Om Kragerøens Brugs Vandværk / Kråkerøy kommunale vannverk / "Smertudammen":

I 1870-årene lot brukseier Halvor Bjørneby anlegge de to første bassenger eller vanndammer for et eget vannverk. Disse var ment å skulle dekke så vel brukets eget behov for vann som behovet hos de mange huseiere som etablerte seg i området etter at sagbruket hadde startet opp. Til å begynne med var det ikke tale om innlagt vann fra vannverket.

Vannet måtte i stedet hentes i vannposter som ble plassert her og der på passende steder. Etter hvert fikk vannverket også en tredje dam. Det het på den tiden Kragerøens Brugs Vandværk. At dammen i dag kalles "Smertudammen", selv om 90% av damområdet ligger på Fugleviks grunn, kommer nok av at Bjørnebybruket lå på Smertu og de fleste som fikk vann herfra tilhørte Smertu.

Det eldste skriftlige belegg for vannverkets eksistens er fra årene 1892 - 93 da øvre og nedre bassin (basseng) ble ”utbedret” og det ble valgt et styre på 3 medlemmer. Et av medlemmene representerte brukseierne, de to andre representerte huseierne. År 1894 den 28. mai ble det holdt generalforsamling, og det fremgår at anleggsutgiftene beløp seg til kr. 7.904,-. Det var opptatt et sparebanklån på kr. 8.500,-. Rentene skulle dekkes av brukets eiere, mens lånekapitalen skulle nedbetales av huseierne i forhold til forsikringsverdien på huset.

I 1916 ble et tredje basseng gravd ut, delvis på dugnad. Jordmassene ble kjørt til Fuglevik gård og brukt ved anlegg av haven på østsiden av gårdsbebyggelsen. Etter denne utvidelsen i 1916 hadde vannverket på Smertu dermed tre dammer. For å bedre vanntrykket ble vannet fra nedre dam pumpet opp i midtre dam. Når det gjelder rørledninger, var disse først av tre, men senere skiftet ut med jern.

Artikkel fra Kråkerøy Kontakt Nr 2 - 1986. En flott tegning signert S.D. (Siri Dahlback?).

I 1921 skjer det viktige ting. I generalforsamling 26. februar ble det med 63 mot 15 stemmer vedtatt å overdra vannverket til kommunen. Eiendommen gnr. 39 bnr. 2 (altså på Fugleviks grunn) ble deretter overskjøtet til Kråkerøy kommunale vannverk. Det medfulgte leveringskontrakter med 135 huseiere i området vest for Kråkerøyveien fra kommunelokalet og utover, videre i Damveien og ved Blekedammen og derfra videre ut Kråkerøyveien forbi «Tranga». På Fugleviks grunn var det en god del boliger på Møllerodden.

Lenger nordpå fulgte det med noen huseiere i området på Smertustranden og rundt ferjestedet. Som nummer 1 på listen over de 135 boligeiendommer som var «vannkunder», figurerer konsul Carsten Jacobsen på eiendommen Fjeldheim nord for Smertu ferjested. Hans årlige avgift å betale var ikke mindre enn kr. 175, men så hadde han også hele 2 bad og 3 wc, slett ikke dagligdags på den tiden.

Av samtlige 135 huseiere som var tilknyttet vannverket, var det omtrent en tredjepart som hadde wc, og omtrent halvparten hadde bad. Alt ved overtagelsen av vannverket i 1921 påtok Kråkerøy kommune seg å sette i gang med utbedring av anlegget. Over to budsjettår ble det bevilget kr. 50.000.

De første abonnentene ved starten av Kråkerøy kommunale vannverk i 1921. Protokollen viser boligtakst og at de fleste ennå hadde utedo.

I 1945 ble det i Rødsmyra i dalsenkningen lenger vest utgravd et reservoar for å dekke et vannbehov som bare økte og økte, men etter at man på Kråkerøy hadde fått øket vanntilførsel ved ledning fra fastlandet, kunne Rødsmyra fylles igjen med sten, og over området går i dag veien til Rødsmyra barneskole, samt gangvei videre mot ungdomsskolen på Enhus. Det største nedslagsfeltet for bassengene lå på sydsiden av dammene.

