaling.

Det var ingen liketil oppgave å ta seg fram i elven for ferjemennene i eldre tid før motoren holdt sitt inntog. Lauritz Johannessen (f. 1851) som fra 1876 til 1893 var ferjemann i Bjølstad ferjested kunne således fortelle: ”I ferjestedet kunne vi ofte ha sure jobber i vintertiden. Råken frøs til, brektes opp og isflakene satte seg igjen bommende fast. Kom der en båt som brekket så vi fikk rent farvann, kunne vi være sikker på at i neste omgang kom en annen og kjørte råken full. Det var et svare slit å sitte og kave med årene”.

Overfarten i ferjestedene var ikke særlig stor før sagbrukene kom. Enda det ikke kostet mer enn en skilling å komme over i Bjølstad ferjested, syntes folk det ble for dyrt å benytte seg av ferjemannen hver gang de skulle over til Forstaden. Og det kunne være mange ganger om dagen for dem som bodde langs elven nord ved Bjølstad og Smertu. Derfor hadde nesten hver eneste familie sin egen eke liggende nede ved stranden. Det ble derfor helst bøndene lenger ute fra øya samt bruksarbeidere og mer tilfeldige trafikkerende som benyttet ferjestedene.

For overfart av hester og vogner hadde de en lørje med dekk på. Den ble rodd over ved hjelp av kraftige årer. Senere, da trafikken økte, ordnet man seg med et wirearrangement på lørjen. En stålwire ble festet i land på to sider av elven, og så ble lørjen trukket over ved hjelp av wiren. I midten av 1930-årene ble den første motordrevne ”hesteferje” — ”bilferje” var det vel forresten nærmest blitt nå — levert av A/S Glommens mek. Verksted. Den var bygget av stål, og representerte et betydelig fremskritt fra de gamle ferjene.

Bjølstad ferjested omkring 1890. Med prammen til venstre rodde man over hestekjøretøyer. Persontrafikken foregikk med den vesle farkosten i midten.
Foto fra: Kråkerøy - en østnorsk kystbygd 1957.

Bjølstad ferjested har alltid vært alene om å befordre kjøretøyer, de andre har bare fraktet passasjerer. Personbefordringen ble lenge besørget med åpne ro-eker. Dette foregikk til langt inn i dette århundre, ja under siste krig måtte man igjen ta til årene p. g. a. mangelen på bensin. Men ellers var man på denne forlengst gått over til motorisert drift. Bjølstad ferjested tilhørte som tidligere nevnt fra gammel tid av bøndene.

I 1814 nevnes Lars Bjølstad som ferjemann, i 1830 Jørgen Larsen og etter ham sønnen Johan Jørgen Jørgensen som vel holdt på til omkring 1870. Han bodde i en liten stue like ved ferjestedet. I tiden 1876-93 vites Lauritz Johannessen, tidligere gårdsgutt på Bjølstad, å ha rodd i ferjestedet. Ellers ble ferjestedet i slutten av forrige århundre bestyrt av ferjemann Jensen og senere av ferjemann Hans Andersen.

I 1908 fikk herredstyret til behandling et forslag om overgang til kommunal drift av Bjølstad ferjested, men noe resultat førte det ikke til i denne omgang, idet direktør Meldahl samtidig fremla sin plan om tunnel under elven. I 1916 ble det imidlertid besluttet nedsatt en komitè for nærmere å undersøke bøndenes eiendomsrett til ferjestedet, og i 1920 ble det enstemmig vedtatt at kommunen skulle overta mot en samlet godtgjørelse på kr. 42 200 til fordeling blant de 31 matrikulerte gårder på øya. Kommunen forpaktet deretter bort ferjestedet til skipsfører Petter Christiansen fra 1923 til 1932, for så fra 1. juni 1932 å overta driften for egen regning. Senere har det da vært kommunal drift av Bjølstad ferjested.

