Om Kråkerøy kirke:

Troende i en hvilken som helst religion - eller ateist i 2017 - hindrer ikke det faktum at kirken og kristendommens rolle før i tiden var av stor betydning for bygdefolk også på Kråkerøy. Ikke minst bidro kirken og dens funksjoner til å bevare historie og folketradisjon. Tenk bare på alle dokumenter som er nedtegnet av kirkebøker, ministerialbøker, dåps og konfirmantprotokoller, vigsler og lysninger mm. Mange av historiene som er fortalt av bygdefolket selv er også sterkt knyttet til troen dengang. Digitalarkivet er en skattekiste som kan besøkes her.

Utsnitt av bilde fra 1930. Foto: Herman Christian Neupert.

Den nye Glemmen kirke stod ferdig i Forstaden i 1853 men for Kråkerøy var forholdene fremdeles ikke tilfredsstillende. Øyboerne hadde riktignok fått atskillig kortere kirkevei enn de før hadde hatt, men det kunne være besværlig nok for dem som bodde lengst ute på øya. Fra midten av århundret vokste for øvrig øyas folkemengde så sterkt at et krav om egen kirke eller helst eget sognekall for Kråkerøy nødvendigvis måtte trenge seg fram.

Endelig i 1905 kom man et stykke på vei mot en løsning, idet øya nå fikk egen gravplass på Holte. Her ble da foreløpig en klokkestøpul satt opp. Et lik-kapell hadde man på Smertu. Men kravene om full løsrivelse fra Glemmen på det kirkelige område ble stadig sterkere, og ved kongelig resolusjon av 22. juni 1907 ble det bestemt at Kråkerøy heretter skulle utgjøre et eget sogn av Glemmen hovedprestegjeld. Ordningen trådte i kraft fra 1. oktober 1908, men ble ikke gammel, for alt året etter, ved resolusjon av 11. mai 1909 ble Kråkerøy eget prestegjeld. Dermed var frigjøringsverket lykkelig fullført på det kirkelige område.

 

Bilder fra Norsk Folkemuseum: Thomhav (Thomhaw), C. Christensen.

Egen kirke hadde det nye prestegjeld ennå ikke. Til interimskirke bruktes fra 1908 Bjørnebybrukets forsamlingslokale, men ved kgl. res. av 14. november samme år fikk man tillatelse til å bygge nytt kirkehus. Dette ble besluttet lagt ved kirkegården på Holte, utvilsomt den vakreste beliggenhet som noen kirke har i miles omkrets. Kirken ble tegnet av professor Nordhagen og oppført i granitt av byggmester Sandelien i Fredrikstad. Orgelet ble levert av Olsen & Jørgensen. Etter å ha vært under arbeid siden vinteren 1909 ble den nye kirke innviet av biskop Bang den 15. mars 1911.

Fra kirkens aller første tid forteller stenhugger August Andersen, Langøya, følgende episode som gir et illustrerende inntrykk av det religiøse liv i menigheten og av det vakte legfolks åndelige innstilling. Det er i et brev av 16. november 1910 til daværende prest for den norske menighet i Berlin, Gustav Dietrichson — som tidligere hadde virket her i menigheten — at han skriver:

«Det var en uforglemmelig Søndags morgen, som vi hadde i slutningen af mai utpaa grundmuren af vor nye kirke. Vi var 8 mænd, tre mænd fra Langøen og fem fra Bjølstad, som samledes til fælles bøn paa kirkemuren, vi stod haand i haand frem ved alteret og bekjendte vor aller helligste tro. Vi bad til Gud at vi altid maatte høre fra dette sted Hans hellige ord, som er mægtig til at gjøre vores sjele salige. Ja, det var som Guds hele natur og skabningen istemte med os. Gjøken sat oppaa det høie fjeldet og var vor kirkesanger».

Gjengitt etter postkort. Bildedatering er omkring 1920-1930.

Kråkerøy kirke har etterhånden fått atskillig vakkert og verdifullt utstyr, dels som følge av rikelige og velvillige bevilgninger fra kommunens side og dels ved en betydelig gavmildhet hos de enkelte menighets-lemmer. Et staselig sett altersølv ble tidlig skjenket av «nogle damer» og antependium og alterduk av fru Marie Sørensen. Grosserer Hans Kiær og frue skjenket 10 000 kroner til utsmykningen.