I 1946 ble det gravd åpne grøfter i Fuglevikskogen med fall nordover mot Rødsmyra. Senere ble det anlagt en stenrenne på omtrent 300 meters lengde fra skogområdet og ned mot Rødsmyra, dettes fordi vannføringen brakte med seg uønskede sand- og humusstoffer og fordi man den gang ikke hadde noe teknisk renseanlegg. Rødsmyras kapasitet var ca. 6.000 m3. Fra dette reservoaret ble vannet pumpet opp i øvre basseng.

Et ”skogtjern” som nå for lengst er tørrlagt og forsvunnet, er bassenget
som i krigsårene ble påbegynt utgravd i Rødsmyra som ledd i utvidelsen
av kommunens vannverk. I dag går veien mot Kråkerøy ungdomsskole
og Rødsmyra skole over det som engang var et vannreservoar.
Området ble gjenfylt i 1960-61 i forbindelse med bygging av
Kråkerøy Ungdomsskole. Foto: Kjell Andersen.

Rødsmyra sett fra syd tatt i 1949. På østsiden, montert på fjellet, var pumpehuset
som sørget for at vannet kom opp til de øvre dammene, "bassin".
Bilder fra Kråkerøy historielags årbok 2013 / Egil Haraldsen.
.
.
.

Fra 1948 hadde man en trykktank nord for dette øvre bassenget. Den rommet 500 m3, og fra denne var det selvfall ut til vannforbrukerne. På 1990-tallet ble trykktanken revet. Det kan nevnes at i 1946 var vannforbruket fremdeles ikke mer enn 310 m3 i døgnet. Etter utvidelsen i 1951 hadde bassengene en kapasitet på ca. 23.000 m3 med største dybde ca. 6-7 meter. Senere utbygging fant sted i 1951 da det ble oppført betongmur mot øst og anlagt en jordvoll mot vest. Det nedre bassenget ble nedlagt og senere frigjort for friluftsformål.

Dammene i flyfotos fra 1938 - 2011, hvor store endringer kan sees. Bildene er hentet fra nettsiden "Fredrikstad i tid og rom".

I de første etterkrigsårene var vannsituasjonen på øya i perioder temmelig besværlig. Etter en kald vinter i 1947 og en påfølgende usedvanlig tørr sommer ble situasjonen prekær ikke bare på Kråkerøy, men også i omliggende kommuner. I august sees kommunens oppsynsmann Karl Marthiniussen uttale til avisene at nå var det bare vann igjen til en eneste ukes forbruk og at man arbeidet på spreng med nødløsninger. Det ble ordnet slik at nordre del av øya fikk vann fra Fredrikstad, mens øvrige abonnenter måtte klare seg med ”Smertudammenes” egne ressurser så langt de rakk.

Også vinteren 1948 hadde vanskelige perioder. På denne tiden var det påbegynt ledninger også mot Glombo og Langøya, og 3. desember var vannet kommet fram til Glombo. Det kan nevnes at Hans Holte sommeren 1947 gav anbud på legging av den nye vannledningen til Glombo der han forlangte kr. 8.75 pr. meter for graving og legging og kr. 37.50 pr. meter for sprengning, og pr. støpt kum kr. 150. Anbudet ble, ikke overraskende, antatt.

Dammen på Kråkerøy ble den første vernesak for amfibier i Østfold. Kråkerøy jeger- og fiskerforening ønsket i 1985 å sette ut ørret men naboene til dammen protesterte. Miljøvernavdelingen hos fylkesmannen frarådet utsetting av ørret. Naturvernnemnda i kommunen stemte 2 mot 2 i saken, som verserte i kommunen i lang tid vinteren og våren 1985 - med parallell debatt i lokalavisene.

Rådmannen innstilte på at søknaden om lån av dammen til ørretfiske måtte avslås. Formannskapet vedtok imidlertid - med knapt flertall - å la jeger - og fiskerforeningen disponere dammen for en prøveperiode. l Direktoratet for vilt - og ferskvannsfisk er det klart uttrykt at utsetting av ørret ikke vil bli tillatt. Noen artikler i avisene kan sees under.

Smertudammen i tidlig foto fra Digitalt Museum.

Kilder:
- Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
- Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
- Kråkerøy Historielags årbok 2013.
- Kråkerøy Kontakt Nr 2 - 1986.
- Natur i Østfold 1985.
- Demokraten.
- Fredrikstad Blad.
- Takk til Edward Andreassen for utlån av avisklipp.
- Fredrikstad i tid og rom.
- Digitalt Museum.