Dette var langt det største på øya og beskjeftiget i alt 12 personer. Ferjestedet ble nedlagt da broforbindelsen ble åpnet sommeren 1957. Det ble da omtalt som Norges nest største ferjested. Smertu ferjested ble opprettet i 1840, men ble først av viktighet da Bjørneby bruk kom i drift. Den første som tok til å ro her var Olaus Halvorsen Smertustranden (nevnt som ferjemann i 1848) og etter ham døtrene Olava og Helene Olausdøtre, og ferjepengene var til å begynne med 1 skilling.

I 1876 overtok deres svoger Hans Petter Johansen ferjestedet og hadde det i 18 år til hans sønn Nicolai Johansen (”Nikkolai ferjemann”) overtok. Dennes fetter Johan Engebretsen drev deretter fra 1922 til omkring 1950 da Helge Helgesen overtok. I 1957 ble ferjestedet drevet av Syver Edholmen fra Hvaler.

Bjølstad ferjested 1942. Foto: Fra ferje til bro 1982.

"Ferje Anna". Foto: Erik Hagen/Fredriksstad Blad.

Bekkhus ferjested er som nevnt av gammel opprinnelse, trolig det eldste av dem alle. Her betalte de i annen halvdel av 1800-årene 4 øre for overfart og 3 øre for retur. Ennå til omkring 1880 var det ingen egentlig brygge ved Bekkhus, og man måtte legge til ved det lille fjellskjæret som husmannsstua ligger på (dengang gikk vannet helt inn til fjellet). Ferjestedet har i nyere tid vært drevet uavhengig av husmannsplassen.

Overfarten her benyttedes især av de mange Kråkerøyfolk som er knyttet til storbedriftene De-No-Fa, Lilleborg Fabrikker og Titan i Østre Fredrikstad. Bekkhus ferjested med overfart til Vaterland holdt det gående til sist i 1980-årene. Trafikkgrunnlaget var da ikke lenger til stede på samme måte som tidligere, og det endte med at kommunen fant å måtte si stopp. Siste ferjestedsforpakter var Viggo Høili.

Åsgård ferjested med overfart til fiskebryggen i vestre Fredrikstad ble i atskillige år drevet av J. Fleischer, men ble nedlagt omkring 1950. Dette ferjestedet ble bl. a. benyttet i en viss utstrekning av folk fra Røds bruk eller Glombo før dette distriktet fikk fast bussforbindelse med Bjølstad ferjested. En tid har også Fredriksstad mek. Verksted A/S ferjested straks nedenfor, men på egen eiendom og kun til befordring av eget personell.

Endelig må nevnes ferjestedet i Kjøkøysundet. Dette er ikke av særlig gammel dato. I tidligere tider var det liten trafikk her ute, og de som dengang bodde på Kjøkøya var for det meste fiskere med egne farkoster. Vinteren 1917 kom det imidlertid henvendelse til herredstyret fra Kjøkøyboerne om støtte til igangsettelse av regulær ferjetrafikk over til Trolldalen i istiden. I 1920 kom en ny henvendelse og det ble nå vedtatt å bevilge kr. 1 000 til oppsitterne der ute som så selv fikk sørge for å holde ferjeforbindelsen i gang. Senere har da fast personbefordring også funnet sted her.

En ide om den avgjørende betydning
for kommunikasjonene som ferjestedene
hittil har hatt for Kråkerøy får man av
følgende tabell som viser antall kjøretøyer
og passasjerer årlig befordret mellom
Kråkerøy og Fredrikstad.

I tillegg til disse ferjesteder var det også et par andre muligheter for sjøveis befordring. Båter fra Fredrikstad-Hvaler Dampskibsselskap hadde regelmessig anløp av Trolldalen, og betydde ikke lite for folk fra søndre del av Kråkerøy. I den nordlige del hadde man Dampskibs-aktieselskabet Græsvig som fra 1883 begynte med regulære anløp av Røds bruk og Glombo, delvis også Langøya. Begge disse ruter kjempet imidlertid på vikende front etter at de faste bussruter var begynt sin virksomhet først på 1920-tallet.

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Fra ferje til bro 1982.
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.
- Nettstedet Fredrikstad i tid og rom.