Ved 40-års jubileet i 1951 skjenket øyas bondekvinner en meget vakker sølvkanne med døpefat til døpefonten. Også andre har betenkt kirken med gedigne ting i sølv, bl. a. altervaser, og fra en liten krets av damer mottok man ved jubileet en rød og en grønn messehagel i vakkert håndarbeide. I taket i midtskipet er opphengt en seilskipsmodell skjenket av direktør K. G. Meldahl.

Kirken har to klokker, støpt av 0. Olsen & Søn, Nauen. I koret finnes 5 vakre glassmalerier av Vigeland og en meget pen kleberstens døpefont utført av Johs. Grønseth & Co. Prekestolen (restaurert i farvene 1951 ) er skåret av billedskjærer Tvedt etter professor Nordhagens tegninger. De vakre smijernsbeslag på kirkedørene ble forarbeidet av smed Richard Evensen, Bjølstad. Kirken ble omfattende restaurert under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg i forbindelse med jubileet i 1951.

Koret ble kunstnerisk utsmykket av Kåre Mikkelsen Jonsborg og hele kirken for øvrig malt i friske, tiltalende farver. Ellers ble samtlige varevinduer forsynt med spesialglass i blyinnfatning, det elektriske anlegg sterkt utvidet, belysningen forbedret ved anskaffelse av nye lamper under og på galleriet, nytt teglstensgulv nedlagt i hovedinngangen, nye gulvløpere pålagt i koret og midtgangen i skipet og seks vakre brudestoler plassert i koret. Etter disse omfattende arbeider kunne kirken gjenåpnes 1. pinsedag 1951 da biskop Berggrav forrettet og prekte for en fullsatt kirke.

Noen av kirkens folk gjennom årene:

Prester:
Stevelin Hansen Urdahl 1800-1818.
Fredrich Dietrichson Lund 1818-21.
Johan Chr. Tandberg 1821-37.
Christian Juul Sandberg 1837-43.
Lars Christian Arup 1843-53.
Laurentius Stub Koren 1854-81.
P. Stuwitz Koren 1881-82.
Gustav Dietrichson 1904-09.
A. Megrund, (stiftskapellan), mars til august 1909.
E. Syversen til desember 1909.

Joachim Schiørn 1909-31.
Reidar Th. Haugen 1931 – 1952.
Harald Begby (vikar) 7/1 1953 - 30/6 1953.
Paulus Holm 1/7 1953 – 1972.
Karsten Andresen 1973 – 1978.
Otto Slettevold 1979 – 1993.
Svein Helge Rødahl fra 1994.

-

Klokkere:
Amund Syvertsen (f. 1848) 1908-19.
Marthinius Hissingby (f. 1891) 1919-22.
Bjarne Indgjerd (f. 1895) 1922-29.
Harald Holte (f. 1909) 1929— 1971.
Harald Thoresen 1971 - 31/1 1994.
Sissel Wold fra 1994.

Organister:
1. Johannes Almgren 1908-39.
Søren Gangfløt 1939 – 1951.
Guttorm Skauen 1951 – 1987.
Lars Tomtum fra 1987.

Kirketjenere/gravere:
Ole Martin Hansen (f. 1867) 1908-29.
Hans Holte 1929 - 1970.
Erling Berg 1970 - 1988.
Svein Holm apr. 1989 - feb.1991.
Leif Holt fra april 1991.

Litt om Prost Joachim Schiørn.

Prost Joakim J. L. Schiørn var Kråkerøys første sogneprest og ble på en måte bygdas store folkeprest. J. Schiørn ble født 30. juni 1859. Han ble teologisk kandidat i 1882 og avla, praktikumsprøve året etter. Etter en hviletid hjemme hos foreldrene — faren var dengang prest i Sarpsborg — ble han i januar 1884 ordinert i vestre Fredrikstad kirke av biskop Essendrop. Samme år ble han innsatt som personell-kapellan på Fredrikshald. I 1898 ble han så konstituert som sogneprest etter Fladmarks avskjed. Høsten samme år reiste han hjem til sine foreldre, hvoretter han hadde et kort vikariat i Idd.

Senere ble han feltprest på Helgelandsmoen og i 1899 kapellan i Skjeberg. Her var han til han i 1909 fikk Kråkerøy sognekall. Han ble med tiden også prost over N. Borgesyssel prosti. Han tok avskjed i 1931, hvoretter han reiste som emissær i Det Norske Misjonsselskap. Fra han kom hit i 1909, til han gikk av i 1931, markerte han seg som en original, oppofrende og svært hjelpsom prest. Alle dem som kom i kontakt med ham, kunne ikke unngå å bli påvirket av ham. Schiørn var svært aktiv langt utover det man kan forvente av en prest. Først og fremst som leder for flere ungdomsforeninger, men også gjennom mange år som aktiv på leirene på Tjellholmen. De unge som fikk oppleve Schiørn, har aldri glemt ham.

