Om gravrøyser:

"Sannelig, er det fortidsminner som har krav på vår respekt og pietet, så er det bronsealderens gravrøyser. Omsorgen for den døde og slitet med graven er et minnesmerke over både kjærlighet, tro og arbeidsvilje. La stenene ligge i fred, og er noen falt ned, så legg dem på plass med ærbødighet!"(Erling Johansen).

Bronsealderens graver er sikre bevis for at tidens åndelige kultur hadde slått rot i bygda. Det var ikke så mye bronsealder-menneskene hadde til rådighet, men tidens tanker og ideer var i deres eie. De fleste av oss har en eller annen gang har vært på Holtevarden, og den veldige kampesteinsrøysa der er nettopp en typisk bronsealdergrav. Ikke bare ved formen eller byggemåten, like karakteristisk er selve stedet, for sånn ligger gravene rundt hele kysten. Overalt oppe på åser med vid utsikt over sjø og strand. Dette er en så fast regel at den må ha en bestemt bakgrunn. Vi kan gjette på så mangt, som at man har valgt slike steder for det storslagne utsynets skyld eller for å understreke den dødes makt og verdighet.

Den ensomme beliggenheten på Holtevarden, utsynet og den monumentale graven gir en umiddelbar innlevelse i landets natur og historie.
Foto 2017: Roger Kjellvik

Vi kjenner i alt 9 slike røyser fra bronsealderen i Kråkerøy. Den nordligste møter vi på Åsgårdsvarden. Den er sterkt ramponert, men opprinnelig har den vært ca. 8 meter i tverrmål. Røysa på Holtevarden er 16 m bred og 3 m høy. Også den var rasert av uforstandige besøkende, men i 1930-årene ble den restaurert av amatørarkeologen Hjalmar Johnsen med støtte av Kråkerøy kommune. Like øst for graven fins det dessuten to små røyser, og på Breifjell er spor etter en lignende liten grav.

Alle disse røysene er runde, men ute på Lunderamsa finner vi en som dominerer ved lengden. Det er en sjelden form. Røysa er forresten en av de største som er kjent østafjells. (Lengden er 35 m, opprinnelig bredde 5,5 m og høyden 1,5 m.) Den er dessverre blitt en del skadd i nyere tid, men ennå kan vi se noe av det opprinnelige muropplegget innenfor de utraste sidene. Mens røysa i hovedsaken er bygd av rundkamp, er kanten nemlig laget av heller. Særlig ved vestsiden kan vi finne bevarte partier.

På toppen av Kjøkøy ligger det to store, runde gravrøyser. De ble begge meget ramponert av tyske befestningsarbeider under krigen, men er senere kastet sammen. I likhet med de andre stedene er det her en praktfull utsikt. Lignende graver fra bronsealderen finnes også helt ute på holmene, f. eks. i Hvaler. Dette er og kjent fra Kråkerøy, d.v.s. Store Råholmen. Røysa er ikke blant de største, men ligger typisk til.

Røysa på Store Råholmen. Foto 2016: Roger Kjellvik.

Mens vi snakker om holmer, passer det å nevne at mange av de store røysene langs kysten ligger slik til at de er blitt brukt som sjømerker. Av eldre beskrivelser vet vi at dette går langt tilbake, ja, kanskje helt til oldtiden. I Kråkerøy har f. eks. Holtevarden (med røysa) tjent som seilmerke. For den saks skyld er det ennå en grunne langt ute i fjorden som kalles ”Holtervardgrunn”.

Men hvordan kan vi nå vite at disse stenrøysene virkelig er graver? De er jo i hvert fall i manns minne aldri blitt kalt noe annet enn ”varder”, — vi har jo hele tiden snakket om Åsgårdsvarden, Holtevarden og Kjøkøyvarden. Og den vanlige forklaringen er jo at de er minner etter varder som skulle varsle fientlige angrep. Bortsett fra det uforståelige ved at det skulle ha vært nødvendig å dra sammen så mye stein for å brenne bål, er dette en folkelig tolkning som ikke har med virkeligheten å gjøre. Men navnene på åsene forteller kanskje at i langt senere tid har hatt varder her, slik som vi kjenner dem fra sagatid.

