Om bygdeborgen på Rød:

En bygdeborg er ikke annet enn bratte åser som man har sperret oppgangen til med kampestensmurer i urolige tider. Altså meget primitive saker, men med datidens våpen (ca 400 - 600 e.kr.) har det sannelig ikke vært så lett å innta dem, for oppe på steinmurene må vi tenke oss tømmerpalisader, slik det er konstatert ved Hunn. Der var sperremurene blitt forsterket med store stokker, som etter alt å dømme hadde stått skrått ut i luften. En angriper måtte altså klyve over en fremstikkende forskansning for å komme innenfor murene.

Bygdeborgen på Kråkerøy ligger på den høye åsen straks øst for Rød. Vi ser godt den stupbratte sørveggen nede fra stadion på Enhus. Åsen går nesten helt fram til storveien ved Rød, men en smal kløft deler den i to opp ved den gamle skytebanen. Det befestede rommet strekker seg herfra og helt ut til østenden. D.v.s. i en lengde av 270 meter og med en bredde på 70 meter.

Hele den 25 - 30 meter høye sørvestsiden er uten sperremurer, men det har heller ikke vært nødvendig.
Man har nok med å komme opp der under fredelige forhold.

Det må faktisk ha vært umulig å forsere den, om den ble forsvart. Vandrer vi fram til den kløften som deler åsen, møter vi imidlertid en liten sperremur. Her er det bare et lavt stup, men ved hjelp av store kampesteiner er adgangen gjort mer vanskelig. Muren ligger i en liten forsenkning, og er ikke mer enn 10 meter lang. Da borgen ble ”oppdaget” i 1943 var muren nær 1 meter høy, men senere er den dessverre blitt temmelig ødelagt.

Noen av steinene er veldige blokker som det må ha kostet mye slit og arbeid å få på plass. Se bare på den store, runde steinen som ligger på selve fjellskrenten. Den er lirket helt fram til stupet og ”palet” opp ved hjelp av skoler som ennå gjør sin nytte. De nedraste og utkastede delene av muren ligger i en liten ur nede i dumpen. Vi kan følge dette sperreverket videre østover fjellet, men her er det nesten helt ødelagt. Det ligner mest en lav steindynge.

Med mye strev har borgbyggerne dratt disse store blokkene helt fram til kanten av skrenten. Småsteinene som holder dem i riktig stilling, er ennå på plass.

Store masser av kampestein langs foten av fjellet forteller likevel at muren opprinnelig har vært temmelig kraftig. Den ender i en dyp og bred forsenkning ved skogsveien fra Rød. Her er borgens svakeste parti. Det er lett oppgang til åsen, og den har vært vanskeligere å forsvare enn noen annen del. I forsenkningen ligger det en naturlig ur av store blokker, men det er heller ikke vanskelig å finne spor etter en sperremur. Den har dekket hele oppgangen i en lengde av 40 meter, men her hadde vi likevel ventet å finne en mye sterkere forskansning. Det har det også vært; det vi ser nå, er bare en ruin. Saken er nemlig den at muren i sin tid ble bortkjørt til ballast i skuter. Av det som ligger igjen er det ikke mye vi kan se av hverken høyde eller bredde, men derimot er det spor etter en åpning 15 meter fra østenden. Det er naturlig at dette er porten til borgen, for ikke noe annet sted ligger det så godt til rette med en inngang.

Videre sørøstover er fjellsiden bratt og utilgjengelig, men snart kommer vi til et lite, smalt pass. Det er ikke mer enn 8 meter bredt, men åpner for en steil oppgang. Den er imidlertid sperret med en mur som ennå er temmelig godt bevart. På utsiden er høyden nesten 1,5 meter. Tidligere var den enda høyere. Bredden (1,5 m) er derimot fra anleggstiden. Langs den sørøstre enden av åsen ser vi igjen spor etter en nedrast mur. Den er nok i hovedsaken falt nedfor fjellet alt i oldtiden, men uvettig rasering i de aller seneste årene har fullbyrdet forfallet.

Forsvarsmur helt nord hvor åsen er lav og har lett adkomst.