Schiørn hadde tre viktige leveregler:
1. Orden i vedskjulet.
2. Orden i pengesaker.
3. Orden i sitt forhold til Gud.
Disse fulgte han så godt han kunne.

Fotos: Rolf Johnsen / Johan L. Schiørn

Han var svært lite opptatt av materielle goder, og han sparte der det kunne spares.
Ikke minst på skotøy. Når han gikk til kirken på søndag formiddag, tok han av seg
støvlene og gikk barbent. Dvs. så snart han var utenfor sin kones synsvidde. Schiørn
elsket å bade, og det gjorde ikke noe om vannet var kaldt. Badebukse brukte han
heller aldri. I dammen til Sundby øverst i Bjørneklova, tok han seg en dukkert når
anledningen bød seg. Ellers kunne du se ham i dammene der stenhoggerne hadde
hogd ut sten.

På Tjellholmen var han oppe hver morgen kl. 06 og badet før de andre stod opp.
Schiørn hadde en fabelaktig hukommelse, og han kunne huske bøker utenatt.
Han kunne derfor ikke forstå prester som måtte ha manus når de skulle holde preken.
På sine eldre dager begynte han å lese latin og hebraisk igjen, for som han sa:
”Man vet aldri hva man får brukt for etter at man har gått bort.”

Det går utallige historier om Schiørn og hans liv. Schiørn var født 1859 i Balestrand
i Sogn, og han døde i Moss 99 år senere. Helt til det siste holdt han kontakt med folk
på Kråkerøy. Selv mente han at han hadde hatt sine beste år her. Schiørn var formann
i ungdomsforeningen på Glombo i mange år, og han brukte mye tid på de unge.

Om det religiøse liv på øya før i tiden:

Det er vanskelig å få et inngående kjennskap til det religiøse livet slik det virkelig artet seg i bygda i gammel tid. Gamle vekkelsesretninger utgått fra Hans Nielsen Hauge og kretsen om ham, har det ikke lyktes å få opplysninger om. Det er ingen tradisjon som har noe å fortelle om haugianisme på Kråkerøy, merkelig nok, for Hauge lå jo ikke mer enn en halv mils vei borte. Imidlertid kan det nevnes at Christian Nielsen Bergsøe (død 1832) som en tid bodde på Smertustranden var gift med en Marthe Nielsdatter (1775-1866) som av sin far i sin tid visstnok skal være tilbudt Hans Nielsen Hauge som kone. Dette tilbud skal Hauge ha avslått som uforenlig med sitt kall.

Marthe og Christian Bergsøes datter ble for øvrig gift med skipsreder N. S. Andersen på Smertu. Vi må ha lov til å tro at kristentroen var sterk og overbevisende hos mange gjennom hele første halvdel av forrige århundre. Herom forteller gamle brev, små innskrifter og sitater i huspostiller og andre bøker, småting som hver på sin måte kan si nokså meget om opphavsmannens syn på livet og tilværelsen.

Her gjengis enkelte slike små opptegnelser, små glimt som kan være talende nok.
Jon Gundersen Femdal som lå ute i felten i 1814 ser ut til, å ha vært en from og gudfryktig mann. I et brev til sin kone skriver han i 1814: «Saa vil jeg bede dig at du maa være taalmodig, det samme maa og jeg være, og jeg haaber Gud som er alles Fader gjør det til beste for oss og at vi endnu en gang kunde see hinanden med glede. Det vil jeg ønske af hjertet, og om det ikke skulde skee paa Jorden saa tror jeg visst at vi skal see hinanden i det evige rige».

På Femdal finnes det mange gamle bøker av religiøs art, som Jon har anskaffet, bl. a. det nye testamente i 1823-utgaven, der han har skrevet: «Denne Bog er kiøbt af mig Jon Gundersen af Femdal i Året 1826 og foræret til min Datter Berthe Syrene Jonsdatter». I en gammel landskyldbok på Holme er det, visstnok av Anders Olsen omkring 1810, skrevet ned et vers som lyder slik: « Jeg er nu glad og meget fro, Min Frelser er Alfa og 0, begyndelse og Ende, som mig fører med Lov og Pris til Himmerig til Paradis fra Jammer og Elende».