Disse vardenavnene er gamle og ekte, men i våre dager er den opprinnelige betydningen gått slik av minne at enhver markert ås kan kalles ”varde”. Nå er vi kommet langt bort fra spørsmålet om hvordan vi vet det er graver, så vi skal med en gang fortelle at vår viten stammer fra de hundrevis av lignende røyser som er blitt åpnet og undersøkt. I nesten alle er det nemlig en steinkiste på bunnen. Den er som regel bygd av flate heller og gjemmer enten restene av ubrent begravelse eller en urne med brente bein. Det første er som regel vanlig i røyser fra eldre bronsealder, senere — omkring 1000 f. Kr. f. — ble det alminnelig å kremere de døde, og kistene fra denne tiden er derfor som oftest små. En urne tar jo ikke så stor plass. Der det er funnet gravgaver, er det alltid saker fra bronsealderen som kniver, dolker e. lign.

Gravrøysa på Lunderamsa har store dimensjoner og må ha vært et enormt arbeide. Legg merke til gravkammeret øverst til venstre.
Foto 2017: Roger Kjellvik

Det er imidlertid sjelden at noe er bevart, for sne, is og vann trenger lett ned mellom stenene. Brente ben og urneskår er vanligvis det eneste som er i behold, for dem får tidens tann vanskelig bukt med. Alle røysene i Kråkerøy er blitt rotet i av ”skattegravere” som har trodd de skulle finne noe verdifullt, noe det kunne bli penger av. Vi ser det best ute i langrøysa ved Lunderamsa. (Navnet har fra først av egentlig tilhørt røysa, men er etter hvert gått over til å betegne hele åsflaten.) Den har flere hull etter sånne ”undersøkelser”, til dels fra de aller seneste årene. Det er synd at et slikt vakkert fortidsminne ikke kan få være i fred. Dette gjelder forresten også røysa på Holtevarden. Men heldigvis er den blitt passet bedre på av folk som kaster igjen sporene etter vandalene.

I et av de gamle hullene i Lunderamsa har vi imidlertid funnet bevis for at røysen har gjemt en grav. Litt nord for midten ble det nemlig i 1957 oppdaget et vel bevart gravkammer. Det er bygd av granittheller, og de store overliggerne som har dekket kammeret, ligger like ved. Kisten er 2,23 m lang, 0,60 m bred og 0,24 m dyp. I bunnen kommer fjellet fram. Etter målene å dømme har den rommet en sjelettgrav, og er derfor antagelig fra 1500-1000 f. Kr. Om kisten kan ha inneholdt noen bronsesaker, vet vi dessverre ingen ting om, for gravrøverne har gjort godt arbeide. Det eneste som var levnet, var noen flintstumper og et bryne.

Av røysa på Åsgårdfjellet er det i dag nesten ingenting igjen. Foto 2017: Roger Kjellvik.

Flere andre steder langs østfoldkysten er det funnet flint i gravrøysene. Og selv om det ikke er annet enn tilfeldige biter og spaltestykker, er det likevel interessant å se at folk har fått med seg flint i døden. Sånne småfliser har vel bare hatt en sakral betydning, men de viser i hvert fall at flinten var i bruk. Dette passer jo godt med vår forståelse av at flinten har vært benyttet i bronsealderen, slik vi har sett det på de sene boplassene. Et fullstendig intakt gravkammer er dessuten konstatert på Kjøkøy. Det kom for dagen da tyskerne under krigen bygde en bunkers i den nordligste røysa. Nede på bunnen støtte man på en flat helle som dekket en vakker liten kiste.

Dessverre ble det ikke anledning til å foreta en skikkelig undersøkelse, men det fantes i hvert fall ikke bevarte oldsaker i den. Kisten var usedvanlig omsorgsfullt bygd. Den var 1,30 m lang, 0,45 m bred og 0,40 m dyp. Mellomrommene langs sidene og i gavlene var utfylt med mindre stein. Det var ikke spart på noe for å gjøre den dødes siste hvilested så godt som mulig. Kisten lå som skikken var, på selve fjellet. Bunnen var dekket av et tynt jordlag, og deri ble det funnet noen småbiter av et kalkholdig stoff, antagelig av ben, trekull og brannjord. Graven er derfor trolig fra den siste halvdelen av bronsealderen (1000-500 f. Kr. f.), da kremering kom i bruk. Ikke i noen av de andre røysene har vi kjennskap til gravkister, men det skyldes bare at de ikke er blitt undersøkt. Og det vil neppe bli gjort, for det har ingen hensikt. Vi vet at røysene er fra bronsealderen, og vi kjenner miljøet som de hører hjemme i.

Den utkastede gravrøysa på Breifjell er et brokete syn. Foto 2017: Roger Kjellvik.

Kilde:
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.