Alt i alt har det blitt bygd over 100 meter sperremur på Rødsborgen. Den høyeste delen av åsflaten er gjennomgående nokså plan. Det er interessant å legge merke til at vi herfra har utsyn til lignende forsvarssteder på Rolvsøya og i Borge. Et par steder fins det rikelig med vann i forsenkningene. Selv i de tørre somrene kan de ha blitt brukt som brønner. Og vann er uunnværlig innenfor et befestet område.

Vi vet ikke om det noen gang har vært bruk for dette anlegget, men det er ting som tyder på at det er holdt i ”alarmberedskap”. Bak den lange sperremuren ved inngangen lå det nemlig en stor samling av utplukket, håndstor sten. De var godt dekket av mose og jordsmonn, så de kan ikke ha kommet dit i nyere tid. De lå tett sammen, og det kan neppe være tvil om at dette er kastestein ferdig til bruk, — så å si ammunisjon. Av denne sjeldne iakttagelsen ser vi i et glimt litt av den påpasseligheten som forsvarerne har lagt for dagen.

Nå må vi neppe forestille oss at Rødsborgen, eller lignende anlegg, har hatt noen fast besetning. Der hvor det er foretatt utgravninger, er det iallfall ikke tegn som tyder på det. Selv om dette indirekte er vårt første møte med mennesker på Kråkerøy etter bronsealderen, er det likevel tvilsomt om de har hørt hjemme her. Det fins i hvert fall ikke det minste bevis for at det bodde folk på Kråkerøy den gang. Man kunne kanskje si at borgen i seg selv er et bevis, men det at det ikke er kjent en eneste grav veier tyngre for vår vurdering av bosetningsforholdene. En ting kan vi i hvert fall uten videre slå fast, nemlig at det ikke har vært folk nok her til i forsvare et slikt anlegg.

Deler av sperremurer som fortsatt står igjen på borgen.

Ja, selv om alle gårdsbrukene av i dag hadde vært ryddet den gang, ville de ikke ha kunnet stilt nok mannskap. Og skulle det tross alt ha bodd en eller annen nybrottsmann her ute, så forandrer det ikke den kjensgjerningen at Rødsborgen må ha blitt anlagt av folk utenbygds fra. Men av hvem? Ja, det spørsmålet kan vi stille ved alle bygdeborger, men noe sikkert svar kan vi ikke gi. Ser vi på borgen mot en romsligere bakgrunn enn den rent lokale, så føyer den seg fint inn i rekken av lignende anlegg ved Glomma-munningen. Sammen med dem som ligger ytterst i Torsnes danner den en sperrelinje mot sjøen. Stedet er mer strategisk valgt enn man i første omgang skulle tro. Man har villet ha borgen liggende her.

Det fins mange andre fjell som det er lett å befeste, men når valget har falt på åsen ved Rød, så er det sikkert resultatet av en bevisst plan. Vi skal legge merke til at man både kan se sjøen og få et blikk over vesterelva. En annen ting er at borgen ligger der hvor gjennomgangsveien over øya har gått fra de eldste tider. Om denne ferdselen har aner helt tilbake til oldtiden, er ikke godt å si, men det er i hvert fall trolig.

For selv om vi nettopp har sagt at Kråkerøy var uten fast bosetning da borgen ble anlagt, har det naturligvis gått stier og tråkk gjennom landskapet. Og kontakten med sjøen kommer også inn i bildet. For enten folk har lagt i land i Enhuskilen eller lengre sør, så er Rødsborgen plasert ved den naturlige ferdselslinjen fram til selve Glomma-munningen. Det ligger nær å minne om at da svenskene gikk mot Fredrikstad under krigen i 1814, fulgte de dette strøket. Når vi nå forlater Rødsborgen, så går det igjen flere hundre år før vi ser andre spor etter mennesker i Kråkerøy.

Utsikt sydover fra bygdeborgen. Kråkerøy ungdomsskole til venstre og Søndre Søster kan skimtes til høyre.

De høyeste husene i Jaktveien og Pilveien sees godt fra toppen av bygdeborgen.

Kilder:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
- Alle fotos 2017: Roger Kjellvik.