Verftseier og skipsreder Peter Grønner og hustru på Åsgårdstranden har visstnok vært sterkt religiøst innstilt. Hanne Birgitte Grønner (f. 1810) skrev ved sin manns død den 16. september 1844 at han «hensov blidt og roligen i den Altforbarmendes viseste Villie, med den meest umiskjendelige Hengivenhed i Haabet om at vorde optagen ved Hans Naade i det evige Livs uforkrenkelige Lyksalighed».

Til inn i annen halvdel av 1800-tallet var de gamle postillene fra det foregående århundre fremdeles i bruk, især gjaldt dette Møllers og Brochmands postiller. Men som den «nyere tid» holdt sitt inntog i 1860-70-årene, kom også nye oppbyggelsesbøker i bruk. Det var slike som Lars Linderots predikener og mange andre. En rekke av disse oppbyggelsesbøker fra annen halvdel av 1800-årene var svenske av opprinnelse.

Oppbyggelser ble i annen halvdel av århundret holdt på gårdene rundt om. Det var vekkelses-kristendommen som nå kjempet seg fram. Tidligere var det normalt slik at enhver som var døpt og gikk i kirken noenlunde regelmessig og for øvrig levde et skikkelig levnet, dermed regnet seg som kristen om enn i all skrøpelighet. Det var få som tvilte på kristendommens grunnsannheter, og det ble regnet som en selvfølge å delta i gudstjenesten og motta sakramentene.

Nå derimot ble det et skarpere skille mellom de vakte — som gjerne samlet seg om oppbyggelsene — og «verdens barn». På disse oppbyggelsene var det dels menighetens egne folk som prekte, dels predikanter som dro fra bygd til bygd. I 1860-årene var det især en utenbygds mann som hette Brynild som var godt likt som predikant på Kråkerøy.

Øya hadde også selv enkelte lege krefter, hvorav et par fremstod som naturlige lederskikkelser. Andreas Vraketangen talte således meget i samlinger i hjemmene rundt om, men den mest kjente og utvilsomt mest særpregede var Ludvig Asbjørnsen Lunde (f. 1834 ). Ludvig Lunde var en egenartet personlighet med et mer enn alminnelig heftig følelsesliv og med religiøse opplevelser utenom det vanlige.

Det er fortalt at han engang i anfektelse bet av seg sin lillefinger, — den onde hadde sagt han måtte gjøre det for å få fred —, og han var stadig i strid med den «gamle Adam» som han uttrykte det. Han var i slutten av århundret en kjent skikkelse i det religiøse liv på øya, og i hans gjestfrie hjem på Lunde samlet det seg om søndagene skarer av vakte venner, mest fra bonde- og fiskerbefolkningen i ytterbygda, men det kom også folk lenger nord fra, ofte helt oppe fra Bjølstad.

På hans grav på kirkegården har venner reist ham og hustruen en minnestøtte. Om de religiøse forhold i 1870 - 80-årene skriver Alfred Jensen: «Den almene mann og kvinne var dypt religiøst innstilt, og regelen var at husfaren leste dagens tekst høyt for familien i en eller annen huspostill — som oftest Johan Arndts. Da teksten og forklaring var lang i disse bøkene, tok det nesten hele formiddagen.

Mange hadde også særskilte bønnebøker, eller salmebøker som også inneholdt særskilte bønner for morgen og kveld hver dag i uken». De gamle legpredikantene var særpregede typer, ofte med stor autoritet og innflytelse. Deres forkynnelse var dengang langt mer preget av sterke virkemidler enn i våre dager. Utmalingen av fortapelsens redsler inntok en sentral plass i forkynnelsen. På mange mottagelige naturer måtte disse malende bilder gjøre et mektig og uutslettelig inntrykk, ikke minst på de helt unge av tilhørerne.

Langøya bedehus. I dag Langøyveien 175.
-
-
Foto: Halvdan Bjarne Johnsen.

Kråkerøy bedehus på Lunde har vært det naturlige samlingspunkt for kristelig
foreningsvirksomhet i søndre Kråkerøy. Det er opprinnelig bygd i 1892, men
har vært betydelig påbygd og modernisert i de senere år. Det er idag det
eldste foreningslokalet på Kråkerøy. Foto: Halvdan Bjarne Johnsen.

Noen av predikantene var selv naturer med anlegg for det ekstatiske. Ludvig Lunde var således en tid inne i en tilstand av sinnsykdom så han måtte våkes over dag og natt. Etter langvarige grublerier og store lidelsesfulle kamper nådde han fram til det faste holdepunkt i den enkle barnetro. Så begynte han med oppbyggelige møter i grannelaget, senere også i de omliggende bygder.

Ludvig Lunde var en fredsæl og vennlig mann å omgås i det daglige. Men når han talte ble han som et annet menneske, myndig, pågående og inntrengende. På Kråkerøy var han en fast gjest ved alle gravferder, og hans tale ved kisten kunne ofte bli lang, noe man dengang forstod å verdsette. Skikken var ellers at liket skulle «synges ut» av huset til vognen eller båten for å føres til kirken. Ludvig Lunde hadde en høy og klar stemme og kunne høres langt av vei, når han la i vei med sine dystre og tunge salmer.

Av utenbygds talere som jevnlig besøkte Øya er foran nevnt Brynild. En annen var en kar fra Varteig som kaltes «Tøffel-Petter» fordi han laget tøfler og tresko om dagen og prekte om kvelden. En tid bodde han på Lunde. Han var bondesønn, liten av vekst, men ildfull og ivrig, og hadde alltid god søkning til sine møter. Noen stortaler var han ikke, og til salmene laget han stundom sine egne melodier. Som mange av de gamle predikanter, hadde også han sine merkverdigheter. Han holdt det således for synd å sove på broderte lakener eller putevar. Slikt holdt han for tomt og syndig tant og fjant.

Fra sagbruksmiljøet omkring Smertu og Rødsholmen heter det fra 1880-årene at det var mange alvorlige kristne blant sagarbeiderne. En mann som tilbrakte sine gutteår ved Bjørneby-bruket dengang forteller at han ofte var med sin far når denne om søndagene rodde tvers over elven til kirken i Gamlebyen, som var den nærmeste. Det ble helst mannfolkene som dro til kirke, kvinnene hadde så meget å stelle med hjemme at de sjelden kom seg avsted.

Predikanter var det ikke så mange av, forteller han videre, og heller ikke hadde de noe lokale til å begynne med. Men kom det en taler, fikk han gjerne holde møte i skolestuen. «Jeg husker en, han var svensk og hette Rosén. Han spilte gitar og sang. Dessuten prekte han så jeg var redd da jeg fulgte med mor hjem om kvelden».

Karakteristisk for det religiøse liv i annen halvdel av 1800-tallet var de tallrike friluftsmøter og utflukter som jevnlig holdtes rundt om på øya og ser ut til å ha vært meget populære. Tidens aviser inneholder stadig annonser om slike utfarter som f. eks. «Skovmøde paa Bjørnevaagen (Kragerøen) Søndag eftermiddag ved Pastor Koren.

«Trip» afgaar fra Vestsiden kl. 4 1/2, anløber Østsiden og afhenter igjen Passagerene kl. 9 Aften. Billet for tur og retur 20 øre» (15. juli 1880). Eller det kunne fristes med totalavholdsforeningens utflukt på en lastepram til «det vakkert beliggende Kaldera» med predikanten Rosén som taler, alt for 25 øre pr. billett (7. august 1886). Denne Em. Rosén nevnes ellers meget hyppig som predikant på øya i 1880-årene. Av andre navn påtreffes slike som Repshus, Langeland, Norvall og Michelsen, alle i 1880-årene.

Av legpredikanter fra vårt eget århundre kan blant mange andre især nevnes den svenskfødte kjelesmed Julius Johannessen Norli (f. 1857) på Bjølstad. Med sitt lange hvite skjegg og sitt særegne, fromme vesen minnet han uvilkårlig om en av de gamle patriarker. Han var i en lang årrekke leder for indremisjonen på nordre Kråkerøy og dessuten med i styret for Bethel i Fredrikstad. Ved 80-års dagen i 1937 het det at han hadde vært legpredikant i 50 år. På Langøya var stenhugger August Andersen, likeledes svenskfødt, en forgrunnsskikkelse i det religiøse liv og var blant annet drivkraften ved oppførelsen av eget bedehus der ute.

Ved folketellingen i 1950 var det i alt 159 personer av en samlet folkemengde på 4569 som stod utenfor Den Norske Kirke.
For resten av befolkningen fordelte trossamfunnene seg som vist over.

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Digitaltmuseum.
- Nasjonalbiblioteket.
- Ballastholmen 1995 - hefte 5, Svein Skahjem.